60-tallet blir som flunkende nytt i den nye filmversjonen av den klassiske TV-serien The Man from U.N.C.L.E.. Vår anmelder er svært begeistret og gir terningkast fem. Foto & design: Warner. Illustrasjonsdesign: Per Mork.

Armie Hammer (som Illya Kuryakin) og Henry Cavill (som Napoleon Solo) i The Man from U.N.C.L.E.. Foto: Warner.

Enten man lager en nyinnspilling eller baserer seg på en TV-serie slik som her, er kjennskap og kunnskap om opphavet viktig for å gjenskape noe av magien. For regissør Guy Richie er selve stemningen i den originale TV-serien noe han har bemerket seg. Ritchie sa før lanseringen av filmen at nettopp stemingen i serien inspirerte ham til å arbeide med materialet. Og hans arbeid er i så måte fullkomment for oss som husker serien, som nå har endt opp som en glimrende film.

For: fra start til slutt og alt i mellom, er The Man from U.N.C.L.E. en leken, lett, freidig en fantastisk vellaget film som fortjener all ære.

Året er 1963. Vi befinner oss midt i den kalde krigens hete. Den ultra-elegante CIA-superagenten Napoleon Solo (Henry Cavill) har som oppdrag å lokalisere en kvinne ved navn Gaby (Alicia Vikander) som et ledd i å unngå atomkrig. Han må få henne ut av Øst-Berlin. Hakk i hæl finner vi KGB-agent Ilya Kuryakin (Armie Hammer), som har fått det samme oppdraget – og til og med vil ta livet av Solo om nødvendig. De to agentene ender raskt i klinsj med hverandre. Det hele blir ikke bedre når CIA og KGB bestemmer seg for å samarbeide, noe

Henry Cavill (som Napoleon Solo) i The Man from U.N.C.L.E.. Foto: Warner.

som tvinger Kuryakin og Solo til å bli partnere.

Jeg er stor fan av den populære TV-serien fra 60-tallet. Nettopp det faktum at de to karakterene starter som to bitre rivaler var noe av det jeg var mest spent på hvordan Ritchie ville håndtere. Regissøren innfrir noe så til de grader med håndteringen av de to massive egoene.

Oppskriften til Ritchies håndtering inneholder store porsjoner humor, eleganse og ikke minst en blanding av misunnelse og gjensidig respekt for at forholdet mellom Solo og Kuryakin aldri blir forslitt eller masete. Den kvikke og freidige dialogen mellom de to alfahannene er selve grunnlaget som regisssør Ritchie konstruerer dette sofistikerte og elegante universet ut i fra. Både da duoen krangler om kvinnemoter, og da Solo er tilskuer til at Kuryakin sliter med å komme bort fra noen skurker mens han spiser maten til en stakkars bryggesjauer. Dette er blant øyeblikkene som bygger historien og forholdet mellom de to. I tillegg klarer Ritchie mesterstykket med å putte inn elementer fra TV-serien mellom alt dette.

La oss ikke glemme resten av skuespillerstaben. Selv om Gaby (Alicia Vikander) er en relativt todimensjonal karakter, og til tider mangler ekte personlighet, holder hun seg godt opp mot de to machomennene. Hun er et friskt pust i denne mandige verdenen, og en slags mellommann mellom de to agentene. Jeg klarer uansett ikke å slå fra meg tanken om Domino Derval (Claudine Auger) i Bond-filmen Thunderball (1965). De to har mye til felles.

Elisabeth Debicki innehar rollen som Victoria, hovedskurken i filmen. Selv om karakteren Victoria er en sterk del av historien, fant jeg henne litt i overkant og ikke så troverdig. De fleste av de andre skuespillerne glir lett inn i historien, men ikke Debicki.

Og når vi først snakker om skuespillere: jeg undrer meg over hvorfor Ritchie ikke fikk med den originale Napoleon Solo, spilt av Robert Vaughn i TV-serien, og likeledes den originale Kuryakin, spilt av David McCallum, i noen mindre roller. Det hadde vært gøy!

