Torsdag 19. oktober 2017 kl. 18.35

Kommentar: Et forsvar for Quantum of Solace
Lars Johnsrud leverer et forsvarskrift for Quantum of Solace (2008).


Jeg er sikker på at folk på sikt vil gi Quantum of Solace den samme anerkjennelse som de også ga til On Her Majesty’s Secret Service.



Det skriver Lars Johnsrud i dette «forsvarskriftet» for den omdiskuterte Bond-filmen fra 2008.

Her er hele innlegget som først ble publisert på Facebook i Den
Det første promobildet av Daniel Craig i Quantum of Solace
norske James Bond-klubben
.

Jeg har lenge vært en forkjemper for Quantum of Solace som jeg synes har fått mye ufortjent kritikk.

Men jeg mener faktisk at Quantum of Solace er en av de beste filmene i serien.

Quantum of Solace skiller seg fra de øvrige av en enkel grunn. Den er den første i serien som er en direkte oppfølger av den foregående filmen. Dette er filmens styrke og svakhet, avhengig av hvordan man tolker eller analyserer den.

Først kan vi se det litt i et retrospektivt perspektiv. Diamonds Are Forever burde vært oppfølgeren til On Her Majesty’s Secret Service, slik Quantum of Solace er for Casino Royale.

Dette av den enkle grunn at den dramatiske slutten på On Her Majesty’s Secret Service

For mange er de beste Bond-filmene de hvor Bond mister noen og blir utsatt for noe emosjonelt. Et fenomen som først har blitt plukket opp på en seriøs måte i de nyere filmene. Eksempler på filmer med et slikt tema er: On Her Majesty’s Secret Service, For Your Eyes Only, The Living Daylights, Licence to Kill og Casino Royale.

Quantum of Solace er interessant ut fra et slikt
Gemma Arterton som Agent Fields i Quantum of Solace.
perspektiv fordi den er den første filmen i serien frem til den ble laget som utforsker Bond dyptgående på en slik måte. Den videreutvikler karakterene fra Casino Royale og går inn i en dypere karakterbygging enn noen av de tidligere filmene. Og karakterene som blir videreført er det jo umulig å ikke like: Mathis, Mr. White og Jeffrey Wright som Felix Leiter.

Istedenfor at Quantum of Solace er en enkeltstående film i en tidsløs og klassisk Bond-formel ser vi her hvordan begivenheter fra den foregående filmen påvirker Bond som menneske, men også andre rundt han. Det er faktisk den første oppfølgeren vi fikk i filmserien.

Faktisk så starter den direkte etter slutten på Casino Royale, og dette gjør at jeg føler at det er èn historie delt i to filmer. Dette er mye av grunnen til at jeg liker den, men også mye av grunnen til at den ikke er så godt likt. Som en enkeltstående film er den ikke like god som om du ser den direkte etter Casino Royale.

Gjennom årene har jeg diskutert filmen med mange. Alt fra garvede Bond-fans, til vanlig kinogjengere. Mange av de jeg har diskutert den med var ikke klar over perspektivet med at den er en oppfølger når de så den for første gang i 2008. Det er heller ikke så rart, da dette var nytt. Mange av de jeg har snakket med hadde ikke Casino Royale friskt i minnet og så den derfor som en enkeltstående Bond-film, noen den altså ikke er eller vil fungere like godt som. Dette tenker jeg er mye av grunnen til at den fikk så lav status og dårlig omdømme som den har fått.

Mange så den ikke igjen etter sin første
Olga Kurylenko i rollen som Camille i Quantum of Solace.
visning, og mange først en god tid etter. Da var allerede ryktet til Quantum of Solace som tidenes dårligste Bond-film, blitt en sannhet.

