James Bond (Sean Connery) hilser på Honey Ryder (Ursula Andress) i Dr. No (1962).

I 1958 er Albert Broccoli en av de mest suksessrike amerikanske produsentene som arbeider i England. Han er ene halvpart i produksjonsteamet "Warrick films". Broccoli prøver å overbevise sin produksjonspartner Irving Allen til å filmatisere Bondnovellene, og arrangerer et møte mellom Allen og Fleming, som blir en katastrofe. På møte får Fleming vite at bøkene hans ikke engang er gode nok til TV-produksjon.

To år senere trekker produsenten Harry Saltzman seg fra selskapet "Woodfall". Han får opsjon på Bondnovellene og betaler $60 000 for rettighetene. Samtidig brenner Broccoli etter å kjøpe de samme rettighetene. Forfatter Wolf Mankowitz, som hadde jobbet med Broccoli, kjente tilfeldigvis også Harry Saltzman og arrangerte et møte mellom dem. Selvsagt ivret Broccoli etter å kjøpe opsjonen, men Saltzman var ikke interessert i å selge. Han ville i stedet gå inn i partnerskap med Broccoli, og sånn ble det. De etablerte Eon productions med den hensikt å bringe 007 til lerretet. (EON står for Everything or nothing).

Mangt et studio avslo ideen om å produsere Bond med det argument at karakteren og historiene var for britiske og seksuelt eksplisitte. Men den 20. juni 1961 gikk United Artist, anført av president David Picker, med på å finansiere produksjonen for $1 million.

Mange regissører ble spurt om de ville regissere Dr. No, men produsentene begrenset sine valg til britiske regissører som hadde en sterk personlig stil. Både Guy Green, Guy Hamilton og Ken Hughes, avslo alle tilbudet. Så spurte de Terence Young og han sa ja. Young var ikke en veldig prominent regissør på den tiden, og hadde fra 40-tallet laget flere britiske krigsfilmer, deriblant Red Beret (1953). Det var en Warwick produksjon som innførte hattekasting-ritualet som så mange ganger skulle bli Bonds varemerke ved ankomst på Moneypennys kontor. Young fikk jobben fordi han hadde stil og eleganse - ikke ulik agenten han skulle gi liv til på lerretet.

Det store spørsmålet var hvem som skulle fremstille 007. Albert Broccoli var nær venn med Cary Grant som hadde vært forlover i hans bryllup med Dana, og ville at han skulle ta rollen. Men Grant var bare villig til å gjøre en film og var derfor ikke aktuell. Andre aktuelle kandidater var Richard Johnson, og fremtidig Helgen Roger Moore, som på den tiden ble vurdert som en anelse for ung. Det ble sagt at Patrick McGoohan faktisk hadde fått rollen, men slo den fra seg fordi James Bond ble en for voldelig og voldsom karakter for han.

Det var produsenten Benjamin Fisz som foreslo Sean Connery for Harry Saltzman. I Hollywood hadde Broccoli studert Connerys innsats i Darby O`Gill and the Little People (1959). Han bestemte seg først for at Connery var riktig mann etter at kona Dana kunne gå god for hans sexappeal og karisma. I oktober 1961 var Connery på flere intervju i Eons lokaler i London, og til tross for at United Artists i utgangspunktet ikke ville ha ham som Bond, signerte han likevel en kontrakt som inkluderte flere filmer. Primært var det Connerys kroppspråk som skjenket han rollen. Han hadde et elegant bevegelsesmønster samtidig som tøffhet og mandighet var på plass. "He moves extremely well", sa Saltzman. "I wanted a ballsy guy", var ett av Broccolis argumenter. Besetningen av James Bond ble først annonsert i "The Daily Cinema" 3. november 1961.

Produsentene hadde nå både regissør og filmens stjerne i boks, men manglet en manusforfatter som kunne bearbeide Flemmings Dr. No til filmformat. Wolf Mankowitz

James Bond blir tatt til fange av Dr. Nos menn på Crab Key.

fikk jobben med å utarbeide et utkast sammen med Richard Maibaum. Maibaum var en merittert dramatiker i New York innen han startet å skrive for film i 1930-årene. Før Bondfilmene hadde han samarbeidet med Broccoli og hans produksjonspartner Irving Allen på en rekke eventyrfilmer. Hovedårsaken til at Maibaum ble headhuntet til Bondfilmene var hans amerikanske bakgrunn og ditto teft for amerikanske trender, noe som var nødvendig om filmen skulle selge i USA. Bortsett fra You Only Live Twice, Live and Let Die og Moonraker, bidro Maibaum som manusforfatter på alle Bondfilmer, til og med Licence to Kill.

