Med klokken nederst fra venstre: Geir Olav Colbjørnsen og Alec Mills, Lars Johnsrud og Maryam D'Abo, Pål Nylend og Jeroen Krabbé, John Berge og Alec Mills, Joakim Rekaa og Caroline Bliss, Espen Nylend og Peter Lamont.

Det var virkelig en flott og hektisk helg! Skal jeg nevne høydepunkt, må det nesten bli konserten med David Arnold. Selv om deler av musikken

Slik ser det ut når Bond-fans samles på Pinewood. Salen er i Pinewoods hovedkontorbygning. Foto: Pål Nylend.

var ukjent for meg, var det moro med Bond – delen av konserten og Theme fra Sherlock. Og orkesteret var ikke så verst, heller. Jeg hadde sett Bond In Motion-utstillingen tidligere, men selvsagt var det moro og se alle bilene fra Bond – filmene. Pinewood-besøk er jo alltid en flott opplevelse, selv om det skal innrømmes at den sitrende spenningen fra første besøk nok var litt fraværende.

Ellers var det moro og møte Lars, Joakim og Geir. Virkelig dedikerte Bond – fans. Vi sees igjen.

Joakim får terningkast 6 for sin Largo fremførelse!

En stor takk til John som ordnet inngang til Pinewood da billettlinken min frøs.

JOAKIM REKAA:

Jeg takker reiseleder John Berge og resten av følget for en flott og minnerik helg! Høydepunktene var blant annet Bond In Motion. Flott utstilling som ga gåsehud og godfølelse. Å stå ved siden av DB5'en var spesielt!

Bare det å komme til Pinewood var i seg selv et høydepunkt. På Pinewood var det flott å se filmen, regissøren John Glen, Krabbé, Alec Mills, parken, og Aston Martin V8 Volante. Caroline Bliss var også pratevillig og en imøtekommende og hyggelig dame. Jeg ble litt skuffet over å se «stjernene» som alle skal ha 15 pund per autograf. D'Abo og spesielt Hey var triste syn.

Konserten med Arnold var flott! Gåsehud også her. Også var det gøy og hyggelig å bli kjent med flere norske Bond-fans.

Et lite høydepunkt var også å overraske reisefølget i taxien

Forventningsfulle i drosjen på vei til Pinewood – JAMESBOND.no-redaksjonen (fra venstre): Lars Johnsrud, Joakim Rekaa og John Berge.

med min gjengivelse av Emilio Largo og Blofeld fra FYEO.

Takk for fine dager nok en gang! Håper VELDIG på at det er GoldenEye som står for tur neste år!

LARS JOHNSRUD:

For første gang skulle jeg reise til England og besøke legendariske Pinewood Studios utenfor London. Anledningen var en hyllest av The Living Daylights – den 15. Bond-filmen i rekken, og den første jeg så på kino. Det var i 1987, og nå 27 år senere 6. juni 2014 satt jeg sammen med gode og også nye venner i Pinewood sin kino «The John Barry Theatre». Visningen av filmen ble innledet med en introduksjon av skuespillere fra filmen, regissør John Glen og andre i besetningen. Å se filmen her hvor den faktisk ble laget var en stor opplevelse. Verken tårer eller gåsehud uteble. Filmen holder seg godt og er for meg den perfekte Bond-film. Den har alt, men mest av alt frembringer den en følelse sterkere enn noen annen i serien. Etter min mening er den blant topp tre.

