Geir Olav Colbjørnsen og mange av hans Bond-minner opp gjennom årene. Foto: Privat. Montasje: Per Mork, JAMESBOND.no ©

For navnet James Bond ble jo nevnt av de voksne nå og da. Og som guttunge (rundt fire-seks års alderen vil jeg tro) så fikk jeg en 007 Walther PPK leketøyspistol. En pistol jeg for øvrig fortsatt har, men som tydeligvis har opplevd litt av hvert for den har noen skader, og skrangler litt. Jeg har også funnet «Agent 007 James Bond Nr. 5 – 1982» tegneseriehefte (norsk) som har tilhørt meg og som er i overraskende god stand til å ha vært med meg så lenge. Så det finnes små spor/skatter som tyder på at agent 007 har vært med meg litt ubevist i store deler av min barndom også.

Men det var vel først i 1984 at det virkelig begynte å skje ting som skulle være med på å avgjøre hva som skulle bli min store hobby og lidenskap. En lørdagskveld det året så jeg på et program på NRK som het «Lørdagssirkuset». Og programlederen for det programmet var i mine gutteøyne «ei rar kjerring» med navn Rita Vestvik.

Og den spesielle kvelden så dukket det opp tre unge norske menn som kalte seg for «a-ha». Og de fremførte en låt de kalte «Take On Me», i et litt spesielt studio hvor det nesten så ut som om de stod på et stillas. Og selv om de fremførte en av de tre versjonene av sangen som floppet (før de kom med den versjonen

Geir Olav Colbjørnsen besøker Cinema Store i London for første gang i 2003. Foto: John Berge. ©

de fikk gjennombruddet med), så hadde alt dette gjort et så stort inntrykk på meg at jeg selv den dag i dag kan se den opptreden for meg ved bare å lukke øynene. Og de tre unge mennene hadde fått seg minst et nytt fan.

Men fra da og frem til nyheten om at «a-ha» skulle lage tittelmelodien til den kommende James Bond- filmen «The Living Daylights», så skjedde det ikke så mye på Bond fronten for min del. For frem til da så var jeg «bare» en stor fan av «a-ha». Men da denne nyheten kom i 1987 om at de hadde laget tittelmelodien til The Living Daylights, ble jeg så nysgjerrig på denne James Bond som jeg hadde hørt en masse om, at dette måtte utforskes nærmere.

Omtrent på samme tid som dette skjedde, var i et bursdagselskap hos en klassekamerat hvor vi fikk se noe så uvanlig som en James Bond film. For det var ganske vanlig på den tiden at vi fikk se en film på VHS i løpet av bursdagsfeiringen. Stort sett brukte vi å se en Bud Spencer & Terrence Hill-film med masse tulleslossing. Men denne gangen fikk vi se A View To A Kill – en film utenom det «vanlige». Og vi var nok kanskje unge nok for etter at vi hadde sett filmen så skulle jo nesten alle være James Bond. Så det ble en del «skyting» også etter at filmen var ferdig! Disse førte til at en nytt Bond fan var «født».

Rundt 1989/1990 fikk jeg via et svensk postordrefirma (og med god hjelp av min mor) tak i min første Bond film på VHS. Og jeg husker det var stort da Octopussy med kult svensk gun barrel inspirert cover kom i posten.

Tidlig på 1990-tallet så sendte også TV3 alle Bond filmene i tur og orden

Geir Olav Colbjørnsen foran den berømte 007 Stage høsten 2008. Foto: John Berge. ©

på TV. Så jeg passet på å få tatt de opp. Men på samme tid så sparte jeg også opp lommepenger. Da jeg var med en av mine foreldre til Steinkjer, var det nesten obligatorisk at jeg måtte innom Steinkjer Bokhandel. De hadde alle, eller i hvertfall nesten alle, Bond-filmene på VHS. Da var det bort til hyllen med filmene og velge seg ut en ny film stort sett hver gang. For jeg hadde som regel ikke råd til mer enn en av gangen. De kostet den gang som regel 198,- kr. som var mye penger for en tenåring.

