Ian Fleming
Født: 28.05.1908 Mayfair, London
Død: 12.08.1964
Biografi
Ian Lancaster Fleming ble født i Mayfair i London. Foreldrene hans var Valentine Fleming, medlem av det britiske parlamentet, og hans kone, Evelyn St. Croix Fleming. I tillegg til Ian hadde dem barna Michael, som senere ble en berømt reise-skribent, og Peter. Sin utdannelse fikk han ved Eton College og Sandhurst military academy. Etter at han ble utvist fra Sandhurst, ble han sendt ut av landet for å studere språk. Først til Kitzbuhel i Østerriket, ved en liten privatskole. Der skulle han forbedre sin tysk, i tillegg til å forberede seg til eksamener ved Universitetet i Munchen. Studieløpet ble avsluttet ved Universitetet i Geneve i Sveits, der han polerte sine franskkunnskaper.
Tidlig på 30-tallet prøvde Fleming, uten suksess, å bli vervet i utenrikstjenesten. Etterhvert fikk han jobb som underredaktør og journalist for nyhetsbyrået Reuters. En gang i Moskva i 1933, og senere som aksjemegler i Rowe and Pitman i Bishopsgate.
I 1939, rett før andre verdenskrig, rekruterte Admiral John Godfrey, som var direktør for Naval Intelligence i den britiske marine, Ian Fleming som personlig assistent. Først utpekt som reserveløytnant, steg han raskt i gradene og fikk snart tittelen Kommandør Løytnant, og til slutt ble han Kommandørkaptein, som senere også var graden til James Bond. Under sitt engasjement i etterretningen, var Fleming med å på utarbeide en plan kalt ”Operation Ruthless”. Planen var en instruks i hvordan få tak i den tyske versjonen av Enigma communication encoder. Han utarbeidet også en ide om å bruke den tyske okkultisten Alistair Crowley for å lure Rudolf Hess i en felle. Men denne planen ble aldri realisert.
I 1944 ble Fleming hyret av avismagnaten Lord Kemsley for å administrere utenriksseksjonen til en stor gruppe engelske aviser. Han tok jobben under den forutsetning at han fikk to måneders ferie hvert år. I nesten seks år lekte han med tanken på å skrive en bok. Ved flere tilfeller hadde han forfattet flere artikler for Horizon magazine, men det var først etter at han giftet seg med Anne Rothermere i 1952, at han bestemte seg for å skrive en bok i tropene. Navnet på hovedpersonen tok han fra forfatteren av boka Birds Of The West Indies by American ornithologist James Bond. Etter seks ukers intens skriving i feriehuset Goldeneye, var Casino Royale fullført, og han måtte nå finne en forlegger. Jonathan Cape, som hadde publisert flere av broren, Peters, reiseskildringer, godkjente manusskriptet og tok på seg oppgaven. Casino Royale ble for første gang publisert i England våren 1953.
Goldeneye fungerte som fast skrivestue for Fleming og de fleste Bondbøkene ble til der. Allerede i 1944, under en tur til Jamaica, bestemte Fleming seg for at øya skulle bli hans feriested etter krigen, og han overtalte sin venn, millionæren Ivar Bryce til å kjøpe en del av øya. Hvorfor Fleming senere valgte namnet Goldeneye, har det blitt mye spekulert i. En grunn kan være at eiendommen er lokalisert i Oracabessa, som er spansk og betyr gyldent hode. En årsak kan også være at han som forsvarsleder for Gibraltar under andre verdenskrig, titulerte operasjonen for Operasjon Goldeneye.
Mange av Flemings bøker var basert på hans karriere som offiser under andre verdenskrig. Men først i 1975 ble det avslørt at Fleming hadde samarbeidet nært med den britiske spionmesteren Sir William Stevenson, som sammen med sitt nettverk, Utra, hadde knekt den tyske diplomatkoden i 1939, og i samarbeid med Ultra, var Fleming involvert i noen av de største spionepisodene i militærhistorien.
Ian Flemings Bondromaner i er hovedsak basert på hans arbeid i den britiske etterretningen. Den første romanen var Casino Royale, som ble publisert i 1953. Det blir antatt at bokens kvinnelige hovedperson, Vesper Lynd, var inspirert av den renomerte agenten Christine Granville. Lignende inspirasjoner for James Bond har blitt foreslått tidligere, deriblant Fleming selv.
Ved siden av å skrive tolv bøker og ni noveller om James Bond, skrev Fleming også barneboka Chitty Chitty Bang Bang. Bond-bøkene ble enormt populære og en viktig del av 50-tallets populærkultur, lenge før filmene ble en realitet.
<>Spionen som elsket meg fra 1962, representerte et brudd med de andre Bondbøkene i serien. Historien er fortalt utelukkende i førsteperson sett fra synsvinkelen til den kvinnelige protagonisten, Vivienne Michel, som i filmen heter Major Anya Amasova. Faktisk så gav Fleming sin kvinnelige hovedperson status som medforfatter. I 1961 solgte Fleming filmrettighetene til sine eksisterende og fremtdige Bondbøker, bortsett fra Casino Royale og Thunderball. Kjøperne var Harry Saltzman og Albert Broccoli, som lenge hadde drømt om å filmatisere Bond-bøkene.