Og følelser ble det også resten av denne dagen. Etter filmen fikk jeg gleden av å treffe fotograf Alec Mills. Alle deltagerne fikk hver sin utgave av hans nye biografi og jeg var ikke sen om å stille meg i kø for signering. Han fremstod som en utrolig sympatisk og humoristisk mann, som syntes det var gøy og høre at jeg kjente navnet hans fra tidlige The Saint-dager. Stort var det også og treffe Jeroen Krabbè (Georgi Koskov). En meget hyggelig og ydmyk mann som gjorde stort inntrykk med sine personlige historier og store interesse for sine fans. Skuffende var det derimot å se Maryam d'Abo (Kara Milovy), men med tanke på at filmen ble

Tre gode Bond-venner: Geir Olav Colbjørnsen, Pål Nylend og Espen Nylend (far og sønn.)

laget for 27 år siden og at jeg selv var 15 år den gangen, er det jo naturlig at hun så eldre ut. Med det i tankene var det uansett hyggelig å ha truffet henne, tatt et bilde og fått autograf. Caroline Bliss (Moneypenny) var den eneste av de andre jeg snakket med. En hyggelig dame som også hadde gode historier fra sin tid som Moneypenny.

Omvisning i Pinewood hagen var også en fin opplevelse, med kjente steder fra bl.a. From Russia with Love. Kremen på kaken var drømmebilen over alle, Aston Martin V8 Volante som stod parkert foran den historiske bygningen på Pinewood.

Biler ble det for øvrig mye av denne helgen. Besøket til Bond In Motion-utstillingen, hvor jeg fikk se flere ikoniske biler i virkeligheten, gjorde et stort inntrykk. Rollsen til Goldfinger, Lotusen fra The Spy who Loved Me og ikke minst den legendariske DB5. En annen ikonisk bil jeg fikk gleden av å oppleve denne helgen var Aston Martin DBS som Roger Moore kjørte i TV-serien The Persuaders. Den fikk vi oppleve hos Aston Martins bilutsalg i Park Lane i London. Det ble mange inntrykk for en stor fan ila kort tid – og følelsene fikk seg også en berg og dalbane tur under konserten «David Arnold: Live in Concert». En imponerende forestilling med selveste David Arnold selv på vokal, gjorde inntrykk. Avsluttende «James Bond Theme» fikk frem gåsehuden for siste gang denne helgen. For meg var hele helgen et stort høydepunkt i min «Bond-karriere». Stor takk til reiseleder John Berge for organisering og Joakim Rekaa, Geir Olav Colbjørnsen og Pål og Espen Nylend for trivelig reisefølge. Lars Johnsrud

Lars Johnsrud og Joakim Rekaa et stykke unna 007 Stage. Så nært, men så fjernt. Ingen adgang for fansen!

will return to Pinewood.

GEIR OLAV COLBJØRNSEN:

Først må jeg få takke for hyggelig gjensyn, nye bekjentskap, og gleden av å få dele noen fantastiske øyeblikk med alle jeg opplevde dette med. Denne helgen er så langt blant de meget gode og spesielle i min «Bond-karriere». så den vil bli husket med glede i lang tid fremover.

Når jeg endelig for tredje gang returnerte til Pinewood Studios, så skulle jeg få gleden av å hylle filmen som fikk en da ti år gammel gutt fra Inderøy til å bli så nysgjerrig på fenomenet James Bond, at det ikke var noen vei tilbake. Det vil si egentlig var det vel nyheten om at min favoritt gruppe a-ha skulle lage tittelmelodien som virkelig satte fart på nysgjerrigheten. For frem til da hadde jeg bare som guttunge hørt de «voksne» snakke om denne James Bond. Men da The Living Daylights kom ble det etterhvert en endring på det.

Så med stor glede og entusiasme satte jeg meg på undergunnen tidlig søndag morgen den 6 . juli 2014. Med håp og forventning om at det skulle bli en spesiell dag. Og det ble det. Men i og med at jeg har vært der to ganger før så manglet noe av den sitrende spenningen jeg husker jeg hadde spesielt den første gangen. Men et besøk i Pinewood er alltid en flott opplevelse. Og når været også spilte på lag så måtte det bare bli en flott dag.

