Blu-ray-anmeldelse: Never Say Never Again
Never Say Never Again er endelig her på Blu-ray Disc. Vår anmelder har gått grundig til verks i denne analysen av filmen og utgivelsen. Er Never Say Never Again en ekte James Bond film? Så absolutt! Men den er ikke uten mangler, noen mer savnet enn andre.
HISTORIKK Bakgrunnen for hvordan Never Say Never Again kom til er en historie i seg selv. I 50-årene gjorde Ian Fleming et forsøk på å få sin karakter James Bond til det store lerret. Han startet å skrive et manus i samarbeid med Jack Wittingham og Kevin McClory. Prosjektet kollapset før det ble et ferdig produkt. Ian Fleming skrev så romanen Thunderball med basis i deres samarbeid. Dette gjorde Fleming uten de to andres samtykke, og det skulle vise seg å bli starten på en rekke problemer gjennom årenes løp.
Noen år senere hadde Albert R. Broccoli og Harry Saltzman fått tre av Flemings romaner opp på filmlerretet. Med den enorme suksess til Dr. No, From Russia with Love og Goldfinger var de to produsentene klare for en enda større suksess.
De forsøkte å få rettighetene til Thunderball, noe som kort tid etter endte i et søksmål fra Kevin McClory. De kom til slutt til enighet, ved at McClory ble produsent for filmen med rettigheter til nyinnspilling inntil ti år senere ved begrenset bruk av karakteren James Bond. Thunderball ble lansert i 1965 og ble deres største suksess så langt.
Men Kevin McClory var ikke ute av bildet. I midten av 70-årene var han klar for å benytte seg av sin opsjon for en nyinnspilling av filmen. Allerede i 1975 ble Connery kontaktet av McClory, med forespørsel om han ville spille rollen en gang til. Sean Connery var interessert nok til å samarbeide med Len Deighton om et manus.
Sean Connery ble overbevist om å returnere til rollen som han i 1971 forlot med Diamonds Are Forever. Honoraret hans for å spille Bond tolv år senere, landet på hele fem millioner dollar. Det var Connery sin kone som kom opp med tittelen Never Say Never Again, og det med grunnlag i Connery sin uttalelse etter Diamonds Are Forever: «Positively, definitely, beyond a shadow of doubt, the last Bond.»
Connery hadde meget stor innflytelse på produksjonen av Never Say Never Again. Han anbefalte personlig Edward Fox som M.
Klaus Maria Brandauer mente Connery var en av de ti beste skuespillerne i Europa. Han fikk spille skurken Largo, og Max Von Sydow fikk jobben som SPECTRE-sjef, Blofeld.
Connery hadde til og med kontroll over valg av regissør, Irvin Kershner og fotograf, Douglas Slocombe, og valget av flere kvinnelige roller.
Filmen ble lansert i oktober 1983, kun fire måneder etter Roger Moores Octopussy. «Battle of the Bonds» ble lanseringene beskrevet som i britisk presse.
Never Say Never Again slo Moore-filmen på målstreken når det gjaldt inntekter første åpningshelg, med i overkant av 10 millioner dollar mot Octopussy sine 8,9 millioner dollar. Men totalt tok Octopussyigjen Connery, med 187 millioner
Etter dette ble det gjort flere forsøk fra McClory på å lage enda en nyinnspilling basert på hans rettigheter. Dette endte i retten og endte med seier til MGM og EON Productions tidlig på 2000-tallet. 20. november 2006 døde Kevin McClory og den 15. november 2013 hadde MGM og Eon Productions via sitt holdingselskap Danjaq, fptt eierskap og kontroll over samtlige rettigheter fra boet til Kevin McClory. I dette ligger også rettighetene til å benytte SPECTRE og Ernst Stavro Blofeld. En 50 år lang kamp og konflikt var med dette over.
FILMEN Selv om basishistorien fraviker på enkelte områder, følger den filmen Thunderball ganske nært. Skurken i filmen Maximillian Largo (Klaus Maria Brandauer) stjeler to atomstridshoder under en N.A.T.O. øvelse. Britisk etterretning MI6 sender straks ut James Bond for å løse saken. I forfølgelsen av skurken til Bahamas forfører Bond Domino Petachi (Kim Basinger). Historien videre er kjent. Bond finner stridshodene, tilintetgjør fienden og vinner den vakre kvinnen. Men ikke uten skyting, slåsskamper og action både over og under vann.
