Fredag 29. mars 2024 kl. 3.2

Goldfinger 50 år etter
Goldfinger hadde britisk premiere 17. september 1964, og norsk premiere 26. desember 1964. Bildet viser den originale britiske filmplakaten, en såkalt «quad».


26. desember 2014 var det nøyaktig 50 år siden den tredje Bond-filmen med Sean Connery i hovedrollen hadde norgespremiere. Vi feirer 50-års jubileet med et tilbakeblikk på denne ikoniske filmen.

Lars Johnsrud møter Margaret Nolan, som spilte Dink i Goldfinger. Nolan signerer her en av Johnsruds plakater. Nolan besøkte Norge under kinovisningen av filmen på Kino Victoria 22. mai 2014. Foto: John Berge, JAMESBOND.no ©
To år etter lanseringen av Dr. No og den enorme suksessen til From Russia with Love, samt salget av Ian Flemings Bond-romaner, dukket det opp flere agentfilmer og romaner.

Men alle var bleke imitasjoner til sammenligning med James Bond. Populærkulturen var gjennomsyret av politisk spionasje og Ian Flemings hemmelige agent. Det var et enormt press på Harry Saltzmann og Albert R. Broccoli for å lansere en tredje Bond-film. Men i stedet for å skuffe fansen med en hasteprodusert film, tok Saltzmann og Broccoli seg god tid, flyttet grenser og virkelig styrket karakterens fenomenale verdensomspennende suksess.

Grunnlaget for den enorme populariteten som Goldfinger skulle skape («bondmania» ble lagt i april 1963 da manusforfatter Richard Maibaum (Dr. No og From Russia
Goldfinger (1959) Jonathan Cape, britisk originalutgave.
with Love
) satte seg foran skrivemaskinen for å skrive det som skulle bli et manus med mer action, humor, sex og eleganse enn noen annen spionfilm til dags dato.

Med seg i hele prosessen hadde Maibaum selvsagt Ian Flemings utmerkede roman Goldfinger (opprinnelig publisert 1959). Med god hjelp av manusforfatter Paul Dehn, som krydret dialogen og fikk inn mer humor, regissør Guy Hamilton, og et særdeles kreativt team, transformerte de Flemings plot og karakterer til det som skulle bli den ultimate hemmelige agenten på kinolerretet.

I mars 1964 startet innspillingen på Pinewood Studios i London.

Sean Connery ga for tredje gang liv til James Bond og takket være regissør Hamilton fikk alle de dyktige skuespillerne briljere på lerretet. «Third time lucky», er et begrep. Og Goldfinger ble nettopp malen på den moderne action-filmen og alle andre Bond-filmer som skulle komme i kjøl vannet av den enorme suksess som filmen oppnådde.

Det er enkelt å utpeke elementer som bidro til denne malen: biljakten, forføringen av en kvinnelig fiende for å få en alliert, og et klimaks hvor Bond må nedkjempe en skurk for å redde verden mens han sloss mot skurkens håndlanger på
Gullforgylte Jill Masterson (Shirley Eaton) er en annen ikonisk filmfigur i Goldfinger.
veien. Ofte ender han også med en vakker kvinne i sine armer.

Forfatter Ian Fleming baserte karakteren og tittelen på romanen Goldfinger på den omstridte arkitekten Erno Goldfinger. Da Erno Goldfinger ble gjort kjent med Flemings bruk av navnet Goldfinger tok han kontakt med Flemings forlegger for å forhøre seg om muligheten om Fleming kunne endre navnet. Han truet til og med Fleming med søksmål. Fleming svarte at dette ville han gjerne gjøre, og at han kunne endre navnet til Goldprick. Flemings forlegger ble enig utenfor rettssystemet med Erno Goldfinger.

