FRA BOK TIL FILM: Live And Let Die: En sammenligning av bok og film. Montasje: Per Mork, JAMESBOND.no

Filmen med samme navn

Live And Let Die (1954) Jonathan Cape originalutgave

var den første med Roger Moore i hovedrollen og kom i 1973. Handlingen er lagt til samme år.

Flere aspekter ved romanen er beholdt i filmen, som persongalleriet, steder, enkelte scener, religionen Voodoo og tematikken rundt den afroamerikanske kulturen i Amerika. Derimot er selve handlingen, plottet og tonen veldig forandret i filmen.

I romanen Live And Let Die blir James Bond sendt til Amerika for å stoppe Mr. Big. En farget amerikansk gangster som også jobber for russiske SMERSH og finansierer sine operasjoner ved å selge gullmynter som stammer fra et gammelt skipsforlis på Jamaica. Skipet er britisk eiendom og det er derfor MI6 er involvert.

James Bonds opphold i Amerika skal egentlig bare være for å observere Mr. Big og hans organisasjon, men det er her den største delen av handlingen utspiller seg. Bond jobber tett med Felix Leiter gjennom store deler av fortellingen. Han blir også kjent med Solitaire, som har synske evner og som mot sin vilje jobber for Mr. Big. Hun rømmer med Bond til Florida, der hun blir kidnappet og Felix blir matet til en hai. Romanens avsluttende høydepunkt skjer på Jamaica. Mr. Big blir tatt av dage i det båten hans eksploderer etter at han har dratt Bond og Solitaire over knivskarpe korallrev.

I filmatiseringen av fortellingen blir Bond sendt til Amerika for å etterforske tre mystiske dødsfall på MI6-agenter. Alle dødsfallene kan linkes opp mot Kananga, diktatoren av det lille

Jane Seymour som Solitaire i Live And Let Die. Foto: MGM

fiktive øysamfunnet San Monique i Kariben. 007 drar først til New York, der han på kort tid blir forsøkt drept, kidnappet av gangsteren Mr. Big på en restaurant, introdusert for Solitaire og forsøkt drept igjen. Etter dette flytter handlingen seg til San Monique. Bond finner ut at Kananga dyrker opium i stor stil, så han forfører Solitaire og tar henne med seg. Resten av filmen har egentlig ikke noe med noen ting å gjøre, men vi er vitne til en biljakt med en gammel buss, en flyscene med en gammel dame, alt for mange krokodiller og en påtagelig lang båtscene med en Sheriff som antagelig er en av de mest malplasserte karakterene i hele filmserien. (Og som dessverre fikk en ny gjesteopptreden i neste film, The Man With the Golden Gun.)

Det eneste som driver handlingen fremover mellom disse komiske sekvensene er at vi får vite at Kananga og Mr. Big er en og samme person. I filmens avsluttende høydepunkt drar Bond tilbake til San Monique, sprenger opiumsplantasjen og redder Solitaire.

Live And Let Die er på ingen måte en av filmene der handlingen ligger nærmest opp til handlingen i boken den er basert på, men det er interessant hvordan en del elementer er hentet fra romanen og gjort om på, samt plassert på andre steder i handlingsforløpet.

Blant annet er scenen der Kananga truer med å klippe av Bonds finger en alterasjon av hvordan scenen utspiller seg i boken. I romanfortellingen er det ikke Solitarie som skal testes på om hun snakker rett eller galt, men Bond. Hun redder hans liv ved å lyve. Bond ender derimot opp med en brukket finger.

På samme måten er

Live And Let Die filmplakat UK Quad

togturen Bond og Solitaire tar fra New York til St. Petersburg midt i boka spart helt til slutten av filmen.

Flere av karakterene fra boken er bevart i filmen, men de fremstår i de fleste tilfeller nokså forandret.

Bond i Roger Moores skikkelse har svært lite tilfelles med presentasjonen av karakteren i romanen. Personlig tror jeg ikke på filmkarakteren som en farlig hemmelig agent. Men så tror jeg heller ikke så mye på handlingen i filmen. I boken derimot ser vi Bond som er mye mer nyansert figur, med humørsvingninger og handlekraft. Personlig har jeg alltid sett for meg Sean Connery, de gangene jeg har lest Live And Let Die.