Uansett så stråler denne filmen av dyktige skuespillere. Ett av høydepunktene, etter min mening, er torturscenen med Uncle Rudi spilt av tyske Sylvester Groth. Denne scenen er så grotesk, skremmende og ubehagelig at den lett plasserer seg over torturscenen i Casino Royale (2006). Samtidig kan jeg ikke la være å tenke Tarantino når jeg bevitner grusomheten i denne scenen. Ikke fordi skuespiller Sylvester Groth spilte Goebbels i Inglourious Basterds, men som følge av hvordan scenen fremstår. Da også med tanke på musikken, som er en viktig del av denne scenen.

Musikk er og blir en viktig og sentral del av enhver film, og Guy Ritchie har flittig benyttet musikk på en meget god måte i sine tidligere filmer. The Man from U.N.C.L.E. er intet unntak, men overgår etter min mening hans bruk av musikk i tidligere filmer. Hvert eneste element av filmmusikken komponert av Daniel Pemberton kompletterer hver enkelt scene på en måte som aldri gjør filmen kjedelig eller trist. Musikken fremstår i en herlig miks av new age, jazz, rock og klassisk italiensk. Bare det å benytte Ennio Morricone da våre helter ankommer Roma, er en genistrek i seg selv. Komponist Pemberton er også tro mot spion-sjangeren i sitt valg av instrumenter. Gitar og trommer er en like stor nødvendighet for en spion-film på 60-tallet, som spionen i seg selv. Og dette utnytter komponisten til det fulle, uten at det hverken blir pariodisk eller overfladisk. Musikken blander seg inn i filmens historiefortelling og blir en like nyttig del av filmens dramaturgi som skuespillerne i seg selv. Alt dette kan være mye å fordøye, men tro meg: du vil legge merke til musikken og antageligvis få lyst til å kjøpe deg filmmusikken. De forskjellige stilartene og sjangere med musikk gjør hver del av denne filmen unik og særdeles minneverdig.

Det andre geniale med filmen er at Guy Ritchie plasserer historien på 60-tallet. Dette gir han større spillerom til å skape sitt eget univers uten å måtte forholde seg til konkurranse med Bond, Hunt eller Bourne. Og når det er sagt vil nok de fleste legge merke til et sentralt element som i en viss grad mangler: den klassiske sex-scenen. Det antydes og indikeres sex, men det vises ikke. Dette har Ritchie elegant gått bort fra, og det fremstår som overhodet ingen mangel ved filmen. Men selv om The Man from U.N.C.L.E. mangler sex, blir det feil og se på den som en familiefilm, selv om den nok passer bedre til det enn Daniel Craigs James Bond.

Og når vi snakker om James Bond er referansene mange. Karakteren Count Lippi (Gabriel Farnese), er en klar referanse til Count Lippe (Guy Doleman) i Thunderball. Hotellrommene til Kuryakin og Solo med nummer 707 og 807 er neppe valgt av en tilfeldighet. En biljakt inn i et trangt smug i starten av filmen har en klar referanse til både GoldenEye (1995) og The Living Daylights (1987). Når vi i starten av filmen får øye på Napoleon Solo kan vi skimte 00 på et bilskilt i samme scene. Og da trengs det lite fantasi for å se for seg Henry Cavill som arvtageren etter Daniel Craig. En Aston Martin er også å finne blant de mange lekre bilene, riktignok en DB6, men enn så lenge et klassisk bilmerke som forbindes med James Bond.

Og i all den sofistikerte elegansen, finnes selvsagt også en rekke tekniske finurligheter. Fans av serien med et skjerpet blikk vil blant annet gjenkjenne det elektronisk hjelpemiddelet som Solo bruker fra nettopp TV-serien. Dette ble utlånt til produksjonen, og for oss U.N.C.L.E.-fans er det bare å si E.U.R.E.K.A.!

