Torsdag 28. mars 2024 kl. 18.10

Eksklusivt intervju med Roger Moore
Roger Moore i Norge i 2008: Signeringsferd - her på Tanum bokhandel i Oslo. Foto: John Berge © JAMESBOND.no


Roger Moore besøkte Norge i fjor for å reklamere for sin nye selvbiografi, Mitt navn er Moore (My word is my Bond).

Roger Moore brukte nesten to måneder på å reise verden rundt i dette ærendet.

Han fortalte til JAMESBOND.no at han dro fra Sveits 3. oktober, deretter til London i forbindelse med et arrangement for Ian Fleming-jubileet, så reiste han videre.

I Norge var han dagene 4.–7. desember 2008.

JAMESBOND.no fikk flere anledninger til å møte ham. Det mest spesielle var en middag i Aschehougs villa på Frogner i Oslo, med bare noen få gjester tilstede. Her var både John Berge og Alexander Hagen fra nettsiden tilstede, samt en av Norges andre profilerte Bond-fans: Lars Johnsrud.

Dagen etter fikk vi igjen møtte Roger Moore, samme sted, da for
å foreta et grundig intervju.

Da tok vi bl.a. med et eksemplar av hans første biografi-bok «Roger Moore as James Bond 007».

– Jeg dikterte den mens jeg spilte inn filmen. (Live and Let Die. Red. anm.) Boken ble elendig redigert, men, men … Jeg har ikke sett den på årevis, sier han og smiler.

– Du skal ha hevdet at mange mener du er den «dårligste» Bond. Men er ikke det George Lazenby, da, ifølge folkemeningen. Selv synes jeg filmen hans var bra.

– Ja, han laget en veldig bra en, OHMSS. Den ble regissert av Peter Hunt, som hadde klippet og gjort mye second unit på de tidligere filmene. Han satte stilen i Bond-filmene med sin klippeteknikk. Jeg skulle ønske han hadde laget flere Bond-filmer. Selv laget jeg en del TV-show med ham og et par filmer, Shout at the Devil og Gold.

– I boken din leser jeg at du synes litt synd på Lazenby.

– Yeah, han hadde dårlig rådgivning. Cubby Broccoli spurte
Solitaire (Jane Seymour) og James Bond (Roger Moore) poserer. Fra hans første film i rollen som agent 007 – Live and Let Die.
ham hvorfor han oppførte seg som et «rasshøl» da han spilte inn filmen. Det var eksempler hvor de sendte en bil for å hente ham, og han sendte den tilbake fordi han bare ville kjøre i en Bentley eller Rolls Royce og oppførte seg generelt veldig arrogant. Så Cubby spurte hvorfor, og da svarte Lazenby at Harry Saltzmann – Cubbys partner – hadde sagt at han burde oppføre seg som en filmstjerne. Og stakkars George trodde vel at filmstjerner oppførte seg slik da. Men George er en fin fyr.

– Du har poengtert at du ikke har sett noen Bond-filmer etter din siste. Men i biografien medgir du at du har sett noen likevel.

– Ja, jeg så deler av Timothy Daltons filmer på TV, men aldri fra begynnelse til slutt. Og jeg så en del av GoldenEye, Pierce Brosnans første, da jeg besøkte studioet der. Jeg syntes det var veldig bra. Jeg hadde foreslått både Timothy Dalton og Pierce Brosnan som gode Bond-skuespillere. For hele tiden mens jeg gjorde Bond-filmene prøvde de å skremme livskitten ut av meg ved å si at de testet andre skuespillere. Det gjorde de for å holde meg på tå hev, men det imponerte meg ikke. Og Cubby var en vidunderlig venn og produsent. Vi diskuterte aldri business. Det ble gjort av agenter og advokater. Bare én gang kom vi i nærheten av temaet. Vi spilte backgammon hele tiden, og ofte så var jeg ikke klar for scenene på grunn av det. Cubby ville ikke la meg gå! En dag var Cubby i ferd med å kaste terningen – dette var mens tøffe forhandlinger foregikk – og så sa han: «Go tell your agent go shit in his hat!» [Moore etterligner Cubby Broccolis hese italiensk-amerikanske røst.]

– Du og Cubby var gode venner, men det var ikke Cubby og Sean Connery. Du forsøkte en gang å forsone dem?

– Ja, på en fest i huset mitt. Det var moro. Cubby var sentimental. Han visste at Sean hadde gjort en flott Bond, og at de skyldte ham mye. Og de følte at de hadde betalt ham for det. Men Sean er en skotte. Han bærer nag.

– Hvordan har Sean Connery det for tiden?
Høydepunktet – The Spy Who Loved Me: James Bond (Roger Moore) og Major Anya Amasova (Barbara Bach).
Vil han virkelig ikke lage flere filmer?

– Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett ham på et års tid. Han bor i Bahamas. En gang i tiden bodde vi rett i nærheten av hverandre, i London. Men vi var jo sjelden hjemme der.

– I din biografi heter det at du var skuffet da du leste Cubbys biografi, ført i pennen av Donald Zec, hvor det ble hevdet at du holdt deg fast ved Bond-rollen så lenge som mulig, mens du selv mener du for lengst hadde innsett at du var blitt for gammel for rollen?

– Donald Zec skrev boken etter at Cubby var død. Jeg vet ikke hvorfor han skrev dette, men han ville vel ha noe sensasjonelt inn.

– Hvorfor liker du A View to a Kill minst av Bond-filmene dine?

– Vi hadde en vidunderlig skurk i Christopher Walken. Location var bra i San Francisco. Det var moro med brannbilen og alt det der. Men jeg likte ikke alt som ble gjort med rollebesetningen ellers.

– Hun har gitt ut et nytt album nå, Grace Jones …

– Virkelig? Ga hun det ut eller slapp det unna? [latter]

– Ifølge talen din på Pinewood i høst så snakket du om henne som en «ham». So hun er en hunhann?

– Det er vel valgfritt, er det ikke?

– Men hun drev deg til vanvidd under innspillingen?

– Ja!

– Min favorittfilm av de du laget er For Your Eyes Only, ganske enkelt fordi historien er mer realistisk og «flemingsk». Hva synes du om den?

– Vi gikk fra Moonraker, og de forsøkte å gå tilbake til en mer seriøs side. Det var den første som Michael G. Wilson var aktivt med på. Det var John Glens regidebut med en Bond-film. Han var litt nervøs for å endre dialogen, og endel av dialogen var – for å være helt ærlig – skittdårlig. Det skulle være en seriøs Bond, vet du. Det var linjer som: «You were brought up as a child with your father. It must have been a very lonely life for a young girl.» Jeg sa at Bond snakker ikke slik. Det hørtes ut som en gammel lærer som forsøker å komme inn i buksene hennes. Carole Bouquet var aldeles vakker, men vi hadde en del problemer med kjæresten hennes som brukte stoff og skapte problemer på settet. Men det var et vidunduerlig øyeblikk. Jeg elsket å være på Corfu og Caravaca hvor vi filmet klostrene på fjelltoppen. Det var interessant. Jeg måtte klatre på fjellet, og jeg liker ikke høyder. Så det måtte mye valium og øl til før jeg klarte å komme meg ut der og se modig ut. Og vi strevde masse med munkene som dekket alle takene sine med plast, slik at vi ikke kunne filme. De trodde at de ikke fikk noen økonomisk kompensasjon, men i virkeligheten hadde vi betalt kardinalen og erkebiskopen, men de hadde ikke sagt noe til munkene. Og jeg husker når vi filmet på Corfu så kjørte vi til settet fra den ene siden av øyen med speedbåt. I grålysningen kunne vi ikke se land, men vi visste at Albania var rett i nærheten. Så jeg sa til Cubby, «Nå drar vi til Albania!» Og han forskremt: «WHAT!!!» Dette var jo midt i den kalde krigen. «They'll kill us!» Jeg elsker god mat. De hadde den beste laksen jeg har spist i mitt liv på Corfu.

– I filmen er det en kontroversiell scene hvor Bond sparker til bilen med småskurken Loque.

– De prøvde å gjøre Bond mer hard. Jeg syntes det var mer «bondian» og subtilt å bare kaste brosjen inn, så ville det endre vektbalansen på bilen så den faller utfor stupet.

– I 1983 var det «Battle of the Bonds», med din Octopussy og Sean Connerys Bond-comeback i Never Say Never Again. Så du Seans film?

– En stund senere så jeg deler av den. Jeg syntes den var frastøtende. Filmen var rotete. Ikke Seans feil. Han gjorde en bra jobb. Skurken var en litt for mye av det gode skurk, men Kim Basinger var fin. Tangiers var bra. Men jeg likte ikke de tingene med Rowan Atkinson. Det var dumt. Det var ikke Bond-humor.

– Har du virkelig aldri diskutert James Bond med Sean Connery?

– Nei! Nei, selvsagt ikke. Vi setter oss ikke ned og snakker om det. Det er som når den unge skuespilleren spør den gamle om råd når han skal på turné med Ophelia. Så spør han: «Sover Hamlet med Ophelia?» Og den gamle skuespilleren svarer: «Alltid i distriktene, kompis.»

– Myten om at de humoristiske Bond-filmene startet med deg stemmer ikke. Diamonds Are Forever med Sean Connery hadde mye tull og tøys.

