Nyheter 007shop.no Filmer Video Bøker Musikk Serier Spill jamesbond.no
Sist oppdatert:
02.02.20 kl. 22:45

NYHETSBREV
JB-TV
KOMMENTAR
Verdens beste Bond-film

Alle har vi vår favoritt skuespiller i rollen som agent 007 og vår egen favorittfilm. Min er Timothy Dalton og hans debutfilm, The Living Daylights.
STØTTESPILLERE
Bond-musikkens betydning

John Barry. (Handout/promobilde).


Hva var vel James Bond uten musikk? Ikke like spennende og interessant, definitivt! Vi har slått av en prat med filmmusikk-kjenner Thor Joachim Haga.

Musikken er en viktig del av James Bond-filmene, og John Barrys bidrag på 1960-tallet var helt klart en viktig faktor for suksessen.

Senere har komponister som

John Barry på 60-tallet.
George Martin, Marvin Hamlisch og David Arnold revitalisert lydbildet på filmene.

Thor Joachim Haga er en av de fremste filmmusikk-kjennerne i Skandinavia. Han er en internasjonal filmjournalist med forkjærlighet for filmmusikk. Foruten å være redaksjonsmedlem i Montages, er han programleder for filmmusikk-webcasten celluloidtunes.no (som vi anbefaler på det varmeste).

– Hvordan vil du beskrive « Bond Sounden»? Hva var det med John Barrys musikk i de første Bond-filmene som var så særegent og karakteristisk?

– Jazz hadde vært populært i filmmusikk siden begynnelsen av 50-tallet, men Barry var - i likhet med for eksempel John Williams og Elmer Bernstein - en av flere komponister som brakte jazz-musikken inn i en slags symbiose med mer tradisjonell orkestermusikk. Dette er også tilfellet i Bond-musikken. Allerede i Dr. No benytter han jazz-aktige tidssignaturer og harmoniseringer i spenningsmusikken. I tillegg forvandler han Monty Normans Jamaica-inspirerte grunnostinat fra sangen Bad Sign, Good Sign til et av flere elementer i Bond-temaet. Barry var ikke bare en god komponist; han var også en svært dyktig arrangør.

– I tillegg introduserte han en liten annen vinkling til actionmusikk. Barry opererte vanligvis med ganske langsomme melodilinjer, avbrutt av tidvis aggressive tonegrupper for messing. Dette gjorde han gjennom hele sin karriere. Resultatet er at actionsekvensene noen ganger kan føles langsommere enn de er. Elmer Bernstein abonnerte på en motsatt ideologi. The Magnificent Seven er for eksempel full av raske ostinater og livlige melodier som får klipperytmen til å føles raskere enn den er.

– Man kan diskutere frem og tilbake hvilken vinkling som er mest effektiv. John Barry var en makeløs temasnekker som skrev noen nydelige melodier for filmer i andre sjangre (Dances

David Arnold. Offisielt PR-bilde i forbindelse med Shaken And Stirred: The David Arnold James Bond Project.
with Wolves, Out of Africa, The Lion in Winter
), men en del av den mer dramatiske musikken i f.eks. Bond-filmene kan etter min mening bli litt enerverende og trekke tempoet for mye ned. Men at den satte et nytt referansepunkt i action-filmmusikk er udiskuterbart. Også i mye fravær av musikk i enkelte sekvenser, som den fantastiske, musikkløse slåsskampen på toget i From Russia with Love.

– Foruten Barry, har mange andre dyktige komponister også laget musikk til Bond-filmene (George Martin, Marvin Hamlisch, Bill Conti, Michael Kamen, Éric Serra, David Arnold og nå sist: Thomas Newman). Hvilke av disse komponistene vil du trekke frem som favoritter fra din sin side, og på hvilken måte tilførte de noe nytt i Bond-musikk-sammenheng?

– Min personlige favoritt har alltid vært David Arnold. Han presterte å beholde mange av Barrys elementer (spesielt de aggressive blåserne og de store moll/dur-sprangene), men tilførte sin egen melodiske finesse og kunnskap om forskjellige populærmusikalske trender -- gjerne fra elektronika-verden. Eksempler er samarbeidet med The Propellerheads på Tomorrow Never Dies og Paul Oakenfold på Die Another Day, i tillegg til hans egne ferdigheter i sjangeren, selvsagt. Den rytmen og engasjementet jeg ofte savnet i Barrys musikk fant jeg igjen i Arnolds. Det beste fra to verdener.

– Jeg har også sansen for Bill Contis For Your Eyes Only, selv om den ikke er like mye verdsatt blant Bond-fans. Jo, den er datert og tidvis tongue-in-cheek, men jeg digger de funky 70-tallsriffene. Michael Kamens Licence to Kill fortjener også kudos, spesielt den rytmiske åpningssekvensen, elgitaren i helikoptersekvensen og den akustiske latinogitaren for en del av kjærlighetsscenene.

– Hva tror du er den største utfordringen med å komponere musikk til en Bond-film, og hvilke «feller» kan komponistene gå i?

– Man kan gå i flere feller når man får i oppdrag å skrive Bond-musikk. En felle er å belage seg

Eric Serra
for mye på populærmusikalske strømninger som fort kan datere filmen. Arnold har stort sett gjort det diskret nok i sin bruk av elektronika-elementer, Conti var kanskje litt for knyttet mot 70-tallsfunk i sin film (selv om soundtracket er svært fornøyelig på egen hånd). Eller Hamlischs The Spy Who Loved Me, som ofte både blir cheesy og overdrevent melodramatisk (den komiske ørkenvandringen, for eksempel, som plutselig viker plass for Maurice Jarres Lawrence of Arabia).