Wolf Mankowitz var en 37 år gammel forfatter som ble profilert i 1959 med "West End", en adapsjon av sin egen novelle "Make Me an Offer". Når Mankowitzs første utkast ble sett på som utilfredsstillende av produsentene oppsto det friksjon, og han trakk seg fra hele prosjektet. Ett av elementene i manuset som ikke falt i god jord, var at Dr. No skulle være en apekatt.

Ian Fleming ble konsultert for å finne en erstatning for Mankowitz, og siden han var svak for novellen "Achilles Affair" og oppfølgeren "The Pass Beyond Kashmir" av Berkely Mather, ble Mather oppmuntret til å lage et nytt utkast av Dr. No-manuset. Mather, som i virkeligheten var den 52 år gamle offiseren Jasper Weston-Davies, brukte synonymet mens han skrev bøker i tjenesten. Det viste seg at Mathers bidrag primært besto av å polere en del av dialogen i det første utkastet.

Til tross for Mathers innsats var manus enda ikke godt nok, og et tredje og sågar et fjerde utkast ble laget, denne gang av Maibaum i samarbeid med Mathers. Manusets struktur og form forble den samme, men flere av karakterene ble presentert i et annet lys. Den største forandringen besto i at tidsskalaen i historien ble forandret. Fra å foregå over seks uker i Flemings versjon, strekker historien i fimen seg kun over fire døgn. Skriptet var tilsynelatende ferdig, men bare noen dager før produksjonen startet, beordret Broccoli, regissør Young og hans assistent Johanna Harwood til å gi Maibaum/Mathers-utkastet en siste overhaling. Harwoods bidrag var ikke betydelig, men likevel blir hun kreditert som en av filmens manusforfattere sammen med Maibaum og Mathers.

Det endelige manuset ble levert den 8. januar, bare åtte dager før innspillingen startet, og det inneholdt tre versjoner av scene 135. Det er scenen der Bond dreper professor Dent. Det sto skrevet i manus at Bond hensynsløst skulle drepe Dent etter at sistnevnte hadde brukt opp alle kulene sine. To alternativ ble laget i frykt for å støte de amerikanske filmsensorene (MPAA), der en vedtekt fra 1956 sa følgende: "Crime shall never be presented in such a way as to throw sympathy with the crime as against law and justice.....Revenge in modern time shall not be justified". I den ene scenen fyrer Dent av en kule mot Bond som treffer veggen, men samtidig trekker Bond raskere, og skyter Dent. I den andre skyter Bond i det Dent prøver å strekke seg etter pistolen sin. Paradoksalt nok var det likevel originalscenen som ble brukt i filmen. For øvrig ble denne vedtekten til MPAA skrinlagt for godt i 1966, og utvilsomt har James Bond mye av æren for det.

I rollen som filmens skurk Dr. No, foreslo Ian Fleming sin gode venn, skuespiller og dramatiker Noel Coward. Sikker på at han ville passe perfekt i rollen, sendte han Coward et telegram på vegne av filmskaperne. Men Coward var av en annen oppfattning og sendte et telegram tilbake med følgende beskjed: "NO NO NO!" Andrevalget var den profilerte New York skuespilleren Joseph Wisman som takket ja. Han måtte ha på kraftige lag makeup for å simulere asiatisk herkomst.

Terence Young måtte besette noen roller som skulle komme til å sette sitt preg på Bondserien i mange år. Lois Maxwell ble castet som Miss Moneypenny, men hadde opprinnelig valget mellom den, og rollen som Sylvia Trench, den glamorøse kvinnen Bond møter i casinoet tidlig i filmen, og som også dukker

Professor Dent (Anthony Dawson) får instrukser av Dr. No at Bond må tas til fange av denne tarantulaen.

opp som hans elskerinne i begynnelsen av "From Russia with Love". Denne rollen gikk til Eunice Gayson. Maxwell, som Young beskrev som " a smell of soape", mente Trenchrollen ble for lettkledd og lite anstendig for henne. Hun valgte heller å bli Bonds sekretær, og det var hun i fjorten filmer, helt til "View To a Kill" i 1985. Bernard Lee fikk rollen som M, og gestaltet den i elleve filmer, til "Moonraker" i 1979.