I 1992 ble jeg konfirmert. Da hadde jeg de seks første offisielle filmene på opptaks VHS (opptak fra TV3), Octopussy fra Sverige, mens resten var norske original filmer. Etter konfirmasjonen så brukte jeg noe av pengene til å få tak i de jeg kun hadde som opptak og Octopussy. Og det ble anskaffet via et postordre firma fra Haugesund. Så endelig etter tre-fire år med samling så hadde jeg alle de offisielle i en komplett samling.

Høsten 1995 nærmet det seg den nye Bond filmen GoldenEye. Før den skulle ha premiere så skulle det være en «Bond Galla» i Oslo. Og i den forbindelse så hadde P4 en konkurranse der du blant annet kunne vinne en billett til denne gallaen. Men dessverre så gikk den konkurranse på et tidspunkt som gjorde at jeg ikke hadde mulighet til å være med på den i håp om å vinne premien. Så jeg måtte ta til takke med å engasjere min mor til å ta opp programmet/programmene slik at jeg kunne høre på det senere på kvelden. Og jeg husker jeg lyttet spent til spørsmålene og da spesielt til finalen hvor det var to stykker som skulle kjempe mot hverandre. Og jeg husker jeg ble imponert over hvor rask, og mye denne Lars som var med, viste. Og husker jeg tenkte noe sånt som at han kunne mye mer enn meg, og jeg lurte jo på hvordan han kunne vite så mye om James Bond. Jeg ble med andre ord imponert.

Så endelig kom dagen (26. desember 1995) hvor jeg skulle på kinoen på Steinkjer for å få se min første Bond-film på det store lerret. Jeg husker det hadde snødd mye den julen, så det var sporete og vanskelige kjøreforhold. Jeg fikk låne en av mine foreldres biler, og jeg beregnet god tid til å kjøre til kinoen. Jeg ville ikke ta noen sjanser og bare kose meg med soundtracket fra GoldenEye (som var kopiert fra CD til kassett slik at jeg kunne spille det av i bilen). Og på vei til kinoen så var det en som hadde kjørt ut av veien. Så som min plikt det var så måtte jeg jo stoppe og se om alt stod bra til, og det gjorde det heldigvis. Jeg kunne bare fortsette min ferd mot kinoen.

Da jeg endelig kom frem møtte jeg en kino som var pyntet for jul, fest og selvfølgelig for Bond med blant annet rød løper. Folk gikk rundt i dress, kjole eller annet pent tøy. Så det var en fin og høytidelig stemning i foajéen. Og mens jeg gikk rundt der så minnes jeg at jeg var spent på hvordan det ville bli å få oppleve å se en Bondfilm på kino. Jeg var også veldig redd for at jeg forventet alt for mye og at jeg kunne komme ut fra kinoen veldig skuffet. Fordi billetten var kjøpt på forhånd så kunne jeg bare gå rundt å nyte hvert sekund før salen ble åpent og vi kunne gå inn å finne våre seter. Jeg hadde fått tak i et av de setene som ble regnet som blant

Geir Olav Colbjørnsen (t.v.) sammen med Bond-fans Lars Johnsrud (i midten) og Ståle Redalen (t.h.) under Casino Royale-premieren i 2006. Foto: John Berge, JAMESBOND.no ©

de beste i salen, for det var midt på rad 8 i sal 1 (premiere salen). Jeg var kun en to-tre plasser unna midten av den rekka (som var det «ultimate» setet).

Endelig var kveldens høydepunkt kommet hvor filmen begynte med logo og Gun Barrel. Men kinomaskinisten var litt uheldig slik at deler av gun barrel sekvensen ble i taket! Noen i salen begynte å rope «vi vil ha igjen pengene». Men da flyet kom i slutten av gun barrel så var alt på plass, men med litt for høy lyd. Men uansett det ble en kjempeopplevelse! Da det hele var over så kom jeg ut fra kinoen med et stort smil for jeg var meget glad og fornøyd. Og det endte med at jeg så den en to-tre ganger til på kino etter dette.

