Vi skriver «kan» fordi det finnes opptil flere versjoner av hvordan det gikk til at Ian Flemings verdensberømte agent 007 ble levendegjort i tekst og bilder, og dessuten ble forbløffende lik den første ordentlige skuespilleren som fremstilte James Bond på filmlerretet, Sean Connery. Før det overhodet var laget noen film med Connery.

Den aller første Bond-filmen, om vi skal kalle den det, ble jo innspilt for TV-visning allerede i 1954, med norskættede Barry Nelson i hovedrollen, men den teller liksom ikke i denne sammenhengen ettersom den er så vidt obskur og spesiell.

BAKHISTORIEN

Men før vi går mer inn på avistegneserien om James Bond, som startet for godt over 40 år siden, ser vi nærmere på hva som skjedde før den tid og som kunne ha påvirket at Bonds ansikt ble slik vi kjenner det i dag.

Det er interessant å tenke på at dersom tegneseriens Bond først hadde blitt fremstilt som en kort muskelbunt av en atlet med blondt hår og gullfyllinger, hadde kanskje de berømte filmene sett ganske annerledes ut. Nevnte beskrivelse ville ikke akkurat ha vært et passende konsept for en helt spesiell skotsk skuespiller!

Historien går altså over 40 år tilbake i tid, og mye har skjedd med James Bond siden den gang. Spesielt på filmfronten, der 007 fremstår som den mest livskraftige av alle klassiske filmhelter, med en særdeles

Slik ble James Bond presentert i Daily Express. James Bond-tegneserien tegnet av John McLusky.

sterk evne til å overleve som fiksjonshelt. EON Productions har med Casino Royale (2006) laget 22 offisielle Bond-filmer, og i tillegg finnes det to «uoffisielle».

Det unike med James Bond er at han har lykkes som seriefigur både i romaner, filmer og tegneserier.

Det må understrekes at det av visuelle medier bare er avisserien som har klart å fange opp den virkelige Bond-feelingen fra Flemings bøker.

Tegneserieversjonene av filmene på 80-tallet falt ikke heldig ut, ei heller mange av de skandinaviske lisensproduserte historiene i SEMICs gamle utgave av tegneseriemagasinet JAMES BOND.

Av andre kjente eventyrskikkelser er det bare Modesty Blaise som kan konkurrere med 007, men hun har ennå til gode å lykkes på filmlerretet.

IKKE PÅ OMSLAGET

Når navnet Bond blir nevnt i dag, tenker man som oftest umiddelbart på en av de seks skuespillerne som har fremstilt agenten på film.

På femtitallet derimot hadde Bond-tilhengerne svært liten informasjon om hvordan de skulle forestille seg figurens fysiske «make-up».

Da Ian Flemings Bond-romaner først ble utgitt på begynnelsen av 50-tallet, publisert av Jonathan Cape, var det ingen av omslagsillustrasjonene som tegnet noe visuelt bilde av Agent 007.

Det var Fleming selv som designet de første omslagene, før det ble benyttet tegninger, nydelig fremstilt av artisten Richard Chopping.

Han begynte med den femte romanen, From Russia With Love. Og han fortsatte med dekor av høy klasse på resten av serien, med unntak av Dr. No.

Da John Gardner skrev sin første Bond-roman i 1981, Licence Renewed, gjorde Chopping en siste Bond-illustrasjon (som ble designet av Mon Mohan).

Dette regnes faktisk for det aller siste omslaget på en innbundet Bond-utgave av stjerneklasse!