Og det å endelig få se filmen som virkelig startet min Bond-interesse på det store lerret var virkelig en fornøyelse, selv om jeg skulle ønske vi kunne fått sett den i 4K. Men uansett så var det morsomt og veldig spesielt å sitte i «John Barry Theatre» (tidligere «Theatre 7»)

Geir Olav Colbjørnsen foran Aston Martin V8 Volante.

og se på filmen sammen med noen av de som var med og noen av de som laget den. Det var en litt surrealistisk følelse å se på lerrete, for så å se seg rundt i salen og se at skuespillerne sitter «rundt deg». Og det at du også vet at mye av filmen er spilt inn rett utenfor «døra» til kinosalen. Det var en artig og spesiell følelse.

Etter det var det en stor glede å få hilse på og få noen få ord med en meget hyggelig Alec Mills (fotograf), hans kone, en meget sympatisk og imøtekommende Jeroen Krabbè (Georgi Koskov). Han får mange bonuspoeng av meg for måten han var på mot fansen og for at han bydde så mye på seg selv for oss, og den meget hyggelige og vennlige Caroline Bliss (Moneypenny). Det var derimot litt skuffende å se Maryam d'Abo (Kara Milovy). Men når man selv begynte å tenke på hvor gammel man er i dag – og at man selv bare var ti år den gangen – så er det jo naturlig at også hun ser 27 år eldre ut. Hun var en imøtekommende og hyggelig dame hun også. Men på langt nær så hyggelig og imøtekommende som Caroline Bliss. Det var selvfølgelig også noen flere der fra filmen, men disse var de jeg fikk hilst på, snakket noen få ord med, og som jeg fikk autografen og bilde sammen med.

Jeg fikk også snakket litt med noen andre Bond-fans, spesielt tidlig på morgenen da alle ventet på at vi virkelig skulle komme i gang med dagen. Da fikk jeg blant annet slått av noen ord med en fan fra Frankfurt (Tyskland). og det er jo alltid hyggelig med nye bekjentskaper. Og artig å se at alder og land spiller ingen rolle. Ellers så var det også herlig å kunne dele denne dagen sammen med mine

Pinewood Studios hovedinngang. Foto: Geir Olav Colbjørnsen.

gode norske Bond-venner (inkludert mine nye bekjentskaper).

Den guidede turen rundt om i hagen i Pinewood for å få se og bli fortalt om forskjellige location alltid er hyggelig, men veldig trist – at på grunn av innspillingen av kommende Star Wars-film – så fikk de som ikke hadde vært med på dette før virkelig ikke sett steder en Bond fan bør få se. Det var litt nedtur selv for en som har sett det to ganger før.

Etter en hyggelig og flott dag i Pinewood Studios så var det klart for å avslutte dagen med en fantastisk flott konsert med David Arnold og orkester. Det var virkelig en fornøyelse og for min del første gang jeg fikk se og høre Bond-musikk spilt live av et orkester. Det ga mange gode øyeblikk og litt gåsehud. Det som overasket meg aller mest i konserten var å få høre David Arnold selv synge. Det var en meget positiv og overraskende opplevelse for mannen kunne jo virkelig synge. Det var en meget flott måte å avslutte en lang «Bond-dag» på.

Dagen etter (mandag 7. juli) så var turen for min del kommet til Bond in Motion. Da jeg kom dit hadde jeg bestemt meg for å bruke all den tid jeg følte jeg trengte. Så derfor takket jeg også ja til audio guide, som forøvrig ble lest av tidligere «The Stig» fra Top Gear. Selv om jeg har sett noen få av kjøretøyene og storyboardene tidligere (jeg så noe av det på utstillingen de hadde på Science Museum da Bond var 40 år), så var det gøy å se de igjen. Spesielt så jeg frem til å se Aston Martin fra The Living Daylights, Die Another Day og Quantum Of Solace. Selv om jeg ikke er fornøyd med Quantum Of Solace som Bond-film, så liker jeg bilkjøringen i starten. Da var det ekstra artig å høre «The Stig» fortelle litt om hvordan det var å lage/filme den. Jeg var også spent på å se om det var med noen kjøretøy fra Skyfall. Og ja, motorsykkelene fra filmen var med. Det var 2,5 time som gikk meget fort. Selv om det meste som ble sagt i audioguiden var gammelt nytt for en Bond fan, så var det da også noe nytt som var interessant og artig å få høre om.

