James Bond (Daniel Craig) på jakt etter terroristen Mollaka (Sebastien Foucan).

La meg si det med en gang: Jeg synes Daniel Craig gjorde en flott debut som Bond. Han oppviste en selvsikkerhet og dyktighet i rollen som kunne ha fått en uhildet sjel til å tro at dette var hans andre eller tredje, i hvert fall ikke hans første, runde som James Bond. Hva utseendet hans angår er han riktignok blond og blåøyd, men det var Roger Moore også. Så jeg ser ingen problemer med Craig som skulle gjøre ham uskikket som den nye 007.

Det jeg derimot ser problemer med er måten James Bond blir framstilt på i filmen. La oss innse det, Craig er bare en skuespiller som gjør det han blir betalt for. Det er teamet bak Bond-filmene, først og fremst produsentene Michael G. Wilson og Barbara Broccoli, som bestemmer hvordan Bond skal framstilles og hva det skal legges vekt på. Og denne gangen valgte de å hoppe ut av den trygge ”formelen” som de fleste Bond-filmene har vært basert på, å forlate den ”suverene” Bond og basere seg mer på realisme og troverdighet. Mer av Ian Flemings Bond, færre usynlige biler og mindre computergrafikk.

Og det er jeg glad for. Det tilfører noe nytt og gjør filmene langt mer interessante, ikke minst for en Bond-fan.

James Bond (Daniel Craig) og Felix Leiter (Jeffrey Wright) i baren i Casino Royale.

Problemet mitt er at jeg synes de har gått for langt.

Sannsynligvis er dette noe de har hatt lange diskusjoner om i Bond-teamet. ”Vi må skape Bond på nytt, men hvor ny skal han bli? Hva skal vi beholde og hva skal vi skrelle vekk? Vi har lovet en radikalt ny Bond, her gjelder det å innfri forventningene.” Q og oppfinnelsene hans falt fort for øksa, Miss Moneypenny likeså. Til slutt sto de igjen med en ferdig film som er strippet for det meste vi forbinder med en James Bond-film. Hør bare:

Åpningen slik vi kjenner den fra samtlige Bond-filmer, den såkalte ”gun barrel”-sekvensen der Bond snur seg og skyter mot kamera, mangler. Riktignok gjør Craig noe lignede helt til slutt i pre-credits-sekvensen når han skyter og dreper mannen på toalettet, noe som helt klart skal være en hentydning til ”gun barrel”. Men det hele blir likevel ganske annerledes.

Fortekstene har fått ny utforming. De klassiske James Bond-fortekstene med lettkledde damer som beveger seg i slow-motion over lerretet er forlatt til fordel for en mer stilisert sekvens med animerte slåsskamper og spillkort. Personlig synes jeg sekvensen blir tegnefilmaktig, enkel og litt tullete, særlig der det farer kløver og spar ut av pistolene i stedet for kuler. Ironisk nok ligner den i utforming og stil litt på fortekstene til den første Casino Royale-filmen med David Niven fra 1967.

Rett etter fortekstene blir vi tatt med på en formidabel actionsekvens på Madagaskar, og her får 007 virkelig kjørt seg. Senere i filmen fortsetter det med intense, voldsomme oppgjør og slåsskamper. Riktignok ble Bond-filmene gitt en mer actionpreget stil allerede fra Licence to Kill (1989), men Casino Royale er likevel den langt voldeligste filmen av dem alle. Bond framstår her mer som røff leiemorder og feltsoldat enn som elegant agent.

Det er også verd å merke seg realismen i actionsekvensene. Mens Bond i Die Another Day (2002) utkjempet en høyteknologisk kamp mot skurken Zao uten at noen av dem forlot bilene sine, foregår de aller fleste actionscenene i Casino Royale til fots. Og Bond blir oppkuttet i ansiktet, får smokingen tilsølt med masse blod (sitt eget), blir forgiftet slik at hjertet stopper, og får ballene banket flate med en grov taustump. Som produsentene lovet har Bond blitt menneskeliggjort. Det gjelder også på det følelsesmessige planet. Bond kommer ut av skallet, han forelsker seg i Vesper Lynd og viser genuin omsorg for henne. Riktignok har lignende ting skjedd før, først og fremst i

Vesper Lynd (Eva Green) og James Bond (Daniel Craig) i Casino Royale (2006).

On Her Majesty’s Secret Service (1969), men det hører likevel med til sjeldenhetene.

Flere av Bonds store og små varemerker er tonet ned i Casino Royale. Smoking har jo vært 007s favorittantrekk i alle år, men nå er den degradert fra varemerke til nødvendig arbeidstøy. Riktignok går Craig i smoking i alle casinoscenene, men det virker som han ikke er riktig fortrolig med den. Han står lenge foran speilet og snur og vender på seg etter å ha tatt den på første gang, som om han aldri har brukt en smoking før. Og på kinoplakaten framstår han i smoking med løsnet sløyfe, et sjeldent trekk for en Bond-plakat og et tydelig budskap om at denne Bond trives best i mindre formelle antrekk.

Bonds vanlige vodka martini er et annet varemerke som er tonet ned. Her har de lagd et poeng ut av det idet Bond svarer ”Do I look like I would care?” når bartenderen spør om martinien skal være ”shaken” eller ”stirred”. Morsomt, men likevel et brudd med det som har vært.

Jeg kunne ha nevnt flere andre ting også, men jeg tror poenget er klart: Casino Royale er den mest ”u-bondske” filmen av dem alle. James Bond er ikke bare menneskeliggjort, han er blitt et vanlig menneske, uten stil og egenart. Å bruke en slik vinkling i én film, som et flashback til tiden før Bond fikk erfaring i agentjobben, er for så vidt greit nok. Spørsmålet blir: Er det slik vi ønsker at Bond skal fortsette å være?

Mange anmeldere har omtalt forandringene i Bond-figuren som noe friskt og nytt. Men det er bare friskt og nytt én gang. I neste film har det ingen nyhetsverdi å gjøre Bond til et vanlig menneske. Da må produsentene bestemme seg for hva de vil. Skal Casino Royale være et "unntakstilfelle" eller er det slik det skal fortsette? Skal Bond fortsette å drite i hvordan martinien blir servert? Skal Q og Miss Moneypenny fortsatt ikke være med? Skal Bond fortsette å trives bedre i "combat outfit" enn i smoking? Og så videre.

Og jeg håper de velger å bringe 007 litt tilbake til det "kjente". Behold den realistiske vinklingen, for all del, den er noe av det beste ved Casino Royale. Men gi Bond særtrekkene tilbake, gi ham stil. Jeg har et visst håp om at det vil skje siden filmen slutter med at Craig presenterer seg som ”Bond. James Bond” hvorpå Bond-temaet fyller høyttalerne. Ingen av delene har vært hørt tidligere i filmen. Det sier meg at nå, allerede nå har Bond blitt mer som vi kjenner ham.

Hvis det ikke skjer, tror jeg faktisk Bond-filmene får problemer med å overleve. Da vil de lett drukne i mengden. Det vil ikke lenger være noen nevneverdig forskjell på Bond og filmer av typen Mission: Impossible og xXx. Det som gjør Bond til Bond vil være borte.

Relaterte saker
Årets beste «Bond»-filmer (05.12.2010)


Bernt Ringvold / 15.12.2006