Sinnsykt barnslig, tullete og gal, med stormannsgalskap bak en maske av miner fra en annen verden. Og den andre siden: den ganske tørre, kjedelige private Atkinson, som ikke akkurat er journalistenes drømmeobjekt. Når Release treffer ham befinner han seg heldigvis et sted midt i mellom. Han er i Stockholm for å vise seg fram og svare på spørsmål om spionkomedien Johnny English. Atkinson spiller her en undermåler som får sjansen til å bli spionhelt når en fransk forretningsmann planlegger å styrte dronningen. Og det blir selvsagt mye spøk om franskmenn.

– Jeg skal til Frankrike etter Stockholm, sier Atkinson. Det blir interessant. Men jeg tror ikke det blir så mye kritikk. Det beste med franskmenn er at de ikke virker å bry seg så mye. De er hardhudede. Og de er kompromissløse, noe som sikkert har å gjøre med den rike humorkilden som finnes i landet. Det de ikke liker ignorerer de. Og selv om de blir sinte så sier de det ikke.

Vi har hørt mye om Rowan Atkinsons store interesse for biler. Det sies at han eier mangfoldige av dem, både gamle og nye, og at han har en bane på godset sitt i England. I Johnny English får han virkelig sjansen til å kombinere bilinteressen med skuespillinteressen.

– Jeg planla å lage filmen før vi la inn alle de fine bilene. Men jeg var selvsagt involvert da vi gjorde bilen til en sentral karakter. Jeg har alltid villet være med på en biljakt, og vi fikk til en. Og en bra en også, synes jeg. En av filmens høydepunkter.

Johnny English er Mr Beans mer funksjonelle halvbror. Han er ikke et voksent barn, men bare en ganske klønete mann som drømmer om store dåder.

– Hele filmen er skrevet fra Johnny English sitt perspektiv. Og dette er en mann som får virkeliggjort fantasiene sine. Men i stedet for å ta det med ro – han er jo åpenbart en dårlig agent – så kaster han seg inn i arbeidet med stor entusiasme. Til tross for at han er ekstremt underkvalifisert.

– Hvor viktig er timing i komedie?

– Timing er en veldig instinktiv greie. Føles det rett så er det rett. Man kan ikke skrive det ned i manus. Enten har man det, eller så har man det ikke. Selvsagt hjelper det med rutine, men det handler mest om instinkt.

Og Rowan Atkinson har ganske bra tak på hvordan man fikser timingen selv i ettertid. I klipperommet, et sted han virker å trives.

Du kan legge inn og endre timingen hvor som helst under produksjonen. Og i klipperommet kan du endre en film fullstendig. Du kan både gjøre den morsom og poengløs. Det er en fascinerende prosess, og like viktig som selve filmingen.

– Du fikk klippe Bean-filmen, har jeg hørt?

– Ja, den første versjonen var ganske tam. En fullstendig røre, for å være ærlig. Likevel var alt der og fungerte i prinsippet, men filmen var ennå ikke bra. Så vi klipte bort en time fra de to og en halv som

Rowan Atkinson som Johnny English, flankert av Ben Miller i rollen som agentkollega Bough (t.v) og Natalie Imbruglia i rollen som Lorna Campbell.

fantes.

Og visst er film en fantastisk kunstform. Mange faktorer påvirker sluttresultatet, selv i en komedie som Johnny English.

– Filmen tok faktisk et stort skritt framover da vi la på musikken. Visse scener fikk en helt ny tone. En scene som ikke var morsom i det hele tatt ble plutselig veldig morsom. Ikke fordi musikken i seg selv er morsom, men fordi den gir en holdningsendring.

Atkinsons nysgjerrige og dumdristige spion er selvsagt en parodi på en spion vi alle kjenner: James Bond. Vi lurte på hvilken av Bond-skuespillerne Johnny English identifiserer seg mest med.

– Roger Moore er jo litt latterliggjort som den minst overbevisende Bond. Men det er definitivt litt Roger Moore i Johnny English sitt hode når han er på sitt mest selvsikre. Når han skal til å gjøre sine største bommerter.

– Hvorfor er det så lett å parodiere agentfilmer?

– Det er en interessant og veldig seriøs verden. Og jo mer seriøs, jo enklere å spøke med. Det er også en velkjent verden for alle som går på kino. James Bond-serien har jo gjort at alle forstår det britiske Secret Service-språket.

– Kan du gi et eksempel?