Plottet ble altså en slags mal og typisk for senere Bond-filmer. Skurken Auric Goldfinger, fabelaktig spilt av tyske Gert Frobë er mistenkt for å smugle gull rundt i verden og M (Bernard Lee) sender Bond avgårde med et åte i form av en gullbarre fra nazistene. 007s oppdrag er å finne ut hvordan og hvorfor Goldfinger smugler gull. Goldfinger har selvfølgelig planlagt noe mye mer grandiost enn smugling av gull. Ved en tilfeldighet får James Bond innsikt i Goldfingers «Operation Grand Slam» som er en plan om å sprenge en atombombe inni i Fort Knox. Dette vil gjøre gullreservene radioaktive i 58 år, noe som vil øke verdien
Oddjob (Harald Sakata) i Goldfinger er en av de virkelig minneverdige skurkene i filmserien.
på Goldfingers eget gull.

Manuset til Richard Maibaum og Paul Dehn er intet mindre enn genialt. Det er fullt av uventede vendinger og vittig dialog. Om man har lest Flemings roman, bør det ikke være tvil om at manuset forbedrer den originale historien.

Det er flere grunner til dette. Tidlig i manuset oppdager Bond Jill Mastersons gullmalte, døde kropp. I romanen forlater Bond Jill tidlig i historien og finner ut om hennes død gjennom andrehånds informasjon først mot midten av boken. Filmversjonen er langt mer effektiv. Vi ser faktisk hennes døde kropp i det som er en fantastisk scene. Bond har blitt slått ned av Oddjob og ligger bevisstløs. Han våkner og finner Jill med ansiktet ned i sengen, død. Regien til Guy Hamilton smelter den dramatiske scenen der Bond finner den døde Jill malt i gull sammen med John Barry sin effektive og stemningsskapende musikk, til en filmhistorisk symbiose. En meget alvorlig og stemningsfull scene, som virkelig setter en standard for den alvorlige tonen i filmen.

Den andre forbedringen fra romanen til Fleming, er hvordan Tilly Masterson tidlig blir tatt ut av historien. I romanen er Tilly en sentral karakter, og er med Bond hele veien i raidet mot Fort Knox. Der møter hun sin endelige død etter det dødelige kastet fra bowlerhatten til Oddjob. I romanen er hennes karakter unødvendig etter at vi får vite at hun er Jill Mastersons søster, og dette blir rettet i filmen. Tilly blir drept tidlig i første halvdel av historien, og dette virker mer naturlig. Goldfinger ville uansett ha drept henne, da han fant ut at hun var Jills søster. Det at han
James Bond (Sean Connery) svinger seg med køllen! Golfscenen i Goldfinger er minneverdig. Etter innspillingen ble Connery også privat en ivrig golfspiller.
ikke gjør det i boka er ikke plausibelt.

I tillegg tar Goldfinger Bond med til USA som en fange, i motsetning til i romanen hvor Bond blir tatt med som en ansatt. I romanen sparer Goldfinger Bonds liv og hyrer ham som sin sekretær, noe som fungerer mindre bra. I filmen holder Goldfinger Bond i live og innenfor rekkevidde, rett og slett for at ingen som følger med på Bond (Felix Leiter) skal tro han er i fare. Goldfinger gir Pussy Galore ordre om å kle se mer utfordrende og vise Bond rundt på gården som en «gjest». Selvfølgelig kan ikke Goldfinger motstå fristelsen med å lenke fast Bond med håndjern til bomben inne i Fort Knox. Noe han mest sannsynlig planla når han sparte hans liv. I romanen er Goldfingers hensikt å rane Fort Knox. I filmen planlegger han som sagt å detonere en atombombe
Tilly Masterson (Tania Mallet) skal hevne søsteren Jill Masterson i Goldfinger.
inne i bygningen. Resultatet av dette vil gjøre gullreservene radioaktive, noe som vil skape økonomisk kaos for vesten og øke verdien på Goldfingers eget gull. Dette er en genistrek i plottet, noe både Maibaum og Dehn kan ta æren for.

