Årets beste «Bond»-filmer
Enda et år uten en ny James Bond-filmer er snart omme. Men «sjangeren» lever i beste velgående. Det mange filmfans neppe ofte tenker på var hvor viktig James Bond-filmene var for å skape en «mal» for hvordan en moderne actionfilm skal være. Før James Bond-filmserien, fantes det ikke noe begrep som «actionfilm», men med årene ble det nettopp James Bond-serien som definerte hva som kjennetegnet en actionfilm.
Mens de første Bond-filmene etter nåtidens actionstandard virker meget «langsomme» og mer som «detektivfilmer», var filmserien i mange år i forkant av utviklingen. Henimot slutten av 70-tallet kan man argumentere for at andre filmer begynte «å ta igjen» Bond-serien, og med Moonraker mener mange at serien nådde sitt lavmål i et delvis desperat forsøk på å «etterligne» eller «måle seg mot» datidens store trend – Star Wars.
Og i mer moderne tid, både på 90- og 00-tallet, har flere kritikere og fans ment at det finnes andre agentfilmer og spionthrillere som både har hatt bedre historier, skuespillere og bedre og mer action enn mange av de nyere James Bond-filmene. Det er nok å nevne f.eks. da James Cameron laget «Bond-film», True Lies, som i filmfotografi og historie hadde mange likhetstrekk med Bond-filmene. Senere kom også Mission: Impossible-filmserien, som forøvrig neste år kommer med fjerde kapittel med Tom Cruise som agent Ethan Hunt fra Impossible Missions Force (IMF).
Hva kjennertegner så en «Bond»-film som ikke er en «Bond»-film? Dette kan være flere ting, men først og fremst handler det om agenter og en intrige rundt det. Ligner det for mye på Bond, kan det lett bli parodisk eller ufrivillig morsomt. Et vellykket eksempel på dette er Austin Powers-filmene.
Den siste tiden har det dukket opp stadig flere filmer undertegnede mener er mye bedre «James Bond»-filmer enn hovedserien er. Den foreløpig siste Bond-filmen, Quantum of Solace, var for meg og andre «blodfans» en gedigen skuffelse. Av de mer seriøse Bond-filmene, er dette den svakeste i filmserien. Filmen mangler det viktigste – en god historie – og det vesle som er av en historie er i tillegg så rotete fortalt, og filmfotoet og klippingen så forvirrende og rotete, at man forstår så å si ingenting av det. Dessuten er det svake skurker, med en uforklarlig motivasjon, og Bond går ikke etter Mr. White (som var «hovedmannen» i filmen før, Casino Royale). (For en nærmere kritisk anlayse av filmen, se min anmeldelse her.)
Hvilke
Her vil jeg trekke frem disse.
The International (2000). Her spiller Clive Owen en Interpolagent som virkelig får et mysterium å løse. Dette er en film som gir assosiasjoner til de første Bond-filmene, med en dose Alfred Hitchcock. Den har også en herlig europeisk atmosfære og realistiske skurker. Dette manuset er ekstremt mye bedre enn noe vi har sett i en Bond-film på over tjue år. (Det siste virkelig gode Bond-manuset mener jeg vi så i Licence To Kill.)
Knight and Day (2010) er et eksempel på hvor ekstremt morsom Bond-serien kunne ha vært, om man ønsket å gå i den retningen. Her får man også en Hitchcock-følelse, f.eks. den fra North
Jeg vil også fremheve Salt (2010) med Angelina Jolie, som er et av de få vellykkede eksemplene jeg har sett på å skape en slags «kaldkrig-stemning» så mange år etter at Østblokken falt. Her er det også mange doser action som «tar av» så det holder og er du også fan av TV-serien 24 (som meg), er sjansen stor for at du vil falle pladask for Jolie i rollen som Evelyn Salt.
Angelina Jolie er også snart aktuell på kino i enda en agentfilm, i The Tourist, med Johnny Depp som hovedmotspiller. JAMESBOND.no så filmen på pressevisning denne uken, og kan love mye bra «bondsk» atmosfære, med hovedvekt på Venezia som location.
Uenig? Enig? Si din mening i kommentarfeltet under eller følg diskusjonen på vår fanside på Facebook.
|
Scene fra Knight and Day. Cameron Diaz og Tom Cruise i rollene som henholdsvis June Havens og Roy Miller.
Clive Owen som Louis Salinger i The International.
Angelina Jolie som Evelyn Salt i Salt, som lanseres på BD og DVD nå i desember.