Sommeren året etter fikk jeg kjøpt GoldenEye på VHS. Senere det året så kan jeg vel si at jeg virkelig begynte å samle på Bond. Via et svensk postordre firma fra Göteborg med navn Melody Line (senere Movieline) så fikk jeg først tak i alle de offisielle Bond filmene fra England i 4:3 formatet. Og litt senere kom de i Widescreen formatet som jeg da også investerte i. I tillegg kom de med en Limited Edition samleboks for GoldenEye. Så da ble virkelig Bond samleren i meg født.

Og etter det så har det blitt mange komplette samlinger på både norsk VHS, engelsk VHS, DVD Sone 1, DVD Sone 2 fra England, DVD Sone 2 fra Norge, Blu-ray fra Norge og Blu-ray fra England.

Høsten 1997 skulle det igjen skje noe som skulle få stor betydning for hobbyen min. I forkant av at Tomorrow Never Dies skulle ha premiere, hadde «God Kveld Norge!» med Hedda Kise og Øyvind Mund som programledere, et innslag.

Geir Olav Colbjørnsen og Martin Grace. Foto: Arne Jørgen Vangli. © JAMESBOND.no.

De kunne nemlig fortelle om en mann som hadde startet «The Norwegian James Bond Fan Club». En klubb for oss norske fans. Etter en liten tenkepause på noen få dager, så tok jeg kontakt med klubbens president/driver nemlig Lars Johnsrud, og jeg meldte meg inn.

Det var en spennende tid, og info materiellet vi fikk fra Lars var av høy kvalitet og meget informativt. Så jeg nøt hvert medlemsblad med stor glede. Og jeg leste ALT!

Mens jeg tjenestegjorde i militæret (høsten 1998 til høsten 1999), og var rekrutt på Helgelandsmoen (sør for Hønefoss) så kom en av Lars sine nyhetsbrev dit takket være at min mor hadde videresendt det slik at jeg skulle ha noe å lese på. Og all post ble mottatt og sortert av vårt befal. Da troppssjefen leverte ut posten vår en dag hvor vi alle var samlet i en liten sal, og hvor da det nevnte nyhetsbrevet kom, fikk jeg dermed kodenavn 007. Og slik ble det resten av min tid på rekruttskolen.

Etter at jeg var ferdig i militæret høsten 1999, så kom nyheten om at «The Norwegian James Bond Fan Club» skulle ha sitt første (og dessverre eneste) klubb treff på Lambertseter Gård.

Som den ihuga fan jeg nå virkelig hadde blitt så meldte jeg meg på og dro dit. Og jeg husker jeg gledet meg veldig til å endelig få treffe klubbens leder, Lars. Men også andre Bondfans.

Og du kan tro jeg syntes det var stort å bli tatt i mot av selveste Lars Johnsrud, og å få prate med han og andre likesinnede. Litt senere så traff jeg også på en annen meget engasjert ung mann som var der i anledning at han ønsket å promotere sitt kommende James Bond-magasin. Så han håpet jo at vi som var store Bond fans skulle bli abonnenter av det. Og etter å ha pratet en del med denne engasjerte unge mannen med navn John Berge, så ble jeg blant hans første abonnenter. Jeg ble også enig med han i å prøve å promotere det litt her i mine hjemtrakter rundt premieren av The World Is Not Enough.

Så etter denne kvelden dro jeg hjem meget glad, fornøyd og med masse nye impulser, et vennskap som hadde blitt enda bedre og et nytt vennskap.