I romanen blir Oddjob sugd ut av vinduet i flyet etter at Bond har knust det med en kastekniv. Goldfinger selv blir kvalt av Bonds egne hender. I filmen møter Oddjob døden i et dramatisk klimaks der han som følge av Bonds snarrådighet får strøm gjennom kroppen sin. Goldfinger blir i filmen sugd ut av et vindu etter at han har avfyrt revolveren sin. Dette er med på å gjøre slutten mer logisk. Men det er også scener i manuset/filmen som ikke fungerer så godt. Ta f.eks scenen der Goldfinger forklarer Operation Grand Slam for et rom fullt av gangstere. Han lover de en million dollar i dag, eller ti millioner dollar i morgen. Alle utenom en blir igjen for å høre på planen om raidet mot Fort Knox. De virker alle entusiastiske over planen. Men Goldfinger forlater rommet og dreper alle sammen med en nervegass. Hvorfor han gjør dette blir aldri forklart, og det fremstår som ganske ulogisk.

Takket være Dehn er det en gjennomgående humor i manuset, noe som
Brystfagre Jill Masterson (Shirley Eaton) får annet å bryne seg på idet James Bond kommer på balkongbesøk.
starter tidlig der Bond kommer opp av vannet med en and på hodet. Scenen der Bond ligger på sengen med Jill Masterson og utrykker at han også som presidenten er tilfredsstilt, kunne med fordel vært unngått. Det samme med replikken om å drikke Dom Perignon `53 som ikke holder korrekt temperatur, som fremstår som en av de mindre vellykkede replikkene i filmen. Til sammenligning fremstår scenen der Bond ligger med en laserstråle mellom bena, som en særdeles vellykket scene. Replikkvekslingen «You expect me to talk?» med ditto svar: «No, Mr. Bond, I expect you to die!» står både i Bond-sammenheng og filmhistorien som en klippe.

Terence Young hadde alt startet arbeidet med Goldfinger da han ombestemte seg fordi han ville lage The Amorous Adventures of Moll Flanders. Hamilton var opprinnelig Saltzmann og Broccolis førstevalg for Dr. No.

Hamilton er glad i humor, noe som er tydelig i hans filmer, men noen ganger blir det bare tåpelig. Med Hamilton kom også en raskere rytme i historiefortellingen. Selv om Goldfinger har en varighet på under to timer er ikke dette merkbart i hvordan historien blir fortalt.

Det eneste jeg har å utsette i denne sammenhengen er
Klassisk scene fra Goldfinger. James Bond: – Do you expect me to talk? Auric Goldfinger: – No. Mr. Bond! I expect you to die!
måten alle soldatene rundt Fort Knox dør. Det er rett og slett ikke overbevisende nok.

Åpningssekvensen derimot er meget godt gjennomført og setter virkelig tonen for det som følger. Det hele starter ganske humoristisk med Bond som kommer opp av vannet med en and på hodet, før han tar seg inn i en bygning og plasserer sprengstoff i et rom fullt av heroin. Han kvitter seg så med dykkerdrakten, ved å ta den av og fortsette oppdraget i smokingen han har under.

John Barrys geniale musikk og Guy Hamiltons effektive regi kan man se som et godt eksempel der Bond setter en rød nellik i jakken sin. Han besøker så en lokal nattklubb hvor han møter en vakker danserinne ved navn Bonita (Nadja Regin). Ikke lenge etter dør kvinnen i det Bond bruker henne som skjold mot Capungo (Alf Joint) som angriper
Honor Blackman som den alldeles fantastiske Pussy Galore hadde rett skyts mot agent 007.
bakfra, noe han ser refleksjonen av i hennes øyne. Bond kaster mannen i badekaret som så griper etter hans Walther PPK, hengende i skulderhylsteret sitt ved siden av badekaret. Men Bond reagerer raskt og kaster en elektrisk varmevifte i badekaret som fører til at mannen dør av elektrosjokk. Denne åpningssekvensen er intet mindre enn fantastisk. Den har humor, intriger, erotikk, vold og James Bond som fremstår mer sofistikert enn noensinne. Og dette holder Guy Hamilton gående gjennom hele filmen. Nadja Regin er for øvrig en av få kvinner som kan smykke seg med æren av å få være med i to Bond-filmer. I From Russia With Love spilte hun kjæresten til Kerim Bey.