Det gjelder også for meg, som var enormt skuffet etter første visning. Nå kan ikke dette perspektivet alene forklare hvorfor den er så dårlig likt, det gjør også noe av innholdet i filmen som jeg senere skal komme innom i min analyse. Før vi går videre i det er det et aspekt som jeg vil trekke frem som viktig og som knytter seg opp mot det faktum at den er en oppfølger og ikke en enkeltstående film. Det er aspektet med gunbarrell på slutten og ikke i starten. Dette er noe som irriterer fans den dag i dag, og selv hatet jeg den intenst på grunn av dette. Det var derimot før jeg etter lang tid og harde prøvelser lærte meg å se den på nytt gjennom perspektivet som en direkte oppfølger.

Poenget med gunbarrell på slutten knytter seg direkte opp mot dette perspektivet. Historien fra Casino Royale var ikke avsluttet og derfor ble den plassert på slutten. Altså som en avslutning som lukker dette kapittelet. Uklokt eller ikke, så er det grunnen. Om man tar dette perspektivet med i sin betraktning av filmen kan det hjelpe å se den i et nytt lys.

La oss se nærmere på filmens regi. Ingen annen Bond-regissør har fått mer pepper og negativ omtale enn Marc Forster. Dette synes jeg er leit. Om negativ omtale skal gis er det til produsentene, for ikke å slippe til regissører med sitt eget preg på filmene i serien selv om en film av John Glen har klare kjennetegn. Selvsagt vil ikke de fleste at en Bond-film skal skille seg ut fra film til
Mathieu Amalric i rollen som Dominic Greene i Quantum of Solace.
film og føles som et enkeltstående kunstnerisk verk. Du vil ha en Bond-film med eksplosjoner, biljakter, damer osv. Med Marc Forster derimot hyret Barbara Broccoli og Michael G. Wilson det nærmeste du kommer den første regissøren som satte sitt helt personlige preg på filmen, og det hele fortsatte med Sam Mendes. Forhåpentligvis er dette noe de vil fortsette med og vi kan jo bare håpe å få se en Bond-film signert Christopher Nolan.

Quantum of Solace føles veldig som en Marc Forster film på mange måter. Og dette gjør den til en veldig annerledes Bond-film på mange måter. Fargevalg er veldig Forsters stil og dette finner vi igjen i flere av hans filmer som Monsters Ball, The Kite Runner og Finding Neverland.

En av de beste scenene i filmen og kanskje den beste scenen er fra operaen der Bond må kjempe sin vei ut av bygningen etter å ha støtet på Green og hans bande. Marc Forsters tilrettelegging av Tosca og sammensetningen av denne scenen viser noe av det ypperste innen regi, og få andre regissører kunne gjennomført dette på en like stilfull måte som slik det ble gjort. Denne scenen alene mener jeg peker seg ut i hele filmseriens historie som en av de beste scenene festet til film. Cubby Broccoli har blitt sitert mang en gang på å ha sagt: «Don’t fuck it up!» Dette setter jo selvsagt mange fans pris på at hans stesønn Michael og datter Barbara ikke har gjort. Spørsmålet er om de burde ha gjort det, altså ikke kjørt Bond i grøfta, men valgt en kursendring. Og dette er jo nettopp det de gjorde med Quantum of Solace og Marc Forster som jeg mener var et skritt i riktig retning.

Mange vil hevde at Skyfall er den mest stilfulle og elegante Bond-filmen ut fra hvordan den visuelt tar seg ut, og krediterer mesterfotograf Roger Deakins for dette.

Quantum of Solace blir derimot slukt av Skyfalls fortreffelighet på dette punktet, og mange tenker ikke over hvor utrolig flott den ser ut. Jeg har sjeldent sett en annen film som fremstiller en ørken på en mer vakker og nesten suggerende måte enn her.