Etter det så ble det en liten tur innom Cinema Store før jeg avsluttet dagen med et lite besøk hos Lars og John.

Alt i alt ble dette en meget hyggelig, spesiell og minnerik lang weekend jeg sent vil glemme. Og det er ikke bare på grunn av alt jeg fikk oppleve, men det at jeg også fikk gleden av å dele det med gode norske Bond venner. Så tusen tusen takk, uten dere hadde ikke helgen blitt den samme!

Geir Olav Will Return to London, Pinewood Studios and Bond Events!

ESPEN NYLEND:

Høydepunktet for meg var Bond In Motion. Jeg har aldri før sett flere props/kjøretøy samlet på ett sted. Konserten med David Arnold var også spesiell. Jeg var ikke helt klar over hva jeg kunne forvente, men ble positivt overrasket. Jammen kunne mannen synge også.

Nedturen var at omvisning på Pinewood ble kortet ned pga. innspilling av Star Wars.

Det var veldig hyggelig å treffe igjen John, samt for første gang møte Lars, Joakim og Geir. Jeg ble svært imponert over kunnskapen deres om Bond, og evnen og gløden til å samle på 007-relatert stoff. Det skal også nevnes at jeg setter pris på en god imitasjon, derfor storkoste jeg meg på

John Berge foran Aston Martin V8 Volante.

togturen fra Pinewood i selskap med Largo og Morten Harket, hhv. Joakim Rekaa og John Berge.

JOHN BERGE:

Jeg og Lars Johnsrud satte avgårde i Bond-mobilen fredag morgen, og kom oss etter planen raskt frem til hotellet ved Earls Court i London. Der møtte vi Joakim Rekaa, som også skriver fast for nettsiden. Jeg foreslo til dem at jeg kunne vise dem de faste butikkene jeg stikker innom, og vi startet i Notting Hill med min favoritt bruktbutikk innen filmbøker og musikk generelt. Lørdagen var hele troppen på plass i storbyen og det store høydepunktet var å besøke kjøretøysutstillingen Bond In Motion. Selv om jeg har sett flere av kjøretøyene ved tidligere anledninger, fikk jeg gåsehud av å gå rundt og se på så mye Bond-historikk samlet på et sted. Spesielt morsomt å se at en «ikke-EON»-film (Never Say Never Again) også var representert med en liten undervannsdel.

Denne turen var min tredje til Pinewood og til London? Gudene vet. Kanskje seksti-sytti ganger ila. livet. Det føltes fortsatt veldig spesielt å stå foran porten til Pinewood, hvor man vet at så mange gode filmer er laget, ikke bare Bond-filmene selvsagt. Og så skimter man 007 Stage i bakgrunnen. Man blir fylt av ærefrykt for de menn og kvinner som har skapt så mange gode underholdningsopplevelser her, og ført oss til både fjerne galakser og vår egen samtid. Vi er altså fremme ved søndagen, «the main day». For tredje gang hadde jeg tatt initiativet til å samle redaksjonen og Bond-venner til en Pinewood-tur. Tidligere år har jeg også bistått med billettkjøpshjelp til de som ville reise på egenhånd. Det er noen år siden sist, og jeg gledet meg oppriktig, til tross for blandede følelser rundt tidligere besøk. Det var jo min favorittfilm over alle det var snakk om, og også for flere av de andre reisende! Vi ble ledet gjennom Pinewood-bygningene til studioets store kinosal og introdusert for dagens gjester, skuespillere og filmmannskap. Regissør John Glen holdt en liten innledende tale og så ble filmen vist. Det var en aldri så liten nedtur at den kun ble vist fra Blu-ray og det var ikke helt profesjonelt at man så både menyer og slikt før det startet. Men med en antageligvis god projektor med oppskalering, ble kvaliteten akseptabel selv på et stort lerret. Det å sitte i en kinosal og se en film er uansett annerledes enn å se den hjemme, og for de fleste av oss var det 25 år siden sist vi så nettopp The Living Daylights på kino. Det var bare å nyte og være den vesle gutten man den gang var …

