40-års jubileum: The Man With the Golden Gun

Selv er jeg ikke helt overbevist over

«Speak now, or forever hold your peace»! Minneverdig scene i The Man With the Golden Gun

dette og her skal jeg redegjøre nærmere hvorfor.

The Man With the Golden Gun var den siste Bond-filmen som ble produsert av Albert R. Broccoli og Harry Saltzman i samarbeid.

Etter deres store suksess med Live and Let Die startet Broccoli og Saltzman forarbeidet, med The Man With the Golden Gun kort tid etter.

Filmen var egentlig tenkt til å være etterfølgeren til You Only Live Twice i 1968, der innspillingen skulle foregå i Kambodsja. Men pga. borgerkrig der, ble den lagt på hylla i seks år.

Romanens historie foregår i hovedsak på Jamaica, som var godt brukt i Live and Let Die. Guy Hamilton (Goldfinger (1964), Diamonds Are Forever (1971) og Live and Let Die (1973) ble igjen hyret inn som regissør.

I denne – som mange av sine andre filmer – legger Hamilton inn referanser til andre filmer, som Bruce Lees karatedrama Enter the Dragon, sci-fi eventyret Westworld og scener inspirert av speil-sal scenen i Orson Welles The Lady from Shanghai. Det får sin Bond-versjon når Bond og Scaramanga gjør opp med hverandre.

Tom Mankiewicz skrev manuset og ønsket angivelig en mer seriøs film, noe Guy Hamilton ikke ga rom for, som igjen førte til at Mankiewicz forlot produksjonen.

Flere omskrivninger ble senere gjort av Richard Maibaum.

Peter Murton som jobbet side om side med Ken Adam i 60 årene, ble hyret som produksjonsdesigner.

Med mange

Christopher Lee spilte Francisco Scaramanga i The Man With The Golden Gun (1974).

fra Live and Let Die-teamet på plass, dro de til Iran for å lete etter innspillingssteder.

I oktober 1972 brøt Yom Kippur-Ramadan krigen ut. Denne krigen skapte OPECs oljeembargo, som igjen førte til energikrisen på 70-tallet. Dette var to hendelser som gav inspirasjon til filmens historie.

Michael G. Wilson, ingeniør av utdannelse, ble engasjert for å oppklare elementer innen solenergi som Maibaum trengte til historien. Guy Hamilton ønsket å legge klimaks til Ha Long Bay, noe som ikke lot seg gjøre. (Derimot ble scener i Tomorrow Never Dies, mange år senere, filmet nettopp her.)

Opptakene til The Man With the Golden Gun ble i stedet gjort i Hong Kong, Macao og Thailand.

Det var Broccoli som fikk ideen om å bruke «Queen Elisabeth» som Ms base i Østen. Tom Mankiewicz så for seg Jack Palance i rollen som Scaramanga, men valget av Christopher Lee var det Hamilton som stod bak.

Dette til Lees store begeistring da han under produksjonen av Dr. No ble spurt av Fleming om å ta rollen som Dr. Julius No, noe han angrende takket nei til. Christopher Lee var i denne tiden inngiftet i Ian Flemings familie.

Dette ble Roger Moores andre runde som James Bond – i den niende filmen i serien.

Moore er ikke helt komfortabel i rollen i denne filmen, noe han etter min mening ikke ble før i The Spy Who Loved Me.

Men på den annen side, så er han mer på rett plass, enn i Live and Let Die.

Roger Moores unike måte å levere tørr humor, er mye mer på plass her i hans andre runde som agent 007.

De tradisjonelle karakterene er med denne gangen;

Nick Nack (Hervé Villechaize) i The Man With The Golden Gun (1974).

den humørløse M (Bernard Lee), som her er mer amper enn noen gang. Scenen i starten hvor han nevner hvem som gjerne skulle sett Bond drept er fantastisk, «Jealous husbands, outraged chefs, humilitated tailors, the list is endless!»

Den vittige Q (Desmond Llewelyn) var savnet med sitt fravær i Live and Let Die. Men her er han tilbake. Her utstyrer Q Bond med det merkeligste noensinne, en kunstig brystvorte. Ingen bil fra Q i denne filmen. I stedet er produktplasseringen veldig tilstede, i det Bond stjeler en AMC Hornet Hatchback, en relativt kjedelig bil. Men bilen er uansett den viktigste karakteren i det Bond gjør et 360 grader hopp med bilen over en ødelagt bro. Et virkelig signifikant Bond-stunt, selv om det ble veldig ødelagt av Bonds medpassasjer.

Den evig trofaste Moneypenny (Lois Maxwell) er med denne gangen også, om i en mindre rolle. Hun ser litt gammel ut for de seksuelle undertonene hun har med Bond.

Få vil nok protestere på at The Man With the Golden Gun har flere tåpelige elementer enn noen annen Bond-film, hvis vi ser bort fra den uoffisielle parodien Casino Royale fra 1967.