Sean Connery fremstår naturlig nok mer satt i karakteren som agent 007 i Goldfinger enn de to første filmene. Målet for Guy Hamilton var å gjøre Bond mer «pervertert attraktiv». Uansett så kan man helt klart definere hans tolkning av rollen som «cool».Bond fremstår i Goldfinger med en avslappet holdning til det meste, men samtidig i full kontroll over enhver situasjon.. Han er mer sofistikert enn i de to foregående filmene, spesielt under golfscenene med Goldfinger. Pussy Galore. som faktisk er en fiende i historien, blir raskt et mål for Bond for å skaffe seg allierte.

Før Gert Fröbe fikk rollen som skurken Goldfinger ønsket filmskaperne selveste Orson Welles i rollen, noe som skulle vise seg å bli umulig på grunn av hans krav om honorar. Inn kom tyske Gert Frobë som hadde medvirket i over 70 filmer før han fikk rollen som Goldfinger. Dette var hans første engelskspråklige rolle. Selv Gert Fröbe kom med urealistiske krav om honorar, og ønsket en fortjeneste på 10 % av billettinntektene. Fröbe fikk en god tone med EON Productions og deltok også i den senere produserte Chitty Chitty Bang Bang. Også denne basert på Ian Flemings verker og produsert av Albert R. Broccoli.

Fröbe stikker av med førstepremien i sin glimrende tolkning av Auric Goldfinger. Den tyske skuespilleren passer som hånd i hanske til Ian Flemings beskrivelse av superskurken: han er lav, rund og har rødt hår. Fröbe fremviser Goldfingers fullstendige galskap til fingerspissen, også hva gjelder hans besettelse for gull. Bare se på hans ansiktsuttrykk hans når Bond kaster en gullbarre på golfplenen. Denne scenen ble filmet på Stokes Poge golfklubb, kun få kilometer fra Pinewood Studios. Frobë var i tiden før andre verdenskrig medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, hvor han meldte seg inn 16 år gammel i 1929. Fröbe meldte seg riktignok ut i 1937 og hjalp to tyske jøder under krigen ved å skjule dem fra Gestapo.

Som en følge av hans tidligere medlemskap i nazipartiet ble Goldfinger forbudt i starten i Israel inntil Frobë fikk en offentlig takk fra en jødisk familie for hjelpen han ga dem. Det har både blitt bekreftet og avkreftet at stemmen hans ble dubbet i Goldfinger. Michael Collins er uansett oppført som den som fikk oppdraget. Hvorfor det har blitt avkreftet har nok sammenheng med at han flere steder i filmen benytter sin egen stemme. Det er i hvert fall kjent at replikken, «Except crime», er Fröbes egen stemme.Det samme med replikkene «The underworld will rock with applause for centuries» og «It can be, I think the expression is, blown».

Gert Fröbe dubbet seg selv i den tyske versjonen av filmen. Denne er et yndet samleobjekt for fans som samler på James Bond. Gert Fröbe døde av et hjerteinnfarkt i september 1988. Han ble 76 år gammel.

Kvinnene i Goldfinger er for det meste ofre, selv om karakteren Pussy Galore er et speilbilde av de frigjorte og selvstendige kvinnene i 60-årene. Honor Blackman – født 22. august 1925 – hadde fra tidligere en karriere bak seg fra militæret og passet fint i rollene hun fikk noen år senere. I årenes løp er det velkjent at hun er den eldste Bond-piken i serien. Hun var 39 da filmen ble lansert. I 2015 blir hun slått av Monica Belluci, som nå er 50 år.