FLEMINGS BESKRIVELSE

Det var gitt noen holdepunkter til hvordan Bonds ansikt så ut allerede i den aller første romanen, Casino Royale (1953). Der beskriver Fleming Bond i det han gjør forberedelser i forkant av en kort-duell ved baccarat-bordet

Ian Fleming ga John McLusky denne tegningen for å vise hvordan han så for seg at James Bond skulle se ut.

mot fiendeagenten fra SMERSH, Le Chiffre:

«Mens han ordnet med sitt tynne, to siders, sorte satin-slips, stoppet han et kort øyeblikk og studerte seg selv nøye i speilet, fra topp til tå. Hans grå-blå øyne stirret rolig tilbake med et glimt av ironisk innlevelse, og den korte luggen av sort hår, som aldri lå skikkelig på plass, gled langsomt over hans høyre øye og formet et slags komma. Med det tynne vertikale arret over hans høyre kinn, så han ut som noe som kunne ligne en sjørøver- eller piratskikkelse». Denne beskrivelsen er så vidt diffus at de fleste lesere nok vil ha vanskelig for å forme et virkelig bilde av romanfiguren James Bond.

POCKET-OMSLAG

Det var to år senere, i 1955, da Pan Books utga den første pocket-utgaven (soft-cover) av Casino Royale, at Bonds ansikt først ble vist. Bokens illustratør hadde brukt et fotografi av Richard Conte (en populær amerikansk b-filmskuespiller fra tretti- og førtiårene) som grunnlag for omslagsillustrasjonen. Den viser Bond som spiller baccarat mot Le Chiffre, mens piken ved siden av er Vesper Lynd, som senere i historien lider en tragisk død. I bakgrunnen vises SMERSH-agenten som holder den dødelige stokken, som han forsøker å ta livet av Bond med i løpet av kortspillet.

Pan Books fortsatte å bruke illustrasjoner (tegnet av Sam Peffer) av Bond på «billigbok-utgivelsene», for det meste basert på Dick Orme, en fotomodell, før de ga bøkene en mer stilfull grafisk design på sekstitallet. På et tidspunkt brukte Pan et lite retusjert fotografi av «Bond» som holdt en pistol, sentralt på omslaget. Som modell brukte de Ralp Vernon-Hunt, direktøren for forlaget. Men det var den grafiske utformingen sammen med fotografier som gjorde suksess senere.

I 1972 utga Pan romanene på nytt med nye, fotografiske omslag, som fremdeles blir holdt frem som de mest gjennomførte og elegante pocketbokomslagene som noen gang er laget for Flemings Bond-romaner. Hvert omslagsfotografi inneholdt et utvalg av objekter som det var henvist til i selve historien, og det ligger en omfattende research bak disse.

Deretter må det nevnes at før Bond-historiene dukket opp i stripeform i avisen The Daily Express’ tegneserieseksjon, ble noen av fortellingene utgitt i samme avis som føljetonger, med vignettillustrasjoner av artisten Robb. Blant annet ble Octopussy og The Man With The Golden Gun publisert her . Førstnevnte har et bilde som viser Bond i samtale med Major Dexter Smythe, og her er Bond slående lik en eldre Sean Connery.

NOEN HOLDEPUNKTER

På dette tidspunkt, før 1958, er det ingen tvil om at det var visse holdepunkter å gå etter for den ihuga Bond-fan (hvor mange var det på denne tiden, mon tro?) som var på jakt etter et visuelt bilde av den senere så berømte og beryktede James Bond.

Men det skulle ennå gå fire år før Sean Connery debuterte som den første ordentlige film-Bond.

Det er etter hvert mange som har hevdet at det er John McLusky, den første Bond-tegneserietegneren, som er ansvarlig for at Mr. Connery fikk rollen som Agent 007 i den første Bond-filmen Dr. No!

Det vil vel alltid herske en viss uenighet omkring en slik påstand, men det er i hvert fall et faktum at McLusky tegnet en Bond som var svært lik Connery, flere år før filmserien ble en realitet. Og han forandret lite på utformingen av Bond-skikkelsen etter at filmene ble populære utover på 60-tallet.

For de som vil granske holdbarheten av en slik påstand, anbefales et nærmere studie av historiene Thunderball og On Her Majesty’s Secret Service, da disse ble tegnet i perioden 1961-65.