I forbindelse med en av kveldene hvor jeg sto på kinoen på Steinkjer for å promotere James Bond-magasinet til John Berge og «The Norwegian James Bond Fan Club», så møtte jeg en hyggelig mann som skulle inn på kinoen sammen med sin sønn for å se The World Is Not Enough igjen! Han hadde allerede sett den en gang eller to. Vi ble stående

Geir Olav Colbjørnsen hilser på Jeroen Krabbé. Foto: JAMESBOND.no ©

og prate litt sammen, og den praten skulle vise seg å bli starten på enda et flott vennskap. Så nå hadde jeg endelig fått en venn som bodde i nærheten og som var like glad i Bond, og film som meg. Og han samlet i tillegg også litt på Bond. Takket være Lars sitt Bond treff, så fikk jeg bli bedre kjent med Lars, John og da min nye venn Arne Jørgen Vangli.

I løpet av 2000 kom nyheten om at Lars la ned fan klubben. Det var naturligvis en trist avgjørelse, men Lars hadde sine gode grunner for det. Så han hadde min fulle forståelse og støtte for den avgjørelsen. Etter det hadde jeg ikke så mye kontakt med ham før i forbindelse med pressevisningen av Die Another Day på Colosseum kino i Oslo i desember 2002. Så jeg var en tid litt redd at vi skulle miste kontakten. For jeg hadde jo blitt kjent med han via fan klubben hans. Og i og med at han la ned den og at jeg viste hvorfor så ville jeg ikke mase eller være til bryderi heller. Så jeg slo meg til ro med at det hadde vært hyggelig så lenge det varte.

Så da Lars kom bort til meg før vi skulle se filmen så ble jeg utrolig overrasket og glad, og da bestemte jeg meg for at nå ville jeg fortsette å holde kontakten (forhåpentligvis livet ut) fordi det var et vennskap jeg satte enormt stor pris på. Og i tillegg til vennskapet så har også Lars gitt meg mange uforglemmelige minner, og hjulpet meg med å få tak i en masse samleobjekt gjennom tiden.

Men tilbake til perioden da Lars la ned fanklubben og tiden etter det. For da klamret jeg meg fast til det nye flotte James Bond- tegneseriealbumet som John Berge ga ut, og JB Club også drevet av John Berge, og som jeg naturligvis var medlem av. Og jeg gikk også lenge å vurderte frem og tilbake på om jeg skulle ta skrittet og melde meg inn i «The International James Bond Fan Club» (den gang drevet av Graham Rye). Og tilslutt så meldte jeg meg inn der også. Og jeg er medlem der den dag i dag.

En lørdag på høsten 2000 så hørte jeg tilfeldigvis på «Stormagasinet» på P4 med Leif Erik Forberg som programleder. Og akkurat den lørdagen så hadde de en konkurranse med Bond-spørsmål som man kunne svare på ved å sende inn riktig svar på et postkort. Så skulle de trekke ut to stykker som skulle duellere mot hverandre helgen etter. Og jeg svarte naturlig nok på det men regnet med at med min flaks så ville det bli med det. Men mot slutten av uka etter så ringte det en hyggelig mann fra

Tre gode Bond-venner: Geir Olav Colbjørnsen, Pål Nylend og Espen Nylend (far og sønn.)

P4 som fortalte at jeg hadde svart riktig, og at jeg var trukket ut som en av de to duellantene. Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant, men det var det. Jeg fikk beskjed om at det skulle tas opp fredags morgen (dagen før det ble sendt). Da fredags morgen kom og det var tid for at de skulle ringe meg, så satt jeg klar, og var en blanding av veldig spent og nervøs. For jeg lurte jo på hvilke spørsmål ville jeg få, ville det være veldig vanskelig og hvor flink ville min konkurrent være.

Mobilen ringte, jeg tok den og der var Leif Erik Forberg. Og da jeg begynte å snakke med han og ble forklart at vi skulle duellere med samme prinsipp som i straffesparkkonkurranse, så skjedde det noe. For jeg sluttet å være så anspent og nervøs, men ble i stedet veldig skjerpet. Noe jeg i ettertid er veldig glad for, for da unngikk jeg i hvertfall jernteppe.