Terence Young starte å jobbe frem Bondkarakteren sammen med Connery. Young, som var beryktet for å være en umistelig gentleman med upåklanderlig stil, var opptatt av eleganse og raffinasjon. Han gikk i de dyreste dressene, drakk den beste vinen og frekventerte de beste selskapene. Desmond Llewelyn (Q), har i ettertid sagt at Young nesten hadde like høye restaurantregninger som resten av filmmannskapet til sammen. Young hadde en enorm innflytelse på hvordan Bond-karakteren ble til. Han skapte Sean Connery i rollen som Bond og satte standarden som fremtidige Bondskuespillere og Bondfilmer skulle leve opp til. "Terence Young is a key to the whole Bond formula" (Michael G.Wilson)

Connery som på den tiden var en uslipt diamant, fikk full opplæring av Young i hvordan han skulle være James Bond. Alt i fra hva slags lommebok han hadde og hvordan han tedde seg ved casinobordet, fikk han prentet inn. Young tok med seg Connery til sine personlige skreddere i både London og Paris, og utstyrte han med stilfulle dresser, sportskjorter og moteriktige slips. For at Connery skulle føle seg maksimalt komfortabel i Bonds skreddersydde dresser,

Den første Bond-piken: Ursula Andress som Honey Ryder i Dr. No.

krevde Young at han skulle sove i en "Saville Row"-dress, inkludert skjorte og slips. I ettertid er Young stolt over Connerys klestil: "I must say, I think Sean was much better dressed in mye three pictures than in any other".

En faktor som ikke var på plass var besetningen av Honey Ryder, filmens Bondbabe nr 1. Det begynte å haste med å finne en kvinne, og hun måtte i tillegg være en sann skjønnhet. En dag regissør Terence Young tilfeldigvis var innom kontoret til "Twentieth Century Fox" magnat Daryl F. Zanuck, la han merke til et bilde av en uimotståelig vakker kvinne som var sveitsiske Ursula Andress, da 25 år. Young viste fotografiet til både Broccoli og Saltzman som begge synes det var forlokkende. Men de var ikke helt sikre på om hun var den rette, og Broccoli henvendte seg til "Columbia Pictures" Max Arno som var ekspert på rollebesetning, for å spørre han til råds. Arno kalte inn Andress, for så å kontakte Broccoli igjen: "Jeg kan ikke fortelle deg om hun kan spille eller ikke, men gode Gud hvor fantastisk hun ser ut", hvorpå Broccoli svarte: "That`s it"! En avtale ble forhandlet frem med Andress agent, til en verdi av $10 000.

Den første uka i januar 1962 fløy hele filmmannskapet til Jamaica, og produksjonen startet tirsdag 16. januar. Første scenen som ble filmet var på "Palisadoes Airport" hvorpå Bond går forbi fotografen, spilt av Marguerite Le Wars, en lokal skjønnhet som hadde vært Miss Jamaica. Mange av de mindre rollene var ikke besatt før de startet å filme, og derfor rekruterte de skuespillere underveis. For eksempel ble Delores Keator gitt rollen som Strangeways sekretær Mary Prescott av den årsak at hun eide huset scenen skulle filmes i. Andre lokale amatører gestaltet både politimesteren, og bygningsarbeideren som var vitne til bilen som fulgte etter Bond og til slutt kjørte utfor skrenten i et eksplosivt flammehav.

I slutten av januar ankommer Andress settet og begynner nesten umiddelbart å skyte filmens mest berømte scene, når Honey Ryder stiger opp av vannet i bikini. Denne scenen ble filmet ved Laughing Water like i nærheten av Ian Flemings hus Goldeneye. I følge manus skulle Ryder være solariumsbrun, og fordi Andress var blek som et laken måtte hun sminkes fra topp til tå. Makeupartist John O`Gorman tok henne med til et eget rom og startet sminkingen på Andress sin nakne kropp. Mens sminkingen foregikk fikk de servert frokost. Problemet var bare at frokosten ble servert over tjue ganger av diverse skuelystne menn fra filmmannskapet.