Graham McLusky, Johns sønn, kan fortelle en artig historie som har versert i denne forbindelse, og som kan medføre riktighet: Sean Connery, på jobb i teateret, satt i omkledningsrommet sammen med en skuespillerkollega. Han leste en utgave av The Daily Express. Kollegaen bemerket til Sean at han burde spille rollen som James Bond på film – ettersom han var bemerkelsesverdig lik figurene i avisens tegneseriestripe. Vel, resten skulle være åpenbart!

CASINO

Avisstripe nr. 2 fra Casino Royale tegneserien (1958).

ROYALE SOM TEGNESERIE

Hvordan kom det så til at tegneserieversjonen av Casino Royale startet opp i The Daily Express den 7. juli 1958? Det året ville avisen gjøre om Ian Flemings romaner til tegneserie og kontaktet forfatteren om ideen.

Dette var en beslutning som skulle føre til at James Bond ble gitt det ansiktet som vi i dag kjenner som den virkelige Bond.

På tross av at den første skuespilleren som tolket Bond het Barry Nelson, og på tross av at mange bokomslag til Flemings bøker fremstilte en annen Bond-type.

Og på tross av at James Bond har blitt tegnet av en rekke dyktige tegnere de siste 40 årene, ikke minst på filmplakatene. Og dessuten har Sean Connerys etterfølgere på film kunnet telle meget dyktige og berømte skuespillere som George Lazenby, Roger Moore, Timothy Dalton og Pierce Brosnan. Det er fremdeles Connery som gjelder.

LIKTE IKKE IDEEN

Ian Fleming var ikke spesielt begeistret for at romanfiguren hans skulle bli utgitt i tegneserieform. Snarere tvert imot.

Han skrev blant annet i et brev til Wren Howard på forlaget Jonathan Cape at han mente det ville «ødelegge både for leserne og hans egen skriveglede» hvis serien ble holdt i en stil som kunne gi den et vulgært preg. Fleming anså kanskje alle tegneserier som vulgære?

Og spesielt med tanke på at James Bond var en slags gentlemansspion i tradisjonen etter John Buchans' Richard Hannay i for eksempel The Thirty-Nine Steps. Han tilhørte en ”gentlemans club”, var nøye med hva han spiste og drakk - spesielt på hvilket sted - og klærne måtte være av fineste klasse.

Derfor så Fleming med engstelse på hvordan det ville bli hvis Bond-skikkelsen skulle bli servert den gruppen av lesere som avisen The Daily Express representerte. Fleming var sterkt i tvil og kontaktet sin nære venn William Plomer. Men selv om Plomer mente det ville være en stor feil å godta tilbudet fra Express, valgte Fleming å se bort fra advarselen i dette tilfelle. Avisen tilbød minimum 1500 pund pr. bok, i tillegg til prosenter av syndikatrettighetene, så Fleming hadde nok vanskelig for å avslå et slikt tilbud. Edward Pickering, avisens redaktør, kom også med garantier om at overføringen av Bond fra roman til tegneserie ville bli utført som en «Rolls Royce-jobb». Dette ble avgjørende for at Fleming ga et nølende ja.

PÅ TEGNERJAKT

Da gjenstod det som er viktigst for en tegneseriestripe; finne en dyktig tegner og en manusforfatter som kunne overføre – i dette tilfellet – Flemings romaner til å passe avisens stripeformat. Her kom Express' litterære redaktør Anthony Hern inn i bildet, fordi han tidligere hadde tilrettelagt Flemings historier som føljetonger i avisen, der hvert kapittel ikke skulle være på mer enn 1500 ord, og med en avsluttende «cliffhanger». Også i denne sammenhengen hadde det vært litt problemer med å få godkjennelse fra Fleming, som mente at bøkene skulle være som de var: Utgitt i komplett og uredigert form.