Resten av dagen ble tilbrakt i hovedbygningen på Pinewood, som mange kjenner fra ulike filmer og TV-serier, og som man f.eks. kan se i åpningen av From Russia With Love, med dertilhørende hage. Bond-ekspert Dave Worrall ledsaget oss rundt på en befaringsrunde i hagen. Tradisjonen tro, men vel verdt å få med seg. Stor stas var det også å se en av originalbilene fra filmen, som ikke har vært vist frem offentlig tidligere, den sto også i hagen. Der ble det tatt mange bilder ila. dagen, sikkert og visst! Inne i bygget satt «stjernene» fra filmen og signerte overprisede autografer, mens selgere med filmeffekter fikk god omsetning på diverse plakater, bøker, og annen «merchandise». Jeg har sett og opplevd slike autografsesjoner mange ganger før, som i bunn og grunn er minimesser á la de store filmmessene, og var mentalt forberedt. Jeg forsøkte å advare de førstegangsreisende mot «sjokket» det er, over å se skuespillere man har sett så mange ganger på sitt beste, ikke lenger er på sitt beste – for å si det rett ut. De fleste av de ble aldri stjerner eller hadde store karrierer, og av de besøkende skuespillerne i denne filmen var det kun nederlandske Jeroen Krabbé som har en solid CV å vise til etter Bond-opptredenen. Så ja, det er litt trist, og på grensen til patetisk å se en skuespiller som man bare ser noen få sekunder i filmen, sitte der og forlange 15 pund for en autograf. Det føles litt bedre å betale det beløpet, eller mer, for en av de mer kjente rollefigurene, men selv da undres man om hvorfor man skal betale. Selve inngangen til Pinewood-arrangementet kostet godt over tusenlappen i seg selv. Det blir litt sånn: «Vi vet dere er superfans, og vi skal skvise hver krone ut av dere.» Noe som var hakket bedre, var en spørsmålsrunde på scenen hvor en av arrangørene fikk filmmannskap og skuespillere opp i grupper. Der fremkom det mye bra informasjon for oss nerdene.

Kvelden ble avrundet i Royal Festival Hall i London sentrum hvor David Arnold holdt sin første solokonsert. Det var storslagent! Alle Bond-fansen ventet selvsagt på «Bond-seksjonen» og den skuffet ikke. Det var ekstra gøy - for første gang - å høre Arnold synge. Multiinstrumentalisten kan virkelig synge og hadde et meget godt spekter, noe han beviste da han fremførte «The World Is Not Enough». Han rundet av hele kvelden, som besto av høydepunkter fra mange av hans filmscores og hans kommende musical, med «The James Bond Theme».

Bondutstilling, Pinewood-besøk og en slags Bond-konsert. Bond-helgen kunne ikke vært mer fullkommen!

Relaterte saker
For Bond Fans Only at Pinewood (25.09.2015)
Ja, jeg elsker en mann (13.01.2015)
Slik ble The Living Daylights feiret på Pinewood (08.07.2014)
Drømmesøndag på Pinewood (15.04.2014)
Pinewood får ikke utvide (26.12.2013)
Ny «Q-Stage» på Pinewood (04.12.2013)
Julefest på Pinewood Studios (22.11.2010)
Nordmenn på fanfest (25.05.2010)
From Pinewood With Love (2009) (09.11.2009)
Nytt Pinewood-arrangement på sensommeren (08.05.2009)
En søndag utenom det vanlige (24.10.2008)
Unik feiring av The Spy Who Loved Me (21.06.2008)
Bonddag på Pinewood Studios (30.04.2008)
En dag i Pinewood Studios (29.07.2007)


JB / 10.07.2014