Skyfall er utrolig flott og en stor favoritt ut fra hvordan den visuelt ser ut, men om jeg skal trekke frem enkeltscener i Quantum of Solace så er det ingen tvil om at den stikker seg ut i serien. Scenen der en skadet Bond holder en forskremt Camille tett inntil seg i det brennende hotellet. Jeg finner ingen annen scene i de andre filmene som fremstår like vital og sårbar men allikevel energisk i kraft av hennes handlingslammelse og hans insitinkt på å redde, beskytte og frigi seg fra smerte og fare. Ja, vi har hatt lignende scener tidligere, men skuespillet, foto, musikk og fargevalg fremstår her som det ypperste av hva man kan forvente av en regissør med et kaliber langt over snittet.

Innspillingsstedene i filmen fremstår også i en førsteklasses prakt, og ikke bare ut fra hvordan hvert enkelt innspillingssted fremstår, men sammensetningen mellom dem. Sienna for eksempel er et av de vakreste stedene på denne planeten, og når man ser disse scenene kan man jo undre seg hvorfor de ikke har filmer her tidligere. Filmen fungerer meget godt med menneskes eldste motiv som drivkraft: hevn! Og det
Daniel Craig i en scene fra Quantum of Solace.
gjør den mer som en historie fortalt som et slags reisebrev om du vil. Hvert innspillingssted forteller en vital del av historien, og utsøkt foto hjelper godt med å ramme inn både historien og drivkraften bak skurkens agenda ulikt noe vi tidligere har sett i en annen Bond-film.

Og da har vi kommet til et av de mest kritiserte aspektene ved filmen, nemlig skurken. I en tradisjon tro liker vi skurken slik vi tidligere har fått de servert: Le Chiffre som gråter blod og hans inhalator, Renard som ikke kan føle smerte, Dr. No og hans metallhender, Alec Trevelyans arrete ansikt og Franz Sanchez med sin iguana. Satt disse til side så er de beste skurkene til tross helt «normale» mennesker: Mr. Big, Elliot Carver, Gustav Graves og Telly Savalas som Blofeld. De har alle et enormt stort ego og sikkert en drøss med personlighetsforstyrrelser, men de fremstår som mye mer realistiske enn de ovennevnte og man kan lett se de for seg eksistere i vårt eget samfunn.

I dette selskapet er Domnic Green et annet eksempel på det som kunne vært en realistisk og virkelig skurk tatt ut av nyhetsbildet. Kanskje det i hans tilfelle handler om et Napoleon kompleks også kalt «lille mannen syndrom», men han er ikke den typiske stormannsgale skurken men en mer beregnende forretningsmann.

Selvsagt er han ikke et hinder for Bond fysisk, men hans patetiske natur gjør han troverdig. Han er ute etter penger, og han er subtil i sin væremåte. Ikke noe sinnsyke planer om å ta over eller endre verden, men han har en meget mørk og dyster side ved seg. Se bare på scenen der han forteller Camille om hvordan han som
Regissør Marc Forster under innspillingen av Quantum of Solace ved ESO Paranal i Chile.
femtenåring skadet en av pianoelevene til sin mor med et strykejern fordi vekommende sa noe stygt om han. Eller der han eksploderer og hever stemmen mot Camille og sier: «Ikke snakk som om jeg er dum!» Mannen har tydelig et mindreverdighetskompleks, noe som heller ikke er uvanlig i den virkelige verden og som i sammenheng med det andre gjør han farlig. I tospann med hans bleke, svette og kaldt beregnede ytre fremstår han som høyst ustabil og derav farlig. Scenen der han som voksen mann sitter å leker seg med et stempel kompletterer hans skrudde sinn. Jeg elsker disse scenene, og de setter virkelig tonen for hvor vi har Domnic Green og at dette virkelig var et vendepunkt fra den mer tradisjonelle Bond-skurken.

Flere har kritisert biljakten i starten av filmen med at den er kaotisk og klippet i stykker. Selv elsker jeg den for sin intensitet og energi som vi aldri før har sett i en Bond-film, hverken før eller etter. Selve scenen er 3 minutter og 33 sekunder lang og består av 216 klipp. Dette gjør den til en av de mest kompliserte biljakter filmet noen gang. Og ved å studere scenene nøye finnen man ingen feil I kontinuitet eller koreografi. Til sammenligning fremstår biljakten i Spectre heller som en sløv bilreklame.