Han insisterte på å få se gjennom en prøve på første del av føljetongen, og sendte senere et telegram til Hern: «Hyllest til en mesterslakter!»

Og fordi Hern hadde fått «godkjent»-stemplet på romanene til publisering i The Daily Express, fikk han også jobbe med den første tegneserieversjonen av Casino Royale.

MCLUSKY GÅR I GANG

Den da 35 år gamle tegneren John McLusky ble valgt til oppdraget med visualiseringen av James Bond. McLusky var en dyktig tegner som var topp motivert for jobben da han fikk tilbudet fra Daily Express. Han var frilanser på den tiden, men hadde av og til jobbet med diverse spenningsserier for forlaget DC

John McLusky fotografert på 80-tallet.

Thomson.

Men han behøvde bildereferanser til Bonds ansikt. I et møte med Fleming ble Hern fortalt at som en modell for James Bond hadde forfatteren sett for seg sin egen sportshelt, golfstjernen Henry Cotton. Dermed ble mye av «ansvaret» for Bonds visualisering som tegneseriefigur lagt på Fleming selv, og i tillegg ga det McLusky gode bildereferanser ettersom man hadde et omfattende bildearkiv på Cotton.

Før McLusky fikk kaste seg over tegnearbeidet på Casino Royale ble han bedt om å lage «book gun»-sekvensen fra From Russia With Love for Flemings siste godkjennelse. Bonds ansikt i det første panelet ble senere forstørret og brukt som reklameintroduksjon da serien startet i avisen. McLusky fikk først da en tegning av hvordan Fleming forestilte seg den nye tegneseriehelten, gjort av en annen artist. Men McLusky var ikke helt fornøyd, da han mente at Bonds utseende lignet for mye på pulpheltene fra tjue- og trettiårene, som Bulldog Drummond og Sexton Blake.

McLusky så for seg golfstjernen Henry Cotton da han skapte Bonds karakteristiske ansikt, men også andre profiler, berømte skuespillere som i lengre tid hadde vært på høyden. Alle disse hadde spesielt fin benstruktur i ansiktet.

Dermed kom Bonds ansikt til å bli en miks av Cotton, en ung Robert Taylor, den høye og elegante Gary Cooper, og en liten dæsj av Hertugen av Edinburgh - man må jo ikke glemme at Bond jo var marinekommandør! Og på samme tid kunne man se hvor mye denne «nye» Bond-skapningen lignet på det karakterisktiske ansiktet til Sean Connery - før han altså var tiltenkt rollen!

Det er morsomt å filosofere over hvor mye tegneserien om Bond hadde influert Bond-produsentene Albert «Cubby» Broccoli og Harry Saltzman da Dr. No skulle filmes.

Det var for eksempel en del likhetstrekk i flere sekvenser av filmen sammenlignet med avisstripeversjonen av samme Bond-tittel (bearbeidet til serieversjon i 1960 av Peter O'Donnell, skaperen av Modesty Blaise). Det er sannsynlig at regissør Terence Young brukte McLuskys tegninger som storyboard til enkelte av scenene i filmen, eller i hvert fall til inspirasjon.

SUKSESS!

Da avisserien omsider var klar til lansering kunne man lese denne beskrivelsen i Daily Express: «James Bond, den sardoniske hemmelige agent som stormet inn til popularitet som den STORE fiksjonshelt i etterkrigstiden begynner nå en ny karriere».

Det viste seg snart at tegneserieversjonen av James Bonds eventyr ble meget vellykket, både kommersielt og artistisk. McLusky var litt ustø på de første stripene, men fant raskt den rette Bond-feelingen.