Honor Blackmans erfaring med kampsport fra rollen som Cathy Gale i TV-serien The Avengers gjorde at hun fikk rollen som Pussy Galore uten å prøvespille. Navnet Pussy skapte store problemer med sensuren i USA. Under premieren av Goldfinger i London ble Honor Blackmann presentert for prins Philip. Dagen etter publiserte avisene et bilde av de to med overskriften, «Pussy and the Prince». Det løste det hele. Den amerikanske sensuren ga filmen grønt lys. I filmen er hun Goldfingers personlige pilot, mens i romanen var hun en av flere skurker som ble involvert i «Operation Grand Slam». I romanen er hun lesbisk, noe som aldri blir direkte nevnt i filmen, men først kan forstås når Bond dukker opp. Blackman utførte sine egne stunts uten å benytte en «stand-in», mye takket være hennes erfaring fra The Avengers. Blackman hadde store vansker i tiden etter Bond med å komme seg ut av samme type roller. Det tok henne noen år, men for en Bond-pike å gå over til musikaler som Mother Goose og The Sound of Music var det et skritt i riktig retning. For ikke å snakke om oppsetningen av On Your Toes i Londons West End. En usannsynlig utvikling i karrieren til en Bond-pike. Hun gjorde seg også bemerket i flere filmer i tiden etter Goldfinger, og jeg kan trekke frem A Twist of Sand (1967), Shalako (1968) med Sean Connery og The Cat and The Canary i 1976.

Den vakre Shirley Eaton spiller den dødsdømte Jill Masterson. Selv om hun kun er å se i en kort periode, er det en historisk karakter som alltid vil bli husket. Eaton har selv uttalt at hennes lille rolle i Goldfinger gjorde underverker for karrieren hennes. Eatons gullforgylte kropp vil for alltid bli husket, og har gjort et enormt inntrykk på publikum, inkludert undertegnede som så filmen for første gang ni år gammel – for 33 år siden.

Hun prydet til og med forsiden av LIFE Magazine, selv om hennes rolle som Jill Masterson kun fikk tre minutter på det store lerretet. Under produksjonen av filmen var det både en lege og en sykepleier til stede da kroppen hennes skulle males med gullmalingen. Filmskaperne ble advart at malingen kun kunne være påført hennes kropp i 60 minutter, uten å utsette henne for fare. Etter anbefaling fra legen forble kun et lite område på magen uten maling av sikkerhetsmessige hensyn. Etter at Eatons mann avgikk med døden, returnerte hun til Engeland fraSør-Frankrike hvor de hadde bodd sammen i mange år. Hun forlot livet som skuespiller i 1969 for å tilbringe mer tid med familien, etter å ha prøvde seg på et comeback uten å lande de store rollene. Hun spilte i sin siste film, The Seven Men of Sumuru i 1969. Både Eaton og Blackman har i årevis vært en gjenganger på Bond-samlinger og autografmesser.

Harold Sakata, som vant en olympisk sølvmedalje i vektøfting under OL i London i 1948, ble verdensberømt over natten i rollen som Oddjob. Han er den første karakteren av sitt slag i en lang rekke gjennom tidene i Bond-serien. Flere variasjoner av denne typen karakter går igjen, men ingen fikk så stor suksess som den dødelige Oddjob. Uten sammenligning for øvrig fremstår Richard Kiel som mye mer komisk i sin rolle som Jaws. Lav, men bygd som en okse, passer Sakata perfekt i rollen som Goldfingers koreanske livvakt og sjåfør. Som i romanen er dialogen til karakteren kun grynt og lyder, men i filmen blir dette gjort på en særdeles uttrykksfull og effektiv måte. Sakata døde 29. juli 1982.

Tania Mallet forlot sin modellkarriere for rollen som Tilly Masterson i Goldfinger. Hun gjør en helt grei tolkning av rollen som Tilly. Hun er også lesbisk i Flemings roman, noe som heller ikke av taktfulle hensyn nevnes i filmen. Men det er en subtekst i hennes oppførsel mot Bond, som gjør det lett å tolke at også hun er «immun». Tilly Masterson-karakteren fremstår som et meget selvstendig individ ute på hevnejakt. En kvinne på hevntokt ble også en Fleming-tradisjon.