I Quantum of Solace derimot får vi servert en biljakt så intens at man virkelig kan undre seg om noen ble skadet under innspillingen av den. Og det ble de faktisk. Hele tre stuntmenn ble skadet i innspillingen av disse scenene. Den greske stuntmannen Aris Comninos som tidligere har jobbet på Tomorrow Never Dies, Saving Private Ryan og The Bourne Ultimatum pådro seg kritiske hodeskader under innspillingen av filmen. Han var fører av en Alfa Romeo som krasjet med en lastebil. En annen stuntmann fikk noen også noen mindre skader under innspillingen. Nå er ikke skadede stuntmenn et kvalitetsstempel for scenene i seg selv, men det sier noe om at her er grenser presset til det absolutte maksimum av hva som både er lov og etisk riktig. Stuntkoordinator Gary Powell krevde til og med at flere av scenene skulle filmes om igjen til tross for flere ulykker. Jeg har sjelden sett en mer kompleks biljakt med mer energi og ingen feil med kontinuitet enn i denne. Selv Mission: Impossible – Rogue Nation produsert syv år senere, i 2015, presterer ikke bedre etter min mening.

Jakten til fots over hustakene i Sienna og kampen i stillaset, båtjakten, katt og mus kampen med flyene i ørkenen eller eksplosjonene og brannen i Perlas de Las Dunas i slutten av filmen inneholder mye god action og alle scenene er meget godt gjennomført, og ikke dårligere enn i noen annen Bond-film. Faktisk mye bedre spør du meg. Kooreografi er igen stikkordet her, og scenen i stillaset er et meget godt eksempel på god koreografi. Vi må nok helt tilbake til scenen mellom Bond og Grant på toget i From Russia with Love for å finne en scenen med like høy kvalitet. Et signifikant Bond-stunt som strikkhoppet i GoldenEye eller fallskjermen i The Spy Who Loved Me mangler i den 22 filmen om James Bond. Selv foretrekker jeg gjennomgående gode enkeltstående actionscener slik de fremstår, mer enn et enkelt stunt som skal ta pusten fra deg.

En av de beste scenene er der Bond dreper Slate på hotellrommet i Haiti. En scene som varer litt over ett minutt, men består av 34 klipp. Mange har spurt seg om hvorfor Bond dreper Slate. Svaret på det ligger i intensiteten i kampen. Det var rett og slett en kamp om å overleve. Bond dreper Slate med en saks han finner på gulvet under kampen, og en sjelden gang ser vi Bond drepe på en realistisk måte. Man kan heller spørre seg hvorfor han gikk inn på hotellrommet uten et våpen. Hvordan actionscenene er filmet er det jeg vil trekke frem som den viktigste grunnen til at scenene fremstår så energiske som de gjør. Se gjerne scenene om igjen alene, og jeg er ganske sikker på at du vil være enig med meg i at de holder ekstremt høy kvalitet.

Et meget viktig element i en Bond-film er selvsagt musikken, og i denne finner vi noe av det beste David Arnold har gjort. Det unike med Arnold er han klarer å ta et musikalsk uttrykk du kjenner godt fra før, å omdanne det med en ny vri. Og dette gjør han til det fulle her. Og der Arnold utviklet det hele videre, tok Thomas Newman det hele tilbake. Nå skal jeg ikke si at det er noe galt i det, da hans musikk passer til Skyfall. Spectre er jeg mer skeptisk til da den var en nærmest kopi av musikken i Skyfall. Quantum of Solacehar ofte blitt kritisert for ikke å ha Bond-musikk. Hva er så Bond-musikk? Er det kun James Bond theme, eller er det et «sound» bestående av kjente toner som fra en blåserekke? Jeg mener begge deler, og begge deler finnes i Quantum of Solace i mer eller mindre grad.