Som uoffisiell James Bond-film mangler mange av de elementære elementene fra den offisielle filmserien. James Bond Theme, gunbarrell osv. På den annen side innehar filmen mange populære elementer som M (Edvard Fox), Blofeld (Max Von Sydow), Felix Leiter (Bernie Casey) og Alec McGoven som gjør en interessant Q-karakter, eller Algernon som Bond kaller ham.
Sean Connery – som fremstod både som overvektig og ute av form i Diamonds Are Forever – ser i denne filmen ut (i en alder av 53), både godt trent og veldig tilstede ut i rollen. Uansett så ble manuset tilpasset Connery sitt utseende og form, ved at 00-avdelingen ble lagt ned for flere år siden og at Bond måtte ut av pensjonstilværelsen sin.
Da filmen ble lansert i 1983, ble den mottatt med åpne armer av kritikerne og fansen. Mange ønsket Sean Connery tilbake som verdens mest berømte hemmelige agent. Men dessverre, siden den gang har Never Say Never Again blitt kritisert og plukket på med negativt fortegn av alt fra kritikere, til fans.
Noen ser på Never Say Never Again som den verste Bond-filmen noensinne. Andre mener den er sammenlignbar med tidligere Connery-filmer i den offisielle EON-serien.
En del feil ble åpenbart begått i produksjonen, noe som trakk kvaliteten på filmen ned. Eksempler her er tittelmelodien, sunget av Lani Hall og den øvrige musikken av Michel Legrand – som fremstår litt for mye jazzaktig i kombinasjon av calypso rytmer.
John Barry ble spurt om å gjøre musikken, men takket nei av hensyn til Broccoli. James Horner var også ønsket, men valget ble Legrand og det var et stort feilskjær.
Men på den annen side så tenker jeg at vi må prøve å se forbi dette, og sette pris på filmen for det den er. Undertegnede har selv sett den et tosifret antall ganger og setter stor pris på den. Jo mer jeg ser den, jo mer glad blir jeg i den.
Sean Connery ER Bond sier mange. Diskusjonene om hvem som er best, er endeløse. Men en ting er sikkert, Sean Connery har en utrolig tilstedeværelse i rollen han skapte.
Sean Connerys Bond er en unik. En hardt drikkende, amoralsk hemmelig agent, totalt fri for samvittighet, som er stolt av sin dekadente livsstil uten noen som helst form for skam. Alle disse kvalitene blir fremhevet i Never Say Never Again.
Bare se på scenen mellom Bond og M: M: «Too many free radicals. That’s your problem.» Bond: «Free radicals, sir?» M: «Toxins that destroy the body and the brain. Caused by eating too much red meat and white bread…and too many dry martinis.» Bond: «Then I shall cut out the white bread, sir.»
Det ligger mye humor i denne scenen og mimikken er noe av det Connery er best på. Han spiller rollen med en utrolig fornøyelig tilstedeværende selvtillit, og utstråler dette tydelig i sitt ansikt. Han kan overvinne alle farer, forføre alle kvinner, drikke og spise hva han vil, og se helvetes bra ut mens han gjør det. Og alt dette tilpasset Sean Connery i stor kontrast til Roger Moore sin Bond.
Etter å ha sett filmen utallige ganger over mange år, først på Laserdisc, så DVD og nå endelig på Blu-ray disc, må jeg si at Connery ser ut til å ha det riktig så gøy som James Bond i Never Say Never Again.
Uansett så er det ikke bare Connerys utmerkede rolleprestasjon som er filmens styrke alene. Klaus Maria Brandauer gjør en fantastisk innsats som Maximillian Largo. Han tilfører karakteren mye mer tyngde og kompleksitet enn Adolfo Celi gjorde i Thunderball.
Brandauers måte å spille ut den psykotiske delen av karakteren, fremstår som ubehagelig skremmende i scenen der han sier at han kan kutte strupen til Domino om hun forlater han. Mimikken og hvordan dialogen
Hverken Rowan Atkinson som lokal agent, eller Bernie Casey som Felix Leiter er etter undertegnedes mening feil i sine roller. I filmens sluttscener er det også gøy å se Felix Leiter i aksjon side om side med kollega Bond. Atkinson er et artig innslag og Casey, som første svarte Felix Leiter, leverer varene godt. Max Von Sydow tilfører også en meget god tolkning av Blofeld, selv om karakteren her kanskje fremstår litt for sjarmerende. Uansett mener mange det er en av de beste Blofeld vi her ser.
Filmen ligger nok nærest Diamonds Are Forever i forhold til humor, men her fungerer det så utrolig mye bedre. Uansett så tar det ikke av slik som det kunne gjøre i flere av filmene til Roger Moore.