– Som i innledningen, når en man i svart løper over plenen mot et stort hus. Du kjenner igjen dette og vet i hvilken verden du befinner deg. Og så piken, pistolen … alt som trengs for å lage en spionfilm er der og bare venter på å bli utnyttet.

Nå er jo ikke dette den første agentparodien, akkurat. Sjangeren har blitt herjet med siden 60-tallet, og nå nylig i filmene om en småfeit kitsch-agent med løstenner.

– Jeg tror denne er langt unna Austin Powers. Mange millioner mil unna. Jeg tenkte ikke på andre parodier da vi lagde denne. Johnny er mer av den gamle skolen. Det er egentlig en ganske seriøs historie og karakter, og humoren kommer på ganske uventede steder.

Johnny English ble til på begynnelsen av 90-tallet, i reklamefilmer for kredittkort. Men den gang var Atkinson opptatt med Mr Bean, så English fikk vente til 1999 før planene om å bruke ham i en langfilm ble til. Men at agenten ble skapt mens Mr Bean var i fokus merkes på noen måter, selv om de to er klart adskilte personer.

– Når Mr Bean kommer inn i et rom vet du med en gang at dette er en komisk figur. Men når Johnny English kommer inn virker det ganske seriøst. Nesten som om han kunne vært en god agent, noe man snart oppdager ikke er tilfellet. Skinnet bedrar.

– Hvordan får man en karakter fra korte reklameinnslag til å fungere i en langfilm?

– Det er en helt annen jobb å passe ham inn i det formatet. Man må først ha en noenlunde troverdig historie. Så må man gi karakteren flere dimensjoner. Sinne, sorg, ambisjon … Du må ha en tredimensjonal karakter i en film. På TV slipper du unna med to. Av og til en … Med Johnny English tok det tre og et halvt år fra første manusmøte til ferdig film.

Det har vært en lang reise, fylt av suksesser, for Rowan Atkinson. Han slo igjennom allerede i 1979 med Not the Nine O’Clock News og fikk sin første ordentlige framgang som Black Adder fire år senere. Så fulgte et 80-tall med repetisjoner av Black Adder, før det var på tide med neste figur: Mr Bean. Foruten dette har han av og til hoppet inn i langfilmer som The Tall Guy, Hot Shots! Part Deux, Fire bryllup og en gravferd, Scooby Doo og Rat Race. Han var også med i den uoffisielle Bond-filmen Never Say Never Again, som var Sean Connerys 80-tallscomeback. For tiden er Atkinson aktuell i den stjernespekkede filmen Love Actually, der han spiller mot Laura Linney, Liam Neeson, Hugh Grant, Colin Firth, Keira Knightley, Denise Richards, Billy Bob Thornton, Emma Thompson, Allan

Johnny English DVD-omslag

Rickman …

– Jeg kan ikke si så mye om den. Den har flere små historier i seg, og jeg vet ikke om karakteren min er med i flere enn en. Jeg spiller i alle fall en skytsengel. Hugh Grant spiller statsministeren som forelsker seg i jenta som serverer ham te.

– Men det som alle, jamesbond.no inkludert, lurer på er hva som skjedde med planene om å lage en Black Adder-film?

– Vi hadde en idé om å gjøre en versjon kalt Red Adder, som skulle utspille seg under den russiske revolusjon. Det var en god idé, men den ble ikke fullbyrdet.

– Hvorfor ikke?

– Black Adder var resultatet av et heldig uhell. Flere kreative personer som slo seg sammen i en spesiell epoke skapte seriene. Å gjenskape dette flere år senere, når alle involverte har gått videre – mentalt og kreativt – er veldig vanskelig.

– Men må det gjøres på samme måten nå?

– Det er slik: Jeg elsker karakteren og liker å spille ham. Men jeg er ikke sikker på om han er en god figur for en langfilm. Han er perfekt i situasjonskomedie, men han er på sitt beste todimensjonal. Han er jo bare den utrolig negative, kyniske, skarpe mannen som alltid klager på alt, at han aldri får det han fortjener. Og det er morsomt å høre på i en halv time, men å lage film med ham krever flere dimensjoner.

Opprinnelig publisert i det svenske bladet Home Vision. Gjengitt med tillatelse, og eksklusiv enerett for Norge.

Relaterte saker
Austin Powers fyller 20 år! (29.04.2017)
Klart for ny Bond-parodi (08.12.2010)
Årets beste «Bond»-filmer (05.12.2010)
Irvin Kershner er død (30.11.2010)
Klart for Johnny English 2 (09.04.2010)


MD / 25.02.2004 Sist oppdatert: 10.11.06 kl. 09:53