Den 17. februar besøkte Fleming settet sammen med sin kone Ann. I et brev til en venninne, skildret Ann noe av det som foregikk den dagen: "Mannskapet filmet en strandscene hvor helten og heltinnen var skjult bak en sandhaug. De ble pepret med maskingevær, montert på en dyp sjøfisk, manøvrert av negerkommunister. Sandhaugen var fylt med franske bokser fulle av eksplosiver, og ved hjelp av en mekanisme, sprengte de opp sanden. Maskinpistolen gav milde lyder. Disse strabasene var til ingen nytte fordi en avdeling med amerikanske marinesoldater kom inn i bukta og ødela alt sammen ved å lage en masse bråk og støy".

21. februar var siste opptaksdag på Jamaica. Dessverre måtte de, grunnet dårlig vær og stram tidsplan, reise derifra før tiden. Det medførte at regissør Young ikke fikk alle opptakene han ville ha. Selv om flere av tilleggsopptakene som ble gjort senere er gode (som foreksempel scenen der Bond, Quarrel og Ryder blir jaget i sumpen), viser den stadige vekslende fargen på Bonds dashbord (rødt i close up og svart i total) konsekvensene av det avstumpede tidskjemaet.

Den største utfordringen ved å filme på Jamaica var terrenget, noe som særlig ble problematisk under filmingen av Dr. No sitt dragekjøretøy. Produksjonsdesigner Ken Adam fikk i oppdrag å lage noe skremmende. Til slutt brukte de en traktor, dekt med metallplater og utstyrt med en flammekaster på toppen. Fordi opptakene skulle foregå i sumpområder var det en reel fare for at kjøretøyet kom til å synke. Scenograf Syd Cain konstruerte derfor en undervannsrampe som traktoren rullet på. Store skarer mygg skapte også mye ubehag under opptakene, og var et stadig problem for både skuespillere og mannskap. På ett tidspunkt var det så ubehagelig at de faktisk brukte flammekasteren for å få bukt med styggedommen.

Fredag 23. februar returnerte Broccoli, Saltzman og Young til "Pinewood Studios" i London. Der hadde i mellomtiden produksjonsdesigner Ken Adam jobbet uforstyrret med å designe og bygge settene. Han hadde laget tre-fire studio spekket med innhold. Adam hadde laget sett med en eleganse og stil som ingen hadde sett maken til før. Hans ambisjon var å lage en teatral atmosfære og fremstille Dr. No sin bolig på en

Eunice Gayson i rollen som Sylvia Trench og Sean Connery som James Bond i Dr. No (1962)

flamboyant måte. Til scenen der publikum blir introdusert for Dr. No sin arkitektur, designet Adam et rom med en stor sirkel i taket dekket av rektangulære ruter. Denne konstruksjonen, kombinert med riktig lyssetting, var med på etablere Dr. No som en "larger than life"-karakter.

Adam hadde flere utfordringer, og primært Dr. No sin undergrunnsleilighet. For å gi skurken en psykotisk profil ville Adam prøve å fortelle mest mulig gjennom interiør og innhold i hans hjem. Han mikset dekadanse med teknologi, og brukte mange ulike stoff, inkludert glass, marmor, stål og trær. Det ble sagt at filmmannskapet ble så imponert over Adams design og ble så lystne på å ha det i privat eie, at enkelte gjenstander forsvant sporløst fra settet.

For den grandiose finalen skapte Adam et massivt sett til en verdi av $100 000. Dr. No sin atomkjernefabrikk var vanskelig å konstruere fordi den skulle være så funksjonell.

Mandag 26. februar startet de første opptakene i "Pinewood", og det var introduksjonscenen til M og Miss Moneypenny. 2. mars ble den berømte casinoscenen, der Bond for første gang presenterer seg for kinopublikummet, filmet. Regissør Young lot seg inspirere av regissør William Dieterles film "Juarez" (39), der Paul Muni ble presentert gjennom flere nærbilder før ansiktet hans kom til syne. Resultatet var en av de mest berømte scenene i filmhistorien. "My name is Bond, James Bond".

