VIDAR ELIASSEN: Albert Broccoli og Harry Saltzman la lista høyt med Goldfinger. Budsjettet ble doblet i forhold til foregående film, fra knappe 2 til 3,5 millioner dollar, og ambisjonene var skyhøye. Selv om Goldfinger bare er den tredje i rekken av filmer, er det bred enighet om at filmen representer et markant vendepunkt i serien. Artistisk beveget den seg i nye retninger og innlemmet for alvor høyteknologien i serien. En mer humoristisk og avslappet stil er også et av varemerkene filmen introduserer oss for.

De to foregående filmene, Dr. No og From Russia With Love hadde begge vært formidable suksesser, og filmfiguren James Bond hadde på alvor etablert seg i folks bevissthet verden over. Sean Connery var en umiddelbar hit i rollen som 007 og høstet popularitet både hos kvinner og menn. Mange mener fortsatt i dag at Goldfinger er selve manifestasjonen på hvordan den ultimate Bondfilm bør være. En slik voldsom akklamasjon skyldes i hovedsak at filmen tilsynelatende har alle ingredienser en god Bondfilm skal ha. En sjarmerende Bond, et uimotståelig galleri med vakre kvinner, eksotiske lokaler, glitrende scenografi, fengende musikk, og ikke minst klassiske skurker. Navn som Auric Goldfinger, Oddjobb og Pussy Galore, er for lengst gravert inn med gullskrift i filmhistorien.

Filmen gikk som en farsott på kino verden over og sopte inn 125 millioner dollar, en fantastisk sum sett i lys av at den kom ut i 1964. Ifølge Guiness Book of World Records, er Goldfinger den filmen gjennom historien som har tjent mest penger på kortest tid, en rekord som ennå står ved lag. Sammen med filmen som følgte, Thunderball, var Goldfinger et fenomen det er vanskelig å forestille seg i dag. Alle, inkludert presse og det gemene kinopublikum, trykte filmen til sitt bryst, og populariteten nådde høyder som produsentene Broccoli og Saltzman knapt hadde våget å håpe på. Ved premieren på Odeon i London, måtte politiet bruke makt for å forhindre at de enorme folkemengdene som hadde samlet seg, ikke stormet kinoen. Bedre var det ikke under premieren

James Bond (Sean Connery) og Jill Masterson (Shirley Eaton) slår av en prat på Goldfingers hotellterrasse. PS: Klikk på bildet for stor versjon.

i Paris, der en kvinnelig fan var så full av ekstase da Sean Connery kom kjørende i en Aston Martin, at hun likegodt, for å uttrykke sin begeistring, kastet seg gjennom vinduet i bilen.

Det er i år 44 år siden Goldfinger debuterte på kinolerretet. I hvilken grad har filmen tålt tidens tann? De lærde strides om mye, men når det gjelder Goldfingers status i dag, er de enige om at den fortsatt er kronjuvelen blant Bondfilmene. Jeg forstår at mange fortsatt finner filmen svært tilfredsstillende. Klassiske elementer er på plass, og atmosfæren er unik.

Dessverre blir ikke jeg like stimulert av denne kinematiske klassikeren, som lenge var en av mine desiderte Bondfavoritter. Skal jeg være ærlig, synes jeg at filmen er overvurdert, og sågar ikke fortjener all den panegyriske omtalen den har fått gjennom årenes løp.

Sean Connery hadde vokst godt inn i rollen etter to filmer, og gjør en bra figur som Bond. Sjarmen og autoriteten er inntakt, og særlig har han blitt god på å levere kvikke replikker med presis timing. Til tider synes jeg nok han har vel mye glimt i øyet, og kanskje mangler litt av den seriøsiteten han hadde i de to foregående filmene. Kvinnegalleriet i Goldfinger er legendarisk, er kanskje seriens aller beste. Honor Blackman som Pussy Galore, til tross for at hun var, og fortsatt er, tidenes eldste Bondpike, sto for en type kvinneskikkelse som da var ny i Bondsammenheng. Uavhengig, immun mot Bonds sjarm, så lenge det varte, energisk og uimotståelig sexy.

Shirley Eaton, som Goldfinger's medhjelper Jill Masterson, er en herlig feminin, flørtende og sensuell kvinne, vel og merke før hun blir dekket med gullmaling. Tania Mallet, som spiller hennes søster, Tilly Masterson, er også en sensuell skjønnhet, bare så synd at hun blir tatt av dage så kvikt.

Filmens skurker er det skrevet og sagt mye om. Auric Goldfinger, portrettert av Gert Frobe, blir av mange betraktet som den største Bondskurken av dem alle, og bevares, Frobe gjør en god innsats han. I første rekke er Auric Goldfinger en sjarmerende skurk, men han er verken skremmende eller særlig truende, og derfor blir det vanskelig å ta han helt på alvor.