– Jeg lot publikummet vite at spøken kom, Sean var mye mer subtil med disse tingene. Men den beste linjen Tom Mankieviz ga Sean, er når han sier til Lana Wood mens puppene hennes henger utover bordet: «My name's Plenty, Plenty O'Toole.» Og Bond sier: «After your father, no doubt.»

– Hva var den beste replikken du fikk?

«Speak now or forever hold your piece.» [Fra The Man with the Golden Gun. Red. anm.]

– Er ditt mest latterlige Bond-minne da du hadde på deg klovnekostymet i Octopussy?

– Nei, å ha på seg den fordømte romdrakten i Moonraker og den dumme hjelmen.

– Visste du at Norge er et av landene med mest Bond-fans i prosentvis andel av befolkningen?

– Ja, jeg er blitt fortalt det.

– Hvilken er din beste film?

The Man Who Haunted Himself. Jeg likte North Sea Hijacker. Jeg likte TV-filmen om Sherlock Holmes, det var moro. Det er moro å spille skuespill, kle seg ut og oppføre seg som en skolegutt.

– Du har mye selvironi, også med tanke på din profesjon. Dette med at ditt skuespillertalent begrenser seg til å løfte på øyenbrynene. Men likefullt, etter en så lang karriere må du vel være stolt av din skuespillerinnsats?

– Du kan lure mesteparten av folk mesteparten av tiden!

– Hvordan var det å jobbe med din tidligere studievenninne Lois Maxwell med Bond-filmene?

– Hun var der aldri mer enn to–tre dager, som er trist fordi hun var en viktig del av Bond-filmene. Det var synd at de ikke lot henne spille M, da de gikk for Judi Dench. Judi Dench er en flott skuespiller, det er ikke det, men jeg syntes Lois ble fullstendig oversett. Q, stakkars Desmond Llewelyn, og Richard Kiel som Jaws, tjente mye mer penger på ting relatert til Bond enn de gjorde på selve innspillingene av filmene. Lois fikk veldig dårlig betalt.

– Vi må spørre hva du synes om den nye Bond, som går i en veldig hard retning.

– Jeg antar de syntes at det ble for mye gimmick og tull, så de er vel påvirket av The Bourne Identity. Jeg har ikke sett Quantum of Solace, men jeg så Casino Royale, og jeg syntes den var fortreffelig.

– Har du lest noen av Ian Flemings romaner?

– Jeg har bare bladd kjapt gjennom dem. Var vel redd at hvis jeg leste dem, så ville jeg bli påvirket.

– Timothy Dalton sa han leste alle og ville bli påvirket!

– Vel, han er en seriøs skuespiller.

– Hva skjedde på festforestillingen til ære for Ian Fleming?

– Jeg var der for å snakke om Cubby Broccoli og Harry Saltzmans bidrag til Bond. Og der traff jeg Daniel Craig for første gang. Vi delte garderobe. Skikkelig hyggelig fyr.

– John Glen har laget flest Bond-filmer av alle – fem stykker og de tre siste du spilte i. Hvordan var det å jobbe med ham sammenlignet med Lewis Gilbert og Guy Hamilton?

– John var en klipper og second unit-regissør. Lewis Gilbert var en tidligere barneskuespiller som ble regissør. Lewis var mer sympatisk overfor skuespillere og kom også fra en familie med lange teatertradisjoner. John var mer opptatt av det tekniske. Jeg likte John veldig godt. Man ser at regissører som har vært klippere, de er ikke så fleksible som regissører som har vært skuespillere.

– Helgenen må vi spørre deg om. Så du filmen med Val Kilmer?

– Den var forferdelig. Det var ikke Helgenen. Bare tull. Jeg traff Val Kilmer i Cannes året etterpå, og han sa: «Vi rotet det til, gjorde vi ikke?» Og jeg spurte hvorfor han sa det nå. Og han svarte at han hadde lest bøkene i etterkant. Det er ikke tvil om at Leslie Charteris hadde gode plot og vrier i bøkene sine. Og de hadde et dårlig plot i filmen. Jeg var opprinnelig involvert i filmen, og jeg møtte regissøren Philip Noyce. Vi hadde en ålreit historie. Men så ødela de det hele.

– Vet du noe om det nye Helgenen-prosjektet?

– Ja, min sønn er involvert, og de kan starte snart. Jeg skal være rådgiver.

– Hva med å returnere til Bond-serien som skurk?

– Nei, de vil ikke ha meg der!

Stor takk til Aschehoug Forlag for middagsinvitasjon og muligheten til dette grundige intervjuet. Er fra før av publisert på trykk i RELEASE, videobransjens fagblad, i en redigert versjon. Dette er den første uredigerte, komplette onlineversjonen.
Roger Moore og John Berge under besøket i Oslo 6. desember 2008. Foto: Vebjørn Storeide.


JB / 10.06.2009