Som nevnt så spiller Connery veldig mye på ansiktsmimikk. Noe som tydelig kan sees i scenen mellom Bond og legen på Shrublands. Her viser han godt sin egenskap som skuespiller. Roger Moore har selv uttalt at «Connery har noe jeg ikke har». Da referer han til dette, og sier selv at han har tre uttrykk, venstre øyebryn opp, høyre øyebryn opp eller begge øyebryn opp. Connery uttalte i media at «Roger plays it his way, I play it mine. I don’t want to make comparisons. But one newspaper did. It was flattering to me and unjust to Roger. I don’t appreciate that kind of flattery.»
Etter at han og Moore den gang nylig hadde møtt verandre, foreslo Connery å knuse ryktene og spekulasjonene en gang for alle med å stille opp for et felles bilde og offentliggjøre en felles uttalelse. Men med de to på hver sin kant av verden, skjedde det aldri. I virkeligheten er de to gode, nære venner.
Uansett forskjeller mellom de to skuespillerne var det nettopp Sean Connerys sjarm, karisma og væremåte som fengslet både det kvinnelige og mannlige kinopublikum. Kvinner ville ha han, og menn ville være som ham.
Det meste av humoren i Never Say Never Again fungerer godt, takket være godt skrevet dialog og dyktige skuespillere.
Når det gjelder actionscenene er de noe av det mest kritiserte i denne filmen. Foruten en åpningssekvens hvor Bond viser hva han er god for under trening, en overdrevet kamp med Lippe ved Shrublands og en kort motorsykkeljakt, er actionscenene få. Men de fungerer – selv om det mangler en del
Både assisterende regissør Roy Button, Carlos Gil og Steve Harding har sammen med regissør Michael Moore fra andre enhet og David Tomblin fra første enhet, også jobbet på de tre første Indiana Jones-filmene. I stuntavdelingen finner vi flere Bond veteraner. Vic Armstrong (Die Another Day, The World Is Not Enough, Tomorrow Never Dies) håndterer som stuntkoordinator det som er av stunts godt. George Leech (Goldfinger, Thunderball, You Only Live Twice, On Her Majesty’s Secret Service, Diamonds Are Forever, The Spy Who Loved Me) er med i stuntavdelingen og det er hans datter Wendy Leech vi kan se stikke en kniv i Bond under starten av filmen.
Totalt sett er det ikke mye å si på håndverket bak Never Say Never Again. Filmen har etter vår mening fått mye ufortjent kritikk, og vi håper flere for øynene opp for dens kvaliteter med denne utgivelsen på Blu-ray. Blu-ray utgivelsen
DISKEN For oss som kjenner filmen fra Laserdisc og senest DVD, er den nye utgivelsen på Blu-ray noe vi har sett fram til lenge. Men ikke alt er perfekt i paradis dessverre.
Filmens omslag ligger i et enkelt cover fra Elite Foto og det grafiske arbeidet med omslaget ser ut som svært dårlig Photoshop arbeid. Den inneholder ikke noe innleggshefte med historikk rundt filmen, noe som faktisk var med i DVD utgivelsen som kom i 2001.
BD-utgivelsen er likevel et stort fremskritt i hva kvalitet angår i forhold til tidligere DVD-utgivelse. Og siden det tross alt er i high definition, skulle man tro at det man får her er perfekt.
Perfekt er det langt fra, men mye av støyen i bildet fra de tidligere utgivelsene er sterkt forbedret. Dessverre har ikke Never Say Never Again gjennomgått en like omfattende restaurering som de andre offisielle filmene har.
Korningen i bildet kan til tider være irriterende synlig, i hvert fall under visning på undertegnedes Panasonic 65" plasmaskjerm.
Når det gjelder lyden så vil nok de som har subwoofer i sitt hjemmekinooppsett lure på om den i det hele tatt er koblet til i enkelte scener. Det er med andre ord lite i dette lydbildet som
Den øvrige lydmiksen er lite spennende distribuert til de fem kanalene. Uansett er lyden klar og god mye takket være muligheten som ligger i HD-lyd og DTS-HD Master Audio, som er benyttet her.
Menyen på filmen er av de dårligste jeg noensinne har sett. Den ligner menyen man for noen år siden laget selv på sin egen PC. Her burde de gjort mer. Ikke bare for det totale utseende, men også for funksjonalitet.
Ekstramaterialet på denne utgivelsen er mer omfattende enn på tidligere utgivelser, men det er dog ikke i nærheten av det som ligger på de offisielle filmene.