Hvorfor i all verden noen bestemte å returnere Sheriff J.W. Pepper (Clifton Davis) er for meg en gåte. Han representerer ikke annet enn støy og bringer ingen ting overhodet til plottet. Han hadde passet mye bedre inn i en Smokey and the Bandit-film, enn i en Bond-film. Men som kontrast til Roger Moore, illustrerer han tydelig hvor sofistikert Bond/Moore er.

Jeg kan også nevne den dumme kampsport-scenen hvor to skolejenter slåss mot et dusin kampsportutøvere, mens Bond ser på og morer seg.

Jeg føler at filmen flere steder parodierer seg selv. Se bare på Scaramangas tredje brystvorte.

Flere av skurkene i Bond-filmene har abnormale avik. Julius No mangler hender, Blofeld har et arr, og senere ikke øreflipper, Largo mangler et øye også videre. Fra hva jeg kan huske er det kun nevnt et fødselsmerke i romanen, men det blir aldri en del av plottet. Uansett får Roger Moore som følge av dette levert noen av filmens beste replikker. Men selv om filmens skurk Fransisco Scaramanga (Christopher Lee) ikke er en typisk skurk, er han nærmere enn noen fra de tidligere filmene. Christopher Lee, et kjent navn på 70-tallet fra skrekkfilmene til Hammer spiller rollen på en grei måte, uten å bli alt for psykopatisk. Scaramanga forteller den tragiske historien

Roger Moore som James Bond i The Man With the Golden Gun.

om hvordan han vokste opp i et sirkus og at hans eneste venn som barn var en babyelefant. Videre forteller Scaramanga til Bond at det var når han drepte treneren som hadde mishandlet og drept elefanten, at han oppdaget at han likte å drepe. En meget bra scene, som dessverre blir noe ødelagt av Bondsreplikk. Scaramanga er en egoistisk eremitt som dreper for moro skyld, samtidig som han er en hemmelig beundrer av Bond.

The Man With the Golden Gun har to parallelle plot som fletter seg sammen. Historien starter med Bond sitt forsøk på å finne leiemorderen Scaramanga, før Scaramange seøv dreper Bond med en kule med hans nummer på.

I mellomtiden er både Scaramanga og britiske myndigheter i en klappjakt etter Solex Agitator, en innretning som kan konvertere stråling fra solen til elektrisitet. Flere hundre millioner dollar står på spill, fordi den som bygger denne konverteringen vil bli markedsleder innen solenergi.

Bond-filmene har alltid vært politisk og tidsmessig korrekte. Når Goldfinger ble lansert i 1964, var dette kun et par år etter at laser ble funnet opp. I så måte var også The Man With the Golden Gun tidsriktig med tanke på at den ble lansert

Dødelig duell i The Man With the Golden Gun.

midt på 70-tallet, under energikrisen hvor jakten på alternative energi kilder var veldig aktuelt.

Vi har to Bond-piker i denne filmen: Britt Ekland som MI6-agenten Mary Goodnight. Bonds klønete assistant, stasjonert i Hong Kong. Goodnight fremstår som en modig og veldig kompetent alliert i Flemings roman. I filmen derimot er hun så klønete og klossete at selveste Inspector Clousau blir til Sherlock Holmes. Hele filmen gjennom sliter Goodnight virkelig med å få 007 til sengs, da hun stadig blir forhindret. I en scene blir hun til og med dyttet inn i et klesskap, mens Bond forfører Andrea Anders i samme rom. Britt Ekland gjør en god jobb ut fra det manuset hun fikk.

Vi har også den vakre Maud Adams som Andrea Anders, Scaramangas elskerinne. I kontrast til den klønete Goodnight fremstår Andrea Anders som spennende og mer realistisk i en ellers fremmedartet film. Maud Adams spiller den tragiske karakteren Anders på en sterk måte, der hun inderlig håper Bond skal drepe hennes elsker og befri henne fra sitt «fangenskap». (Her kan man faktisk trekke paralleller til Skyfall og Sévérine-karakteren spilt av Bérénice Marlohe.)

Hervè Villechaize (Fantasy Island) er Nick Nack,

Britt Ekland som Mary Goodnight og Roger Moore som James Bond i The Man With the Golden Gun.

Scaramangas høyre hånd. Han er Scaramangas kokk og butler, som gjør alt fra å lage gourmet måltider til å utføre drap. Nick Nack er en veldig passende partner for Scaramanga og de to utgjør et veldig bisarr tospann.

Guy Hamilton, regissør av Goldfinger i 1964 ønsket en miniutgave av Oddjobb som skurk, og det var bakgrunnen for at Hervè Villechaize ble valgt som Nick Nack. Hervé Villechaize spiller rollen glimrende, selv om den til tider kan fremstå litt tegneserieaktig. Om filmskaperne hentet inspirasjon fra Pink Panther-filmene, vites ikke. Men Nick Nack karakteren bringer assosiasjoner til nemlig Kato i Pink Panther-serien, slik som at han hele tiden utsetter sin sjef for snik angrep for å holde ham i form. Nick Nack er en interessant karakter, men scenen i slutten av filmen gjør meg flau. Å se den legendariske James Bond slåss mot den 1,2 meter høye Nick Nack, fremstår for meg som en fullstendig unødvendig og håpløs scene. Villechaze tok sitt eget liv i 1993.