McLusky hadde i begynnelsen en enkel strek som kunne minne en del om en litt uferdig utgave av John Prentice (Rip Kirby). Senere, da han gjorde «comeback» med Bond på midten av seksti- og begynnelsen av åttitallet, ble streken mer lik Jim Holdaways. Etter undertegnedes mening er Holdaway kanskje Englands dyktigste tegner gjennom tidene. Han tegnet Romeo Brown og Modesty Blaise på 50- og 60-tallet. McLusky var litt mer stiv og kantete i stilen, men det han tapte på elegansen, tok han igjen på de fine miljøbeskrivelsene.

Flemings romaner ga rike muligheter til å beskrive førsteklasses hotell, gambling på høyt nivå i rikmannsklubber, spennende biljakter og sjøscener; alt som kunne bli tatt med for å gi historiene dramatikk og særpreg.

LIKHETSTREKK TIL FILMENE

Casino Royale ga leserne det de ville ha, og etter 138 striper startet historie nummer to, Live And Let Die, opp i The Daily Express 15. desember 1958.

Dette var den første av de etterfølgende historiene som Henry Gammidge omskrev fra roman til seriemanus. Han skrev tegneseriemanus til alle de senere McLusky-historiene, bortsett fra Dr. No. (Som en kuriøsitet kan nevnes at den første bladversjonen med en James Bond-tegneserie var laget av «British Classics Illustrated» i 1962, da de baserte seg på filmversjonen av Dr. No. Da heftet gikk inn samme år ble historien kjøpt opp av DC Comics som brukte den (med nytt omslag av Bob Brown) i serien «Showcase» nr.43. (En norsk utgave av denne Fleming/Nodel-historien finnes i Detektiv-serien nr. 3/1963.)

Introduksjonslogoen til den andre avishistorien av McLusky er for øvrig hentet fra smussomslaget på den originale bokutgivelsen.

Tegneseriehistoriene kom i den samme rekkefølgen som romanene ble utgitt i.

Live And Let Die har et meget spennende «plot», og serien har et høyt tempo med mange dramatiske scener. Spesielt kan vi merke oss sekvensen der Mr. Big kastet Bond og Solitaire til haiene; denne er senere blitt brukt, nesten identisk, i filmen For Your Eyes Only.

Foruten historieelementene om Mr. Big og hans voodookunnskaper, som ble brukt i filmversjonen av Live And Let Die i 1973, er det interessant å merke seg et par andre elementer som filmskaperne senere brukte i Licence To Kill – en film som ikke er basert på noe Fleming-manus, og den første uten Flemings egen tittel.

Når enkelte «die hard»-Bond-fans liker denne så godt, har det selvsagt å gjøre med Timothy Daltons «flemingske» tolkning. Her er Bond på oppdrag med sin venn, CIA-agent Felix Leiter, men han blir halvveis oppspist av en hai. Akkurat denne scenen ser vi ikke i boken/tegneserien, men vi ser ham hardt skadet etterpå, og med lappen «Han var uenig med noe som spiste ham opp» – akkurat som i Licence To Kill. Videre i boken/tegneserien oppsøker Bond et havnelager, også slående identisk med nevnte film, og her tar han hevn ved å la en av Mr. Bigs menn falle ned en fallem – hvor haien venter. Samme scene er i filmen, hvor Bond hevner seg på den korrupte Killifer, bestukket av narkokongen Sanchez.

BRUDD I SERIEN

Etter å ha fullført ti Bond-historier var McLusky godt etablert som Bond-illustratør nr. 1, men da den ellevte, Thunderball, startet 11. desember 1961 skjedde det noe spesielt. Den ble avbrutt etter bare ti uker, midt i historien (men den ble ferdiglaget og utgitt i aviser utenfor England).

Dette skjedde fordi det oppstod uenighet mellom Lord Beaver-brook - som eide Daily Express på den tiden - og Ian Fleming. Avisen Sunday Times - eid av Lord Thomson - hadde nemlig lansert sitt fargemagasin med Flemings novelle The Living Daylights (fra boken Octopussy).

