Ja, jeg elsker en mann
Joakim Rekaa – lykkelig samboende tobarnsfar – åpner seg opp og beretter om sitt forhold til en bestemt mann. Hans navn er Bond, James Bond.
Etter å ha vært en del av teamet her på JAMESBOND.no siden 2012 er det på tide at jeg forteller medfansen om hvordan den britiske agenten kapret min interesse og mitt hjerte for drøye 20 år siden.
Fra jeg var en ganske liten gutt kan jeg huske at jeg har hørt om James Bond.
Navnet var liksom sagnomsust, noe stort, og så opplagt.
«Alle» hadde en viss formening om hva et eventyr med agent 007 innebar. Ingenting var liksom umulig for denne myteomspunnede mannen.
I min spede barndom på begynnelsen av 90-tallet rullet tegnefilmserien James Bond Jr på skandinaviske TV3. Som ung skolegutt likte jeg serien. Jeg erindrer en episode hvor den «virkelige» James Bond dukket opp, uten at ansiktet hans ble vist. Da ble jeg for alvor nysgjerrig på hvem den britiske
Hvor lang tid det gikk fra møtet med junior-Bond og til jeg fikk se en ekte Bond-film er jeg ikke sikker på, men at min debut kom i nokså ung alder er hevet over enhver tvil. Som 8-9-åring fikk jeg se store deler av The Spy Who Loved Me (1977) sammen med min far.
Til tross for at senior lot meg se en god del av filmen, ble han sikkert også litt betenkt underveis. For allerede fra da jeg så figuren «Jaws» i Richard Kiels skikkelse første gang, ble jeg både fascinert og skremt. Hvordan skulle Bond kunne måle krefter mot denne kjempen, tenkte jeg? Men pappa så kun den vettskremte delen av meg. Da Jaws tok livet av Max Kalba ble jeg så redd at jeg løp ut på badet, og lukket døra. Etter dette fikk jeg se noen scener, før jeg fikk beskjed om at James Bond ikke var ment for gutter i min alder. Jeg tryglet om å få se mer, men ble nektet. Det min far fortsatt ikke vet – før han eventuelt leser dette – er at jeg senere den kvelden snek meg inn på TV-rommet og satte på VHS-spilleren, dog uvitende om hvor mye som var igjen av filmen. Det jeg senere fikk se var sluttscenene i Strombergs synkende Atlantis, hvor Bond unnslipper Jaws og sender ham ned til en annen Jaws.
Interessen begynte da med en fascinasjon, og i mange år var Roger Moore «min» agent 007. Det hendte at jeg kom over en og annen Connery-film, men på dette tidspunktet likte jeg ham ikke, og jeg syntes det var dårlige effekter og lite action i hans filmer. Moore hadde satt sitt preg, var morsom, og hadde mer fartsfylte filmer i mine unge øyne. Filmene ble sendt på TV3, og siden jeg kun aksepterte
Jeg begynte på ungdomsskolen i 1997, og da julen nærmet seg det året fortalte en av kameratene mine meg at det snart skulle komme en ny James Bond-film. Han lokket interessen min nok til at vi avtalte et besøk på Fredrikstad Kino. Et par andre klassekamerater gledet seg også til filmen, og skrøt hemningsløst av den forrige: GoldenEye (1995). Den ene av guttene hadde denne på VHS, og jeg fikk låne den. Selv om jeg så Brosnans debutfilm på dagtid, på en 28-tommers kasse-tv på VHS gjorde den enormt inntrykk. Summen av GoldenEye og Tomorrow Never Dies gjorde at jeg vil se mer, mye mer!
1997 var på en annen måte også et viktig Bond-år for meg. Nintendo 64-spillet Goldenye 007 ble utgitt. Dette spillet spilte vi så ofte vi kunne i mange år, og det hender fortsatt en sjelden gang at en kamerat og jeg børster støv av både spillekonsoll og våre egne spilleferdigheter og nyter gammel spillenostalgi.
Året som fulgte skulle også vise seg å være ytterst viktig. Da viste nemlig TV3 for første gang alle de offisielle Bond-filmene i kronologisk rekkefølge fra Dr. No til GoldenEye. Jeg tok opp alle filmene på VHS, og så filmene om og om igjen i flere år. Det var da jeg oppdaget gleden ved filmene med Connery, den utskjelte perlen til Lazenby, og de flotte filmene med Dalton. Min generasjons Bond var og er Brosnan, mens jeg samtidig ble – og fortsatt er – veldig begeistret for Connery og Dalton i hovedrollen.
På begynnelsen av 2000-tallet kjøpte jeg stålboksen med filmene fra Dr. No til The World Is Not Enough på DVD, og jeg ble for første gang kjent med det som hadde foregått bak kameraet på alle filmene. Jeg simpelthen elsket ekstramaterialet på disse, og har nytt dette mange ganger.
I årene som kom prøvde jeg meg også fram med de uoffiselle filmene ved mer sjeldne anledninger. Never Say Never Again likte jeg lenge ikke i det hele tatt, kun fordi den ikke er produsert av EON. Med årene har jeg imidlertid lært å sette pris på den, og innrømmer at den på flere områder faktisk er bedre enn noen av de offisielle. Casino Royale (1967) har jeg kun sett noen få ganger, og jeg klarer fortsatt ikke å ta den seriøst. Den er et rotete makkverk av en film, og har lite med Bond å gjøre i det hele tatt. TV-teater-filmen ved samme navn (1954) ser jeg på som et hederlig forsøk fra en tid da Bond ikke var blitt en megakjent superspion.
Det var først og fremst filmene som fikk meg hektet på Bond, men jeg har også vært litt bevandret i litteraturen. Flemings bøker har jeg til gode å komme meg gjennom, men jeg har lest de syv første bøkene. Sommeren 2014 startet jeg på ny å lese bøkene fra Casino Royale, og jeg har som målsetning å lese alle 14 bøkene før SPECTRE kommer på kino. Per januar 2015 leser jeg Goldfinger.
|
2012: Joakim Rekaa på Bond-selskap i regi av JAMESBOND.no. Foto: John Berge.
Forventningsfulle i drosjen på vei til Pinewood – JAMESBOND.no-redaksjonen (fra venstre): Lars Johnsrud, Joakim Rekaa og John Berge.