Men midt i alle denne ros, må det da være noe galt med The Man from U.N.C.L.E.? Det er noe som gjør at den ikke når helt til topps for meg, og det er historien. OK; det er den klassiske historien om skurken med atomvåpenet og agenten som skal finne det. Tro mot sjangeren, og tro mot TV-serien. Da vi halvveis inn i historien blir kjent med den torturerende nazisten Uncle Rudi, endres plottet og fører våre to agenter fra hverandre. Noe av kjemien, energien og sjarmen mellom de går tapt her. Men det er så lite så lite, og påvirker totalinntrykket mindre.

Jeg kunne sikkert kritisert at det ikke blir nevnt hva U.N.C.L.E. står for, men på den annen side blir akronymet introdusert rett før rulleteksten, så det er mulig de vil spare det til neste film. For at det blir en film til, det håper jeg virkelig. Og ikke for å snakke om en ny TV-serie. I mellomtiden kan du jo skaffe deg den glimrende originale TV-serien og ta et dypdykk inn i en agentverden selveste Ian Fleming var innvolvert i skapelsen av.

The Man from U.N.C.L.E. er den mest forfriskende spion-filmen på mange år, og kanskje den beste siden Casino Royale i 2006. Og det sier jeg kun få uker etter at jeg så Mission Impossible: Rouge Nation.

U.N.C.L.E. har ikke like mye eksplosiver og adrenalinpumpende stunts som sine motparter, men om det er det du venter å få ut av denne har du gått glipp av poenget. Men ikke misforstå meg, U.N.C.L.E. har absolutt sin porsjon av action og det hele er gjort på en særdeles sofistikert måte. Men action er ikke filmens fokus, da dette er en karakterdrevet spion-film og filmens høydepunkter skaper Guy Ritchie gjennom det skrevne manus, sin regi og den glimrende kjemien mellom de to hovedkarakterene.

Jeg personlig er en stor fan av spion-filmer, og det skal mye til for å imponere meg. Men U.N.C.L.E. er et nær perfekt mesterverk av en film som jeg antageligvis vil returnere til igjen og igjen. Selvsagt er den litt pinlig og klissete, men den omfavner det hele på en måte som skaper en vidunderlig filmopplevelse som neppe vil bli kopiert før vi får en oppfølger. Den originale TV-serien fikk en oppfølger med TV-filmen The Return of the Man from U.N.C.L.E.: The Fifteen Years Later Affair i 1983 med selveste George Lazenby i en liten rolle som JB. Vi får leve i håpet om både oppfølger til Guy Ritchie sin film, og en gjesteopptreden av andre hemmelige agenter.

Og U.N.C.L.E. betyr; The United Network Command for Law and Enforcement.

Ta deg en kinotur og få med deg en særdeles severdig spionfilm, full av munterhet, humor, stil, eleganse og sofistikert agentarbeid, innpakket i en musikalsk forestilling akkompagnert av vakre innspillingsteder, tidsriktige moter og raske biler.

Takk til SF Kino i Ski for presseadgang.

Norgespremiere: 04.09.2015
Originaltittel: The Man From U.N.C.L.E.
Sjanger: Action / Komedie
Skuespillere: Henry Cavill, Armie Hammer, Hugh Grant, Jared Harris, Alicia Vikander, Elizabeth Debicki og David Beckham
Regi: Guy Ritchie
Manus: Guy Ritchie, Lionel Wigram, Max Borenstein, Scott Z. Burns
Nasjonalitet: USA / Storbritannia
Språk: Engelsk
Musikk: Daniel Pemberton
Produksjonsselskap: Warner Bros
Distribusjon: SF Norge 
Produksjonsår: 2015
Lengde: 1 t og 56 min 
Aldersgrense: 12 år
Egnethet: Ungdom / Voksen
Begrunnelse: Filmen inneholder flere voldsskildringer. Da disse ikke er nærgående skildret får filmen 12-års grense

Relaterte saker
Tilbake til agentenes gullalder (23.08.2015)
Hvor stor blir Mission: Impossible? (31.07.2015)
Spionmoro: Spy Another Day (30.06.2015)
Kingsman og James Bond-sammenligninger (31.01.2015)
Slik blir spionfilmåret 2015 (14.01.2015)


Lars Johnsrud / 06.09.2015