Men det stopper ikke der, for mitt ankepunkt når det gjelder Frobe, er at han er dubbet av Michael Collins, og dermed er det ikke Frobes stemme vi hører. Kanskje ingen stor sak egentlig, men slik jeg ser det er en skuespillers

Gert Fröbe i rollen som Auric Goldfinger i filmen Goldfinger (1964). PS: Klikk på bildet for stor versjon.

stemme et så viktig instrument i hans uttrykksregister, med alle muligheter det fører med seg, at tar du vekk den, fjerner du også noe svært vesentlig i vedkommendes formidlingsevne. Troverdigheten blir i mine øyne svekket. Kan du for eksempel forestille deg Marlon Brando bli dubbet i Gudfaren? Eller Anthony Hopkins i Nattsvermeren? Ville disse rolletolkningene hatt samme status om det var tilfellet?

Harold Sakata er en klassisk henchman, om enn litt karikert. Bowlerhattens dødelige funksjon virker kanskje litt tåpelig i dag, men det er tross alt Bond, og dessuten er det i tråd med filmens lette og slagferdige humor. Guy Hamilton debuterte som Bondregissør med Goldfinger, og viser at han styrte tømmene med autoritet. Faktisk var det Hamilton som bestemte at Q ikke burde like Bond, noe som bidra til at forholdet mellom disse to karakterene ble mer dynamisk. Hamilton regisserte i alt Bondfilmer , men Goldfinger er utvilsomt han beste. Et av problemene med filmene hans, slik jeg ser det, er at de ofte er bedre på detaljer enn helhet. Flere av dem har fantastiske enkeltsekvenser og partier, men klarer sjelden å fullføre løpet helt inn. De tre andre filmene Hamilton satte sin signatur på var Diamonds Are Forever, Live And Let Die og The Man With The Golden Gun.

Goldfingers hovedproblem er mangel på fremdrift i historien. Den første timen skjer det nesten ingenting, og filmen blir nesten kjedelig. Det som holder filmen er oppe er alle de nevnte elementene som blir en slags bærebjelke. Klimakset i Fort Knox er atmosfærisk, men har ikke nerve. At det heller ikke er noen avgjørende og ordentlig kamp mellom Bond og Goldfinger bidrar til at det hele blir uforløst og ikke helt tilfredstillende. Filmens kanskje største stjerne, er ingen av skuespillerne, men produksjonsdesigner Ken Adam. Måten han har designet Goldfinger’s rede på, og ikke minst Fort Knox, er intet mindre enn spektakulært og bekrefter hans geni. Golfinger hadde vært flere dimensjoner fattigere uten Adams bidrag.

I mine øyne, og sikkert ikke i så mange andres, er Goldfinger først og fremst en viktig Bondfilm, og for så vidt også en god en, men ikke noe mer enn det. Filmen var et fenomen i sin samtid og indikerte begynnelsen på den enorme Bondfanatismen som kuliminerte med Thunderball året etter. Filmen har nok levd

Honor Blackman. PS: Klikk på bildet for stor versjon.

litt for mye på sine tidlige meritter, selv om den står seg bra sammenlignet med mange andre Bondfilmer. For uansett hvor mye en snur og vender på det, vil filmen alltid være en klassiker, både i Bondserien og i filmhistorien for øvrig.

Majoriteten av fans har Goldfinger på en topp tre liste, hos meg er den ikke en gang på topp fem. Jeg føler meg nesten som Goldfinger selv ved å ha dette synspunktet, men samtidig er det viktig å kunne se ting i nye perspektiver etter hvert som tiden går, og ikke låse seg fast i stereotypier og vedtatte sannheter. Det kan være smertefullt å innrømme for en svoren fan, men selv i James Bond’s verden kan ting gå av moten.

JOHN BERGE: Akkurat som Vidar – som i sin redegjørelse anfører en lang rekke gode poeng – har jeg vanskelig for virkelig å digge filmen Goldfinger..

Kanskje er jeg rett og slett litt «lei» av den ganske enkelt, og har sett den for mye opp gjennom årene? Nei, kanskje ikke det heller.

Det er nok heller slik at filmens mange viktige elementer, om enn så klassiske og viktige for Bondfilmenes videre dramaturgi, er litt for kjedelige i oppbygningen, og at filmen – tross mange gode enkeltscener og skuespillerprestasjoner – som helhet ikke har den storhet mange vil ha det til.

Filmen starter for første gang i filmserien med en tittelsekvens som ikke har direkte sammenheng med fortsettelsen. Altså en selvstendig pre-title sequence. Den er klassisk; med Bond i agentdrakt, så av med klærne og smoking under. Så sprenges et anlegg som brukes til kriminelle handlinger, mens Bond uanfektet står i

Vidar Eliassen og Alexander Hagen fra JAMESBOND.no foran Pioneer Full HD 50" plasmaflatskjermen som vi ser filmene på – i John Berges hjemmekino. PS: Klikk på bildet for stor versjon.

baren. Magedanserinnen tar ham vel i mot på rommet sitt etter opptredenen, men er selvsagt i ledetog med skurker som vil Bond til livs.