Tittelmelodien er noe helt annet enn hva vi ventet, og selv om Chris Cornell også var uventet i forhold til tidligere tittelmelodier vi kjenner fra før, så fremstår Another Way to Die som et eksperiment det tar tid å venne seg til.

Mye av filmen foregår i Sør-Amerika og dette er noe David Arnold utnytter godt i sin komposisjon. Han lager til og med et eget tema for Camille. Det ligger der, selv om det ikke er like fremtredende som det han laget for Vesper. Høydepunkter i hans musikk er selvsagt den gnistrende biljakten i starten, scenen der Mathis trekker sitt siste åndedrag og slutten av filmen fra Sibir. David Arnolds bidrag til Quantum of Solace om du lytter til det uten å se filmen, fremstår som noe av det bedre han har gjort. Nå er ikke peonget å lytte til musikken alene, men om du gjør det vil du antageligvis ikke kunne arrestere Arnold for hans arbeid er faktisk meget bra.

Det beste med Quantum of Solace er Daniel Craig. Denne filmen passer Craig som hånd i hanske. Vi vil se han vokse i karakteren, og det gjør vi i denne. Legg godt merke til hans ansiktsmimikk og hvordan han spiller scenene. Da vi du se hvor god skuespiller han er og hvor seriøst han tar jobben. I scenen der Camille og Bond befinner seg i jordfallshullet er en god scene for å illustrere hvor godt Craig spiller ut Bonds indre kamp. Camille spør Bond om han også har mistet noen og vil vite hvordan det føles å ta den som gjorde det. Etter denne dialogen kan man tydelig se på Bond at han er plaget over det som skjedde med Vesper.

Det er umulig å ikke tro han der han sier til M at han aldri sluttet i MI6. Og humoren er tilstede i en hel rekke scenener. Scenen etter at han elegant har kommet seg unna i heisen, og møter M. For ikke å snakke om scenene der han erter Fields. Craig eier hvert eneste øyeblikk han er på skjermen, og i hvert eneste øyeblikk han ikke er det så ønsker du han tilbake. Kan du si det samme om de svakere filmene til Connery, Moore og Brosnan, og da tenker jeg på de siste? Craig gjør denne filmen til det fulle på alle måter, og med en annen skuespiller ville den nok ha sett svært annerledes ut. Vi ser dypere karakterbygging med Craig i denne enn med Casino Royale, og det skyldes jo selvsagt tid. At han i kraft av at den følger opp historien fra den foregående filmen får tid til å gå dypere.

I et intervju i 2015 uttalte Marc Forster at han er veldig fornøyd med filmen till tross for at de endte opp i en lang streik for manusforfatterne underveis i produksjonen. Det han skulle ønske at de kunne utforske videre var å gå dypere ned i de enkelte karakterene. Uansett så er det Bonds motivasjon for hevn som er den underliggende drivkraften som gir han den dybden vi ikke har sett tidligere.

Til tross for streiken hadde filmen et manus, og uten plotthull som det hevdes av mange.

Tierraprosjektet for eksempel. Hva dette prosjektet er nevnes en rekke steder i filmen. Vi som ser filmen får jo vite at dette handler om å kontrollere vannforsyningen i Bolivia, ikke olje slik karakterene lures til å tro. Det blir også nevnt at Green kjøper opp store landområder til Tierraprosjektet under dekke av veldedighet for å utvikle økologiske reservater. På festen hvor Bond er med Fields er det også en mann som nevner at mange av innbyggerne i Bolivia bruker mye av sine penger for å få tak i vann. Her ligger altså motivet. Mot slutten av filmen på hotellet bekreftes det også under overleveringen av penger at Green kontrollerer 60% av vannforsyningen i landet og at det er de som skal benyttes som leverandør. I jordfallshullet bekrefter jo også Bond at Green ikke er ute etter oljen, men vannet da han har bygget en demning.