– En annen felle er å unngå Barrys tonespråk mer eller mindre totalt. Dette var grunnlaget for den massive kritikken av Eric Serras GoldenEye i filmmusikk-miljøer. Tina Turners glimrende tittellåt var i Barrys ånd, men mye av Serras musikk lå tettere opp mot hans arbeide for Luc Bessons filmer -- veldig «fransk» med en del abstrakte synthteksturer og lett-orkestrerte lydbilde. Selv har jeg fått mer og mer sans for Serras partitur gjennom årene, men kanskje mer som en fan av Serra enn av GoldenEye som Bond-musikk.

– En tredje felle er å være for lik Barry. Mye av George Martins Live and Let Die viser nesten for mye respekt for filmenes musikalske opphavsmann.

– Man kan kanskje

Thor Joachim Haga. (Foto: Privat)
hevde at hovedutfordringene for en komponist er å vise respekt for den musikalske tradisjonen på den ene siden – i hvert fall med tanke på årvåkne Bond-fans – og på den andre siden gjøre musikken aktuell og relevant for et videre publikum som kanskje ikke har like stor tilknytning til franchisen.

– Kan Bond-musikken i løpet av årenes løp fortelle noe om hvordan filmmusikken har forandret seg siden 1960-tallet, altså vil du si at Bond-musikken reflekterer musikkfilm-trender?

– I likhet med andre langvarige franchiser, er selvfølgelig også Bond-filmene et resultat av sin tid. Action-estetikken har forandret seg drastisk flere ganger gjennom årene, gjerne med en eller flere toneangivende filmer. I nyere tid er det Jason Bourne-filmene som har satt ny standard. Målet er nå å dyrke mer realisme, mindre (selv-bevisst) komedie og actiontablåer som skal være episke, men ikke nødvendigvis helt usannsynlige. Musikken må naturligvis svare på det. Både Arnolds Casino Royale og Quantum of Solace, samt Newmans Skyfall opererer i et tonespråk inspirert mer av John Powells musikk for Bourne-filmene. Det betyr mer ostinater i det lave registeret, diskret teksturer, mindre melodisk åpenbarhet. Ettersom jeg aldri har vært noen stor Bond-fan, er jeg kanskje mer tiltrukket av denne estetikken. Men det er selvsagt mulig å diskutere om noe har gått tapt i forandringene.

– Bond-musikkens historie er preget av Barrys lydbilde på den ene siden og ulike populærmusikalske elementer på den andre, i større eller mindre grad. Om det er jazz, funk, electropop eller techno. Sånn vil det nesten alltid være.

– Nylig ble det kjent at Mendes, etter veldig mye frem og tilbake, skal regissere den neste Bond-filmen. Av den grunn spekuleres det i om Thomas Newman returnerer som komponist. Synes du han bør komme tilbake, eller er det noen andre komponister du heller foretrekker?

– Jeg er glad i Thomas Newman, men synes kanskje ikke at Skyfall dyrket nok av Newmans karakteristiske, «vindskjeve» elementer. Den lå som sagt mer i Jason Bourne-territorium. Det blir spennende å høre om det blir noen musikalsk utvikling i neste film – forutsatt at Mendes bruker ham igjen.

– Å ansette John Powell virker nesten for åpenbart. Personlig skulle jeg likt å høre særegne komponister som Elliot Goldenthal prøve seg. Han komponerte musikk til en Bond-spoof på 70-tallet. Hva med andre aparte valg som Carter Burwell? Mychael Danna? George Fenton? James Newton Howard er også glimrende på urbane actionfilmer, men har mistet litt av inspirasjonen i senere år. Jeg synes Chris Bacon gjorde en kul jobb på Source Code; den kombinerte det beste av James Newton Howard og 70-talls thrillermusikk i David Shires ånd. Han hadde vært spennende.

– Eller rett og slett gå tilbake til David Arnold, som etter min mening har vært filmseriens mest engasjerende komponist.

LES VÅR INDEKSOPPFØRING OM JOHN BARRY HER:

John Barry



Relaterte saker
Bondspesial på NRK P1+ (23.01.2014)


Morten Steingrimsen / 17.07.2013


Del på Facebook:


Søk JAMESBOND.no

  
DAGENS SITAT
"Caractacus Pott: You'll find a slight squeeze on the hooter an excellent safety precaution, Miss Scrumptious. "
Chitty Chitty Bang Bang (1968)
007 RASKE
Navn: Per Haddal Født: 9.1.1952 Stilling: Filmkritiker i Aftenposten (men pensjonert i 2009)
© JB Forlag 1999-2020. Gjengivelse av redaksjonelt innhold på nettstedet er ikke tillatt uten forlagets tillatelse. www.jamesbond.no er en frittstående nettside, uten bindinger til rettighetshaverne av filmene eller andre James Bond-produkter. James Bond, Gun Logo & Gun Barrel © 1962-2020 Danjaq, LLC og United Artists. Ansvarlig redaktør: John Berge. Journalister: Joakim Rekaa, Lars Johnsrud og Alexander Hagen. Nettansvarlig: Per Mork. Kontakt oss. Om JAMESBOND.no
jamesbond.no lives forever…