En av de siste scenene var en stor utfordring. Intensjonen var at Dr. No skulle teste ut hvor mye smerte Honey Ryder tålte, der hun lå lenket fast til et gulv og skulle kastes ut i bassenget fylt med store krabber. Problemet var at krabbene ikke ville røre på seg, og et grep måtte gjøres. Ken Adam designet et substitutt, en flodbølge effekt som kom ut gjennom et hull i veggen, og gradvis skulle oversvømme Ryder der hun lå fastspent.

Ursula Andress ble faktisk dubbet i filmen fordi stemmen hennes hadde en for tung aksent. Produsentene ville ha en lettere aksent, innpakket i en sexy og feminin stemme. Skuespilleren Monica Van der Zyl fikk jobben, og gjorde en upåklanderlig innsats.

Siste produksjonsdag var fredag 30. mars 1962. Selv om det nok var vemodig for mange, var det en solid trøst at frimodige Andress under avslutningsfesten danset uhemmet uten bh, med alle mannskapets medlemmer. Å se hennes byste svinge i takt med musikken skal ha vært en pur åpenbaring. Lois Maxwell (Miss Moneypenny) skal ha blitt så misunnelig på Andress frimodighet at hun sterkt vurderte å gjøre det samme selv, men hun turte ikke. Og det er kanskje like greit.

Komponist Monty Normand ble hyret inn til å lage musikken. Han hadde tidligere skrevet musikalen "Belet" for Broccoli. Under opptakene på Jamaica var Norman til stede for å søke inspirasjon til den

Monty Norman

calypsoinspirerte musikken han skulle lage. Musikkproduksjonene var godt i gang da det ble bestemt at filmen måtte ha en distiniktiv kjenningsmelodi. Norman eksperimenterte med forskjellige ideer, men syntes ingen fungerte, ei heller produsentene. Faktisk foreslo Harry Saltzman at Bonds kjenningsmelodi skulle være "Underneath the Mango Tree" (sangen Bond overhører Honey synge når han smugkikker på henne).

Norman fant en annen låt som originalt var komponert for "A house for Mr. Biswas", en musikal basert på den satiriske novellen "Trinidian". Men Noel Rodgers, hovedansvarlig for musikkavdelingen i "United Artists", var ikke fornøyd. Han ba derfor trompetist John Barry om å fikse på Normans låt. "The James Bond Theme", ble utført av bandet hans, "John Barry Seven and Bob Miller". Særlig er det Vic Flicks røffe gitarsound som hever Normans original og gjør den til en av filmhistoriens mest berømte filmmusikk.

"Dr. No" ble første gang vist til pressen i London Pavillion 2. oktober. Den åpnet for den allmenne publikk 8. oktober. Kritikerne var generelt lite positive og mente filmen appellerte til de mest primitive instinkter hos mennesket, og sågar hadde rasistiske implikasjoner. Connerys tolkning av 007 fikk også det glatte lag. Flere kritikere mente han var for langt unna Ian Flemings smakfulle og distingverte Bond. Selv skal Fleming ha vært negativ etter at han så filmen første gang på pressevisning. Etter sigende uttalte han følgende til sin assistenten Peter Garnham: "Dreadfull, simply dreadfull". Og de snakket aldri mer om filmen etter det. I det offentlige var Fleming mer generøs i sin omtale, og mente at de som hadde lest boken ble skuffet, mens de som ikke hadde lest den ville synes filmen var fantastisk.

Filmen vakte sågar kontrovers tre år etter premieren. Selveste Vatikanet offentliggjorde sitt fordømmende synspunkt på filmen og kalte den en farlig miks av vold, vulgaritet, sadisme og sex. Dette bidro til at filmen vakte mye mer oppmerksomhet blant folk, og lokket et enda større publikum til kinoene når den ble relansert.

"Dr No" ble første gang lansert i USA 8. mai 1963, men inntektene i Storbritannia alene spilte inn budsjettet på $840 000, og gjorde det mulig å lage en oppfølger. På verdensbasis sopte filmen til slutt inn £60 millioner, og måtte kunne sies å være en formidabel suksess. James Bonds gryende filmkarriere var et faktum, og hvem hadde da trodd den skulle vare i over 40 år?

En reportasje eksklusivt publisert her på jamesbond.no.

Relaterte saker
TV3 viser de tre eldste Bond-filmene (06.08.2009)
Bond-pike fra Dr. No er død (14.07.2009)


Vidar Eliassen / 10.11.2006 Sist oppdatert: 16.11.06 kl. 14:28