Beaverbrook hadde fått rettighetene til alle romanene, men ikke de korte novellene. Da Sunday Times startet opp med en Bond-historie, følte han dette som illojalitet og mente at Daily Express skulle ha eksklusive rettigheter til alle Bond-historiene. Også fordi Express hadde trykt Bond som føljetonger tidligere, den gang Robb sto for de tilhørende illustrasjonene. Dermed ble publiseringen av Thunderball brått stoppet, og agent 007 sa farvel til Daily Express i februar 1962.

KLASSISKE HØYDEPUNKT

Først etter Lord Beaverbrooks død fikk Bond returnere til avisen, i juni 1964, nok en gang som dagsstripe med historien On Her Majesty’s Secret Service. John McLusky var også tilbake med det vi kan kalle ”Bond, serie #2”. I pausen, på halvannet år, illustrerte han The Beast of Loch Craggon. On Her Majesty’s Secret Service og den neste historien You Only Live Twice er klare høydepunkter i McLusky tegnekarriere.

Historiene var mer enn noen gang visualisert i tråd med den flemingske roman-Bond, og serierutene

James Bond i aksjon i tegneserieversjonen av On Her Majesty's Secret Service, tegnet av John McLusky.

var mer detaljerte og forseggjorte. Dette var Flemings udødelige Bond-historier virkelig brakt til live i tegneserierutene.

Etter at You Only Live Twice var komplettert 8. januar 1966, valgte både McLusky og Gammidge å gi seg. Da hadde Bond vært i Japan og blitt erklært død av Secret Service …

Det ble opp til den nye tegneren, russisk-tsjekkiske Yaroslav «Larry» Horak, å bringe liv til nye James Bond-eventyr i Daily Express de neste ti årene. Hans fremstilling av Bond var som en litt yngre, hardere og mer «moderne» karakter.

På dette tidspunktet, i 1966, gjenstod bare fem originalhistorier av Fleming som kunne overføres til tegneserie. Disse var The Man With The Golden Gun, The Living Daylights, Octopussy, The Hildebrand Rarity og The Spy Who Loved Me. Ettersom Fleming også var død, og ingen ny forfatter hadde tatt over, ble det nødvendig å skape originale tegneseriemanus til Bond-serien.

Oppdraget ble gitt til James D. Lawrence (Joe Palooka, Captein Easy, Buck Rogers). Han omskrev også de fem ovennevnte Fleming-historiene til spennende dagstripeeventyr.

«COMEBACK» PÅ 80-TALLET

John McLusky var ikke helt borte fra Bond-serien, han skulle også ha noe å gjøre med avisserien over 15 år senere. Da tegnet han historie #46-50 fra 1981-83, men disse ble ikke publisert i The Daily Express.

Manus sto Jim Lawrence for. Han skrev også de to aller siste aviseventyrene (#51-52), til tegninger av Horak, før serien ble avsluttet i 1983/84. Til sammen skulle tre tegnere medvirke på serien da en historie også ble laget av Harry North, en ellers flittig bidragssyter til MAD-magasinet på den tiden.

Etter 25 år som avisserie var en æra slutt. James Bond - agent 007, levde videre som romanhelt - og ikke minst i en av alle tiders største filmserie.

TO EVENTYR MANGLER

Det finnes to originale Bond-eventyr som aldri er blitt laget i tegneserieform.

En av korthistoriene i novellesamlingen Octopussy, nemlig The Property Of A Lady, ble aldri brukt.

Men det ble laget en illustrasjon til historien da den gikk i det britiske magasinet Woman’s Mirror, og også i Reveille, på sekstitallet. Det ble for øvrig henvist til denne historien i filmen Octopussy fra 1983.

For Your Eyes Only inneholder også en kort historie, Quantum Of Solace, som aldri er kommet i tegneserieform.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i JAMES BOND 1•2000, utgitt av JB Forlag.

Jostein Hansen / 01.10.2006 Sist oppdatert: 16.11.06 kl. 01:23