Scenen der Fields ligger død på sengen dekket av olje er en hyllest til Goldfinger, men ikke en logisk brist i plottet. Som Bond sier til M så er oljen for å villede.

Hva gjelder om Green kjente til Bond eller ikke fra før, så ble Bond fanget av et overvåkningskamera ved Greens brygge. Bildet vi ser Greens medhjelper vise Beam og Leiter på telefonen er fra dette kameraet. Green sier også at han har en som plager han. Ingen logisk brist her, og det trengs ingen ytterligere scener for å forklare det åpenbare.

Bond og MI6 fant frem til Slate på Haiti da de via illegale betalinger hadde sendt merkede sedler inn i hvitvaskingssystemet til Le Chiffre. Disse sedlene dukket opp hos Mitchell og sedler benyttet av Slate ble scannet på Haiti. Helt logisk sammenheng.

Hvorfor gjør Bond seg til kjenne i operahuset? Han har fått viktige stikkord å gå videre med: Dyrbar ressurs, rørledning, Boliva osv. Han gjør seg så til kjenne for å fremprovosere en reaksjon. Og den får han. Flere reiser seg å går og Bond tar bilde av dem som blir sendt direkte til MI6.

Det finnes også flere momenter som fansen har tatt opp som ulogiske, men alle lar seg forklare og fremkommer av filmen.

Så til slutten. Når det gjelder slutten må vi se litt tilbake til Casino Royale. Vesper forelsker seg i en mann og får dette halskjedet av han. Mannen forsvinner og Vesper blir utpresset og vi vet at Quantum vil manipulere henne for egne grunner. Så dukker Bond opp og Vesper forelsker seg i han. Hun er nok sikker på at hennes tidligere elsker er død og for å beskytte Bond fortsetter hun å jobbe for Mr. White og stjeler pengene. Bond finner så Vesper, og hun dør. M forklarer for Bond at hun ofret livet sitt for Bond, hans liv og kjærligheten til han. Det samme forklarer Mathis rett før han dør. Han ber Bond til og med tilgi Vesper og seg selv. Alt dette kunne nok vært forklart bedre i filmen, men alt ligger der. I slutten av Quantum of Solace finner Bond Vespers gamle elsker Yusef. Vesper ble forrådt av han og dette var det som førte til hennes død. Bond dreper ikke Yusef, men innrømmer ovenfor M at hun hadde rett, altså om at Vesper ofret seg for Bond. Fra slutten av Casino Royale og gjennom hele Quantum of Solace har det revet i følelsene til Bond hvorvidt Vesper virkelig elsket han eller om det var Quantum som stod bak alt sammen. I de siste scenene har han akseptert at Vesper virkelig elsket han og at dette ikke hadde sammenheng med at Quamtum kontrollerte henne. En ytterligere bekreftelse kommer da han slipper halskjedet i snøen. Kapittel 2 i denne todelte historien er altså avsluttet og derav gunbarrell på slutten.

Quantum of Solace er en annerledes Bond-film og et eksperiment. Fungerte det? Ja og nei. Den ble betydelig svekket på grunn av den nevnte streik og at Forster uansett hvor dyktig regissør han er, var uvant med en film i så stor skala som denne. Den kan oppleves som anmasende på grunn av sin korte spilletid og jeg er glad dette ikke er tilfellet med alle filmene i serien. Den står den dag i dag som et uvanlig innslag i filmserien, men faktisk også en av de absolutt beste. I hvert fall langt bedre enn hva den blir kritisert for å være.

Å kritisere den for å være en kursendring som brøt med tradisjonen blir feil etter min menig. Det samme må da kunne sies om For Your Eyes Only og Licence to Kill, men det er avsporinger som dette som holder filmserien frisk og relevant.

For et annet syn på filmen, les John Berges analyse fra 2008:

Quantum of Solace er en av tidenes mest skuffende James Bond-filmer.



Lars Johnsrud / 31.08.2017