Konkurransen ble meget jevn. For etter de fem første spørsmålene så var det uavgjort (5-5). Så jeg mener å huske at de måtte stille oss fire spørsmål til før de kunne kåre enn vinner. Og jeg ble den heldige (hurra!). Og i premie fikk jeg hele filmserien på VHS og TWINE sokker og slips. Og fordi jeg måtte vente en god stund før jeg fikk premien, så sendte distributøren med The Spy Who Loved Me og Kanonene på Navarone på DVD fordi de viste jeg hadde DVD-spiller etter at jeg hadde vært i samtale med de angående at det tok så lang tid før premien kom.

Våren 2003 fikk jeg endelig oppfylt en av mine drømmer, nemlig det å få reist til James Bonds hjemby, nemlig London. Og jeg dro dit og var der sammen med John Berge. Det vil si han kom dagen etter. Så den første dagen var jeg «vanlig» turist som da skulle rundt å se det «vanlige». Men så etter en natt hvor jeg nesten ikke sov et sekund (!) på grunn av et ekstremt høyt adrenalin og spenningsnivå i kroppen (kan ikke huske å ha opplevd maken), så kom John til hotellet, og vi dro etterhvert til det som var turens hovedmål nemlig en James Bond 40-års utstilling på Sicence Museum i London. Det var en artig og interessant opplevelse. Men for min del så ble det egentlig bare en del av en kjemp opplevelse. For det å få være i London, være der sammen med John, gå på denne utstillingen og å få innom film og platebutikker jeg aldri hadde sett maken til, det var stort.

Etter dette så var vi jo inne i en litt roligere Bond-periode hvor tiden ble brukt til å pleie vennskap og nyte gode minner sammen. Men så i forbindelse med Casino Royale så klarte John å fikse det slik at jeg og noen andre Bondfans fikk være med på førpremieren/gallaen som var i forkant av filmen. Det var utrolig artig å få være med på. Og John fikset det samme da Quantum Of Solace skulle ha galla/førpremiere. Og distributøren hadde klart å få regissør Marc Forster, produsent Barbara Broccoli og Bond piken Olga Kurylenko til å komme å presentere filmen. Men for utenforstående så er vel den gallaen best husket for stuntet til TV2 og Truls Svendsen. Det var jo utrolig gøy. Men festen etter kunne vært bedre. For den ble veldig begrenset for oss som var Bond fans. Så det var litt nedtur, men det var jo ikke Johns feil.

Kan med det samme også for ordensskyld nevne at det var takket være John at jeg, Arne Jørgen og noen andre Bond fans fikk sett Die Another Day på pressevisningen i desember 2002. Og at vi etter pressevisningen den gangen gikk på en restaurant hvor vi og dobbeltvinner av spørrekonkurransen «Kvitt eller dobbelt» (vist på NRK) Bernt Ringvold var med. Det var utrolig artig å få møte ham også, og dele opplevelsene og tankene rundt filmen vi nettopp hadde sett.

Men det var først sommeren 2007 at jeg skulle få oppleve noe jeg virkelig hadde drømt om siden starten av min karriere som Bond fan, nemlig det å få komme til Pinewood Studios og få se hvor filmene hadde blitt spilt inn. I forbindelse med et av Bondstars.com sine arrangementer så fikk jeg og min gode venn Arne Jørgen muligheten til å bli med. Og det å få komme inn i Pinewood Studios – hvor ikke bare Bond-filmene er spilt inn, men en masse andre store filmer og TV-serier er spilt inn – det var magisk og nesten som å være i himmelen. Men ikke nok med det, vi fikk jo også møte noen James Bond-stuntmenn, regissør John Glen og bak kamera-folk. Temaet på dette arrangementet var «Behind the Scenes». Mens vi var på dette arrangementet så fikk vi en guidet tur rundt i Pinewood hvor vi blant annet fikk gå rundt i kulissene til filmen The Bank Job med Jason Statham i hovedrollen. Du kan tro det var artig å se den filmen da den ble utgitt på DVD/Blu-ray og kjenne igjen kulissene. Ellers så fikk vi se steder som er brukt i Bond filmene, og vi fikk gått en runde rundt alle Bondfans’ «mekka» nemlig den legendariske 007 Stage. Det ble en kjempe dag jeg vil minnes resten av mitt liv.