Fleming hadde klare meninger om hvem som burde spille hovedrollene, og foreslo sin gode venn og nabo Sir Noel Coward som Dr. No, og David Niven som James Bond. Rettighetene til Casino Royale hadde blitt solgt til Gregory Ratoff i 1956, som senere solgte dem til Charles Feldman, produsent av Casino Royale parodien fra 1967. Thunderball-rettighetene havnet til slutt hod Kevin McClory. Han var også produsent for igjeninnspillingen fra 1983, Never Say Never Again.
Dr.No ble en stor hit på verdensbasis, selv om Fleming selv hatet filmen når han så den for første gang. Han mente produsentene hadde ødelagt historien hans, og at Sean Connery var fullstendig malplassert som Bond. Hans umiddelbare kommentar etter å ha sett filmen skal ha vært: ”Dreadful, simply dreadful”. Senere ble Fleming mer fortrolig med Connery som Bond, selv om han på ingen måte hadde sett for seg skotten i denne rollen. Beklageligvis var From Russia With Love den siste Bond-filmen Fleming fikk oppleve.
Kevin McClory skulle vise seg å bli en av Flemings største fiender. De traff hverandre først på slutten av 50-tallet og bestemte seg for å sammen skrive et originalmanus på basert på James Bond-karakteren til Fleming. Også Flemings venner Ivar Bryce og Ernest Cuneo deltok i prosjektet. Herrene utarbeidet i felleskap flere manusskript, hele ti i tallet, som senere fikk fellesbetegnelsen Thunderball-manusskriptene. Etter hvert involverte McClory også manusforfatteren Jack Whittingham, som utførte den siste finpussen. I 1959 produserte McClory filmen The Boy And The Bridgde, som fikk hard medfart både hos kritikere og publikum. Fiaskoen filmen førte med seg, fikk Fleming til å tvile på om samarbeidet med McClory var riktig. I 1960 var hele prosjektet i ferd med å falle i grus når den finansierende part trakk seg ut, og Fleming regnet med at prosjektet nå var dødt.
Ian Fleming dro snart til Jamaica for å starte arbeidet med sin neste Bond-roman. Uten å tenke over fremtidige konsekvenser, benyttet han i stor grad ”The Thunderball-scripts” som kilde, og boken fikk navnet Thunderball. Dette fikk McClory til å se rødt, og sammen med Whittingham gikk han til rettsak mot Fleming for brudd på copyright-lovene. Fleming hadde ikke konsultert noen av dem før han begynte arbeidet med boken. Rettsaken som fulgte var en svært tøff påkjenning for Fleming, som angret voldsomt på at han hadde brukt manusskriptene som kilde. Mange hevder at det til syvende og sist var denne rettsaken som tok knekken på Flemings helse. McClory vant rettsaken, og fikk både film og rettighetene til Thunderball. Dommen inkluderte også at alle fremtidige, publiserte eksemplar av boken skulle skulle inkludere følgende kreditt: basert på et filmmanusskript av Kevin McClory, Jack Whittingham og Ian Fleming.
Ian Fleming var en beryktet bibliofil, og bygde opp et stor og omfattende bibliotek der grunntanken var at bøkene skulle ha originale tanker og primært handle om den vestlige sivilisasjon. Hans samling besto også i stor grad av bøker som handlet om vitenskap og teknologi, deriblant Origin of Species, men inkluderte også milepæler som Mein Kampf og Scouting for Boys. Til 1963-utstillingen Printing and The Mind of Man, lånte han ut store deler av sin enorme boksamling. Etter hans død solgte hans kone over 600 av dem til universitetet i Indiana. Fleming håpet at hans enorme boksamling til syvende og sist skulle bli hans arv og ettermæle.
Fleming`s helse hadde aldri vært solid, og den ble ikke bedre av hans livsstil. Som 38 åring fikk han brystsmerter for første gang, som et resultat av 70 sigaretter og en flaske gin hver eneste dag. I 1961 hadde han et kraftig slag, som førte til at helsen for alvor begynte å skrante, inkludert en alvorlig brystinfeksjon som gav han store plager. Selv om han i senere år av sine leger, fikk beskjed om å kutte ned på både røyking og drikking, var det sjelden han fulgte disse rådene. Tidlig om morgenen 12.august i 1964, døde Fleming av hjerteslag i Canterbury, 56 år gammel. Han etterlot seg kona Ann Geraldine Mary Fleming (1913-1981), og deres eneste sønn, Caspar Robert Fleming (1952-1975).
Ian Flemings legende er skrevet i gull i både film og litteraturhistorien. Han skapte verdens største cinematiske ikon og tidenes filmhelt. Hans bøker og noveller om James Bond har universal appell. De er eventyr for både voksne og ungdom, og er enestående, globale reiseskildringer om en britisk agent med rett til å drepe. Ladet med seksuell uskyldighet, sadomasochistisk vold og suggerende spenning, fikk de, og har fortsatt, en plass i fantasien til milloner av mennesker verden over.
Vidar Eliassen
|