Men i jakten på sin søsters (Jill Masterson) drapsmann utviser hun en klønete atferd som nesten får henne til å ta livet av Bond. Hennes stahet og lite samarbeidsvillighet, jobber ikke til hennes fordel og er en årsak til at hun og Bond blir tatt til fange mens de spionerer på Goldfinger. Tilly Masterson møter til slutt døden med Oddjob sin dødelige hatt. I tiden etter Goldfinger mottok Mallet flere tilbud om filmroller, noe hun sa blankt nei til. Hun var gift to ganger og arvet blant annet tre stebarn og en leketøysfabrikk etter sin andre mann. Goldfinger ble hennes eneste filmrolle.

Den mindre rollen som Dink gikk til engelske Margaret Nolan. Hun startet sin karriere i filmen Saturday Night Out i 1964 med blant annet Bernard Lee. Men det var med sin rolle som Dink i Goldfinger at ting skulle skje for Margaret Nolan. Dink var en liten og ubetydelig rolle, men like viktig er den uansett for å vise James Bonds mannssjåvinisme, der han klapper til hennes bakende med flat hånd. Det er viktig å nevne at det var kroppen til Margaret Nolan i gull som prydet fortekstene og plakatdesignet, designet av Robert Brownjohn. Hennes gullfargede kropp er også å se i slutten av filmen under rulleteksten. Nolan fortsatte en karriere innen film i tiden etter Goldfinger og er mest kjent fra Carry On- filmene som hun deltok i seks av, inkludert Carry On Girls i 1973.

Jack Lord fikk rollen som Felix Leiter i Dr. No, og ble også tilbudt rollen i Goldfinger – men takket nei. Dermed gikk man glipp av muligheten for kontinuitet i den gjengangerrollen, som siden skulle «plage» serien. Skuespiller Austin Willis fikk rollen som Leiter, og den kanadiske skuespilleren Cec Linder som Simmons. De ble derimot bedt om å bytte roller rett før produksjonsstart. Linder fremstår på grunn av sin alder mer som en som kunne vært Bonds onkel, enn hans beste venn. Han er langt fra like kul som Jack Lord. Og hva Leiter gjør i filmen? Annet enn å være et kommunikasjonsledd mellom Bond og M, kan man undre seg over. Leiter jobber for CIA, ikke MI6. Et øyeblikk har til og med bilen til Leiter/CIA samme radarsystem som Bonds egen bil. Linder var den eneste i besetningen som fløy til Miami for åpningssekvensen på Fontainebleau Hotel. Resten av denne scenen ble innspilt på Pinewood Studios.

Bernard Lee og Lois Maxwell gjentok begge sine karakterer for tredje gang i denne filmen, og det med fantastiske prestasjoner. Desmond Llewelyn som Q var med for andre gang på rad. Scenen der Q introduserer Bond for det som ble den ikoniske Aston Martin, er noe de aller fleste husker. For ikke å snakke om replikken «I never joke about my work, 007.» Q var før denne filmen ingen annen enn en byråkrat. Guy Hamilton instruerte Desmond Llewelyn om å ha det gøy i scenene med Bond. Q skal introdusere sine oppfinnelser for den uinteresserte og arrogante Bond. Q skulle være en karakter som mislikte hvordan Bond behandlet de dyre oppfinnelsene. Dette skulle bli starten på et spesielt forhold mellom Q og Bond som skulle vare lenge, og gjennom mange filmer. Dette er også den første filmen hvor vi får se noe av Q sitt laboratorium. Produksjonsdesigner Ken Adam satte også her sin kraftige signatur på utviklingen av kulissene. Goldfinger er blant hans absolutte fineste prestasjoner. Rommet i starten av filmen hvor Bond skal sprenge heroinen i lufta, laboratoriet til Q, Goldfingers laserrom og arbeidsrom, er alle signert Ken Adam og fremstår like enestående i dag som for 50 år siden. Laser var en sentral del av historien og dette kun få år etter at Charles Townes og Arthur Schawlow ved Bell Labs fikk patent. Dette sier noe om hvordan Bond-filmene alltid har vært tidsriktige i forhold til teknologien på den aktuelle tiden. Scenen blir også hyllet en lignende scene i jubileumsfilmen Die Another Day i 2002.