Det er et kommentatorspor med regissør Irvin Kershner og Bond historiker Steven Jay Rubin (forfatter av The Complete James Bond Movie Encyclopedia). Lydsporet er absolutt verdt å høre på, men blir aldri veldig spennende eller opplysende. Men dette kommer vel litt an på hvor godt man kjenner filmen. Det blir veldig mye Irvin Kershner som forteller hva vi ser, som for eksempel i denne scenen. «Now the counterpoint is Bond having a lovely time with his physical therapist, pure counterpoint. But he hears a sound, and he looks out the window and he sees someone beating up a man, a nurse. Well we dont know why, the audience dosent understand it. And he dosent quite understand it, but of course it’s Bond and he has to find out. So he leaves and watches thru the window and becomes a voyeur for a moment. And here we have another scene …»
Slik fortsetter mye av kommentatorsporet. Men interessante ting dukker opp, som der Kershner forteller om haiscenen. Kershner forteller at han ikke var tilstede da disse scenene ble filmet. Han forteller at de sank en båt som skulle brukes til disse scenene, men at den kollapset på grunn av strøm, og at de måtte gjøre det hele igjen. Når Kershner fikk se det ferdige resultatet av det som hadde blitt filmet i hans fravær, ble han forbannet da det ikke så ut som Sean. De hadde brukt noen som lignet på Sean i Thunderball, 18 år yngre. Kershner kom tilfeldigvis over en som skulle vise seg å være perfekt. En kameramann, og han ble brukt i scenene. Han så akkurat ut slik Connery så ut i 1983.
Slike historier er derimot mye mer interessante å høre på, enn en regissør som bare kommenterer det vi ser i filmen. Steven Jay Rubin gjør uansett mange gode forsøk på å stille historisk interessante spørsmål til Irvin Kershner på kommentatorsporet, selv om det til tider kan oppfattes som forstyrrende. Kershner forteller blant annet om hvordan Klaus Maria Brandauer ville improvisere, og at det funket noen ganger, men noen ganger ikke. Han forteller også i forhold til det som har med action å gjøre, at de ikke ønsket en gadget film, men heller ville lage spenning med skuespillerne. I sin helhet fremstår lydsporet som helt greit, men ikke mer enn det.
Tre minidokumentarer er inkludert på disken. The Big Gamble er nok den mest interessante av disse som grundig tar for seg detaljer rundt produksjonen og alle problemene knyttet til den. Bond is Back tar for seg Connery sin retur til rollen som Bond og alle dilemmaer han måtte møte. Mange av de som er intervjuet her, skryter hemningsløst av han
I det store og hele kunne mye vært gjort her for å gi denne filmen en mer verdig behandling i utgivelsen på et nytt format. Men uansett så er kvaliteten på det ferdige produktet bedre enn tidligere DVD-utgivelse. I tillegg finnes det mye god info i dokumentarer og kommentatorspor, avhengig av hvor godt man kjenner filmen og historien. Så da er det bare å håpe på godt salg av utgivelsen, og at den blir sett av flere og satt pris på for det den er.
Never Say Never Again ER en Bond-film etter vår mening.
Trivia Valerie Leon – Lady in Bahamas spilte rollen som resepsjonist i The Spy who Loved Me. Billy J. Mitchell – Captain Pederson spilte rollen som Admiral Chuck Farrell i GoldenEye. Robert Rietty – Italian minister var voiceover som stemmen til Largo i Thunderball og Chef de Jeu i On Her Majesty’s Secret Service.
Beste replikk Lady in Bahamas: How reckless of meg, I made you all wet. James Bond: Yes, but my Martini is still dry.
Videogramfakta: Never Say Never Again (Blu-ray) MGM / SF Norge / 1983 / 2t 13 min Video: 1080p 16:9 2.35:1 Audio: DTS-HD Master Audio 5.1 engelsk Tekstet på: svensk, dansk, norsk, finsk, engelsk for hørselshemmede Utgitt: 16.10.2013
|
Sean Connery i Never Say Never Again.
Kim Basinger som Domino Petachi i Never Say Never Again.
Ernst Stavro Blofeld (Max von Sydow) i Never Say Never Again
Klaus Maria Brandauer som Maximillian Largo i Never Say Never Again.
Bernie Casey som Felix Leiter i Never Say Never Again
Never Say Never Again – norsk Blu-ray omslag
Domino Petachi (Kim Basinger) og James Bond (Sean Connery) tar en svingom i Never Say Never Again