Soon-Taik Oh er Hip, Bondslokale kontakt (denne filmens Felix Leiter). Clifton James gjør som nevnt en irriterende retur som J.W. Pepper, denne gangen på ferie i Østen. Karakteren denne gangen er så til de grader overspilt, at det grenser til flaut å se på. Han ender tilfeldig opp i samme bil som Bond, i en av filmseriens beste stunts, og en biljakt som ender med at Scaramanga flyr avgårde i sin flygende bil.

The Man With the Golden Gun tar ting lite seriøst, og filmskaperne virker uinspirerte. Om det skyldes et allerede betent forhold mellom Saltzman og Broccoli blir bare spekulasjoner,

Maud Adams som Andrea Anders, Scaramangas elskerinne.

men filmen mangler «magien».

Jeg tror uansett denne filmen har mer humoristiske replikker enn noen annen Bond-film, uten at den hever den på noen nevneverdig måte. Til og med John Barrys musikk legger seg tett inntil de useriøse tonenen i filmen. Arbeidet hans her er absolutt ikke blant hans beste, selv om han på en god måte integrerer eksotiske og orientalske toner i musikken. Tittelmelodien er masete, og hadde gjort seg bedre som instrumental.

Men filmen er kul uansett. Den er nok langt fra Ian Flemings visjoner om en superspion. Noe som også gjelder flere av filmene i serien.

Selv om denne er en av de svakeste, har den sine kvaliteter. Av disse kvalitetene vil jeg nevne scenografien, som her fremstår tett opp mot Ken Adams ånd. Scaramangas øy, og Ms base på Queen Elisabeth er begge gode illustrasjoner på god scenografi. Scenen der Bond slår Andrea Anders for å få info, fremstår som filmens beste scene. Jeg mener ikke at det er greit å slå kvinner, men her er det en autentisk og dramatisk konflikt som utspilles. Velspilt av både Maud Adams og Roger Moore. Selv om dette er tredje gangen Bond slår en kvinne i filmene, er det vanskelig å akseptere Roger Moore som en som slår kvinner.

Det er et artig innslag i kommentarsporet på Blu-ray utgaven om denne scenen, hvor Moore problematiserer at hans Bond ikke var voldelig mot barn og kvinner i andre enn denne filmen, og at han heller ville ha knust hjertet hennes enn å brekke armen. Han forteller også på en artig måte om hvordan han i senere filmer forfører kvinner i stedet for å banke informasjonen ut av dem.

Fotograf Ted Moore leverer i denne filmen etter min mening noe av det beste han har gjort. Klippingen av filme, utført av John Shirley og Ray Poulton, er solid, noe man kan se i scenene under båtjakten og biljakten utenfor Bangkok. Kampsportscenen der Bond må bekjempe flere karateutøvere er god og artig å se på. Men som nevnt tidligere, ødelegges den av de to skolejentene som bekjemper dem alle.

Miniatyrene

En kule å dø for i The Man With the Golden Gun.

til legendariske Derek Meddings er imponerende. Både modellen av Scaramangas labaratorium og eksplosjonen av selve øya mot slutten er fullt på høyde med flere andre filmer i serien.

Scenene med Lazar i hans verksted er etter min mening også blant filmens høydepunkter. Her spiller Moore rollen med realisme og leverer replikker godt. Om de hadde blitt levert på en humoristisk måte, hadde det vært ødeleggende for scenen. Replikken, «speak now, or forever hold your peace», er dobbelt betydende, men funker meget bra.

Marne Maitland er også glimrende i rollen som Lazar. Christopher Lee er gjennomgående god, men kunne vært bedre i duellen med Bond. Her ble de begge instruert av Guy Hamilton om å ha det gøy. Det var nok et feilskjær, da det mangler spenning i denne scenen. De er rett og slett for høflige overfor hverandre.

Den 19. desember 1974 hadde filmen premiere, men av ulike grunner solgte den dårligere i USA enn noen annen Bond-film.

Etter min mening som mange før meg, er filmen blant de svakeste i serien. Men som jeg har prøvd å belyse, så ha den også sine kvaliteter.

Mye mer kunne vært sagt om The Man With the Golden Gun, men den lever godt på Blu-ray.

Roger Moore i aksjon som James Bond i The Man With the Golden Gun.

Lydsporet er spesielt imponerende.

Vi håper at fanses nyter filmen for de kvalitetene den innehar og gir den en sjanse. Uansett så holder den seg godt til å være 40 år gammel.

Les mer om filmen i vårt indeks her.

Lars Johnsrud / 23.03.2014 Sist oppdatert: 24.03.14 kl. 08:06