Solitaire er også nokså forandret fra bok til film. I boken fremstår hun som en kompleks karakter. Vi får vite at hun har hatt en trøblete barndom og vokst opp hos en Nanny med som har fått henne inn i det okkulte. I filmen har hun en magisk kraft og kan spå fremtiden ved hjelp av tarrot-kort. En kraft hun har fra sin mor og mister når hun ligger med Bond. Det hele blir alt for dumt. I boken leser hun ikke i kort og spår fremtiden, men har en intuisjon på om folk snakker rett eller galt. Det er dette Mr. Big bruker henne til og hun holdes hos ham mot sin vilje. I filmen virker hun naiv og initiativløs, men i boka har hun bein i nesa og oppsøker Bond og rømmer med ham.

Felix Leiter er den av hovedpersonene som portretteres mest lik fra bok til film, men hans rolle er til gjengjeld sterkt redusert. Dette ser vi i flere filmene. I romanene jobber Bond ofte tett med Leiter gjennom store deler av handlingen, men det ble nok tidlig tatt et bevisst

Jane Seymore som Solitaire og Roger Moore som James Bond i Live And Let Die. Foto: MGM

valg om at dette skulle være en filmserie om James Bond, ikke om «Bond og Leiter». Samtidig er Leiter ofte med, kanskje for å tekkes et amerikansk publikum.

Mr. Big/Kananga-figuren har ikke tyngden og nerven fra romanen. Mr. Big beskrives som en ressursrik og meget intelligent mann. Han viser ikke tegn til humor og mange mennesker har en stor frykt for ham. Dette er ikke tilfelle i boken, der han ikke faktisk også har veldig lite tid på skjermen sammenliknet med en del andre Bond-skurker.

En artig liten detalj er karakteren som hjelper Bond på San Monique. I boka heter karakteren Quarrel og er den samme mannen som hjelper Bond i Dr. No og som dør på Crab Key. Siden kronologien er forandret i filmserien, har mannen fått navnet Quarrel Jr. Det gis ingen forklaring på om dette er sønnen hans, men navnet insinuerer det.

Blant alle scenene fra boken som er utelatt i filmen, er det spesielt tre scener den gjengse fan av filmserien antagelig vil dra kjensel på. Scenene der Felix Leiter blir foret til en hai og Bond senere bryter seg inn på åstedet og «rydder opp», er gjengitt veldig tro i Licence To Kill (1989). Likedan ble scenen mot slutten av boka der Bond og Solitaire blir dratt over korallrev spart til For Your Eyes Only (1981). Begge scener er viktig i filmene de endte opp i og gjør seg antagelig bedre der. De er altfor alvorlige og makabre til å kunne passe inn i filmatiseringen av Live And Let Die, slik den ble produsert.

Romanen Live And Let Die har ikke et stort og omfattende skurkeplott nok til å passe inn i en Bond-film slik serien hadde utviklet seg på begynnelsen av 70-tallet. Det er derfor ikke vanskelig å se at en omskriving av fortellingen var nødvendig. Allikevel er det forandringen av den helhetlige stemningen og tillegelsen av all humoren som står som den viktigste ulikheten mellom bok og film.

I 1973 var James Bond-serien godt over i det humoristiske og tøysete hjørnet. Live And Let Die var som sagt andre bok ut, der humoren på ingen måte hadde noe plass. I boken tror vi på Bond, vi tror på skurkene og vi tror på det som skjer. Dette er ikke tilfelle hva gjelder filmen. Her ser vi tøysete «henchmen» og en skurk som ikke gjør så stort inntrykk. Et viktig element både bok og film deler er den afroamerikanske kulturen i Amerika. Denne kulturen gjennomgikk store forandringer på de 20 årene det gikk fra boken ble skrevet til filmen utkom. Å la hele filmen fremstå mer komisk kan ha vært redningen for en film i 1973 der alle skurkene er fargede og alle heltene er hvite. Dessuten ser man tydelig at filmskaperne ville tekkes det amerikanske markedet i stadig større grad med mye handling derfra og at den komiske trenden ble videreført, fra forgjengerfilmen Diamonds Are Forever (1971). Live And Let Die har også mange elementer fra «Blaxploitation»-filmene i USA på 70-tallet.

En veldig seriøs og realistisk film, kunne fort møtt stor motstand. Og filmen fikk allikevel endel kritikk for akkurat dette. Samtidig er jeg sikker på at det er mange fans av den litterære siden av James Bond-universet som helst hadde sett en mer troverdig filmatisering av Ian Flemings klassiker.

På en skala fra 001 til 007 er Live And Let Die 002 tro mot boken.

Arild Brøter analyserer i tur og orden Bond-bøkene vs. filmversjonene i serien Fra bok til film. Les hans tidligere artikler via lenkene under.

Arild Brøter / 18.03.2015