Den gyldne jenta, alias Shirley Eaton, er blendende vakker, og likeså Honor Blackman som selveste Pussy. Mye mer «modne» og sterke kvinner i denne filmen, selv om selvsagt Honey Ryder i Dr. No heller ikke var hjelpeløs av seg.

Shirley Eaton som (etterhvert) den gyldne jenta er jo bare til å spise opp, og likeså den enda mer modne Honor Blackman som Pussy Galore. Helt utrolig at man kunne bruke det navnet i en slik «familiefilm», men i Bonds univers går jo det meste. Dessuten var det ekte Fleming – akkurat som i boken. Der var dessuten Pussys lesbiske særtrekk enda sterkere fremhevet, selv om det heller ikke akkurat er vanskelig å gjette seg til når man ser filmen.

ALEXANDER HAGEN: Goldfinger er en av de Bond-filmene jeg møtte tidlig i livet, jeg vil tippe jeg var 11-12 år, og var relativt ukjent med Connerys Bond (selv om den flittige leser kanskje har fått med seg at Connery var den aller første jeg møtte i rollen som Bond, nærmere bestemt i You Only Live Twice, noen år i forveien). Men det var Roger Moore som fikk mest av min oppmerksomhet de første årene.

Etter å ha sett flere av Roger Moores filmer, filmer med en helt annen stil, syns jeg som barn at Connery var litt gammeldags og kjedelig, og at filmene manglet høyteknologiske hjelpemidler og gode spesialeffekter. Heldigvis har jeg modnet litt siden den gang, og folk som har lest om mine preferanser vet at jeg har en ganske annen oppfatning i dag – Connery representerer for meg den beste æraen filmatisk sett, og som Bond-skuespiller er han en av mine absolutte favoritter.

I likhet med John Berge har jeg sett Goldfinger en rekke ganger. Kanskje såpass mange ganger at det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt jeg har gått lei. For da jeg på skribentpresentasjonen min her på JAMESBOND.no skulle liste opp mine favorittfilmer, kom nemlig denne med. (Jeg føler det for øvrig nødvendig å påpeke at listen min ikke rangerer filmene i synkende rekkefølge, men nevner filmene kronologisk.) Etter gjensynet den 24.1. kan jeg ikke lenger forsvare dens plass i toppen, da jeg har sett langt bedre Bond-filmer siden lista ble skrevet. Men jeg tør heller ikke si jeg er lei, for jeg finner den fortsatt underholdende, og jeg vet jeg kommer til å se den flere ganger.

Tittelsangen derimot, er en av mine favoritter. Jeg liker Shirley Basseys Bond-låter, og synes de er kraftige, mektige og flotte. Favorittene fra henne er nettopp Goldfinger og Diamonds Are Forever.

I Goldfinger gikk man bort fra SPECTRE, som ble nevnt i Dr. No, tatt med videre i FRWL, og fortsatte i Thunderball. Goldfinger har ingen superskurk i et fantasislott som krever verdensherredømme, skurken er rett og slett en litt tykkfallen rødmusset kar som ønsker å heve gullprisen for egen vinning. Det bryter litt med stilen, men jeg skal på ingen måte si det er galt. Min andre Bond-favoritt, Timothy Dalton, traff heller aldri disse verdensdiktatorkandidatene. Og filmene ble ikke dårligere av den grunn.

Goldfinger er utvilsomt en underholdende Bond-film, og etter min mening er Bond-stilen absolutt på plass. Connery er seg selv lik, og filmens henchman, Oddjob, er en av de beste jeg har sett. Aston Martin er med, og med finesser som katapultsete appellerer det til meg. Men favorittlisten min må utvilsomt revideres, for det er mange filmer jeg heller ser om igjen enn denne!

JAMESBOND.no-redaksjonen anbefaler selvsagt alle andre Bondfans til å gjøre som oss, og komme sammen og se filmene på nytt. En perfekt oppladning til Quantum of Solace, med kinopremiere 007. november 2008.

MER INFO?

Vil du lære mer om Goldfinger? Les mer om filmen i det omfattende filmindekset her på JAMESBOND.no. Her kan du også klikke deg videre inn på alle hovedskuespillerne og lære mer om de.

MENINGER OM FILMEN?

Diskuter med andre Bondfans i vårt nystartede CLUB JB FORUM!

FILMEN KAN BESTILLES I 007 SHOP som en del av Ultimate Edition kofferten, og snart også separat i nye 007 SHOP. Dette blir en omfattende og helproff nettbutikk med blant annet kredittkortbetalingsmulighet!

Relaterte saker
Regissør Guy Hamilton er død (21.04.2016)
Goldfinger 50 år etter (26.12.2014)
Honor Blackman: Sean Connery er min favoritt-Bond (19.01.2014)
Bondveteraner kritiske til filmserien (15.09.2010)
Connery og Bassey gjenforent (21.11.2009)
Klart for The Performance (02.10.2009)
David Arnold + Shirley Bassey = Sant (02.07.2009)


Vidar Eliassen / 02.02.2008 Sist oppdatert: 18.03.08 kl. 17:14