Det jeg da ikke viste i 2007, var at høsten i 2008 skulle jeg, min gode venn Arne Jørgen, John og noen til få oppleve nesten det samme. Men denne gangen var temaet «The Spy Who Loved Me Reunion». Så nå var det cast og crew fra den filmen som var der. Så da fikk vi blant annet møre Richard «Jaws» Kiel. Senere på ettermiddagen/kvelden så fikk vi endelig møte selveste Sir Roger Moore. Det var naturlig nok utrolig stort for en Bond-fan. Så det ble jo også et nytt stort minne for livet. Men det ble på en litt annen måte en første gang, for nå hadde litt av den spenningen ved det være i Pinewood Studios gått over. Men du verden det var jo fortsatt som en drøm som man bare håpte man ikke vill våkne fra.

Så skulle det ikke skje så mye på Bond fronten før det skulle være «Royal World Premiere» for Skyfall i Royal Albert Hall i London.

Og jeg hadde satt av tid til ferie akkurat da, så dro jeg på ferietur til London sammen med min lillebror, som dessverre ikke kunne være der mer enn en langweekend. Så han dro hjem et par dager før «Royal World Premiere» for Skyfall. Men i og med at jeg kunne, så benyttet jeg anledningen til å være der og få oppleve stemningen jeg før bare hadde fått se på TV. Og det skulle bli to utrolig magiske timer med kjente folk som kom på løpende bånd, musikk og intervjuer. Det var utrolig spennende og gøy å få oppleve. Og ekstra spesielt i og med at det var 50-års feiring slik at de hadde fått med noen Bond veteraner. Eetter noe slikt så var det artig å komme hjem og fortelle andre om hvordan det var, og om noen av de jeg hadde sett og det jeg fikk oppleve.

Neste store høydepunkt etter noe slikt skulle da ikke komme før sommeren 2014. Og da var det nytt arrangement i Pinewood Studios i regi av Bondstars.com. Og denne gang var temaet «The Living Daylights Reunion». Takket være min gode venn John så fikk jeg blitt med på det også, og få oppleve å møte blant annet Jeroen Krabbé og Maryam d´Abo. Det var jo utrolig artig å få «feire» filmen det hele begynte med for min del. Og man fikk med det samme også en påminnelse om at det begynte å bli noen år siden filmen ble laget. Etter at arrangementet i Pinewood Studios var over så dro jeg på en David Arnold-konsert sammen med Lars, John, Joakim og noen andre Bond-venner som satt rundt om i salen. Det ble en kjempe flott og nesten litt magisk dag for en Bond-fan.

Dagen etter dro jeg på en utstilling kalt «Bond in Motion» hvor de hadde samlet en masse kjøretøy fra Bond filmene. Og jeg gikk rundt som en guttunge, og tok bilder i øst og vest for dette ville jeg forevige. Så takket være alt dette og den lille tiden jeg fikk tilbrakt sammen med Lars, John, Joakim, Pål og Espen. Så ble det en veldig artig, fin og minnerik langweekend i London som dessverre så alt for brått tok slutt.

Men forhåpentligvis så vil det snart dukke opp nye muligheter som vil gi meg nye gode minner. Med dette så kan jeg vel avslutte i beste Bondstil med å si følgende, nemlig…

«Geir Olav will return!»

Skrevet av Geir Olav Colbjørnsen.

Er du en James Bond-fan utenom det vanlige? Da vil vi gjerne høre din historie og presentere den her på hele Norges JAMESBOND.no. I 2015 feirer vi 15 år på nettet. Vi er landest lengstlevende og største side om agent 007.

Relaterte saker
Storslagent Bond-arrangement på Pinewood (25.04.2016)
Bondfan: Eirik Engelien (15.10.2015)
Bondfan: Even Hagesveen (02.08.2015)
Årets Bond-event tar for seg FYEO (15.05.2015)


JB / 02.03.2015