I romanen er det naturligvis ikke en laser som blir benyttet, men en sirkelsag. Dette ble endret da filmskaperne tenkte at en sag ville være lite originalt. Scenen fremstår like intens og unik selv den dag i dag. Ken Adams største bragd er uansett designet av interiøret av Fort Knox. Adam ble nektet å besøke det virkelige Fort Knox, og var derfor nødt til å designe det hele ut fra sin egen fantasi. Resultatet ble et historisk design, med et interiør som også ble berømt for den siste kampen mellom Bond og Oddjob. Med hjelp av Peter Murton ble gull et gjennomgående motiv i filmen og fargen er nesten tilstede i hver eneste scene.

Produsent Michael G. Wilson startet sin serie med gjesteopptredner i Goldfinger og kan sees i kampscenene som koreaner i ved raidet mot Fort Knox.

Peter Hunt fremviser igjen sitt talent som klipper i denne action-filmen, og scenen der Bond og Oddjob sloss er blant hans beste. Det samme kan man si om stuntkoordinator Bob Simmons.

Bond/Oddjob scenen er absolutt en av de beste i serien og står fint alene som i en selvstendig film. Connery ble skadet ved innspillingen av disse scenene. Både Maibaum og Dehn må begge få noe av æren for innholdet i scenen mellom Bond og Oddjob. Hunt hadde derimot stort tidspress under klippingen av filmen og klippet først begynnelsen og sluttpartiene. Den midterste delen ble tilgjengelig for ham sent i prossesen.

Guy Hamilton har i ettertid uttalt at han er særdeles positiv til Hunts klippearbeid, bort sett fra noe i den midterste delen av filmen som han rett og slett ikke bryr seg om å se. Hunt vil for de fleste Bond-fans stå som en uhyre viktig person som en følge av sin rolle som regissør på On Her Majesty’s Secret Service. Peter Hunt døde 14. august 2002. Han ble 77 år gammel.

John Barry komponerte musikken til elleve Bond-filmer. I Goldfinger var alt fortsatt «ferskt», og her presterte han sitt beste så langt i serien, og satte standarden for hvordan Bond-filmene utviklet seg senere. Tittelmelodien med Shirley Bassey trenger ingen introduksjon. Men det er ingen tvil om at teksten skrevet av Anthony Newley and Leslie Bricusse både er eksplosiv og sexy. Som første storslager i filmserien kler den godt de fantastiske fortekstene som er designet av Robert Brownjohn. Barrys filmmusikk er både freidig og sexy. Den har en frekk tilnærming og passer perfekt til filmens stemning. Barry, hvis signatur var bruk av messingblåseinstrumenter, vant blant annet fem Academy Awards (Oscar) og fire Grammys i løpet av karrieren. Han døde 30. januar 2011. Forhåndsvisningskinoen på Pinewood Studios som blant annet har blitt benyttet til Bond-eventer, ble oppkalt etter John Barry og har fått navnet John Barry Theatre.

En annen viktig karakter i filmen er Bonds bil, som også ble endret fra boken. I romanen kjører Bond en Aston Martin DB Mk III, som i filmen blir forvandlet til en DB5. Bilen fikk raskt tilnavnet «The Most Famous Car in the World» og ble lånt ut til filmproduksjonen da filmselskapet selv ikke hadde råd til å kjøpe en. Ansvarlig for spesialeffekter John Stears tok kontakt med Aston Martin, som villig lånte de en bil mot at de fikk selv bruke den etter innspillingen i sin egen markedsføring. Stears og hans team startet ombyggingen av den nå legendariske bilen etter tegninger av Ken Adam. Av bilens funksjoner ble det bygget inn støtfangerhorn som hydraulisk kunne kjøres ut og brukes for å ramme andre kjøretøy, men disse ble aldri benyttet i filmen. Maskingevær bak lysene foran, en skuddsikker skjerm bak, rullerende nummerskilt med England (BMT 216A), Sveits (LU 6789) og Frankrike (4711-EA-62). Ideen til dette kom fra Guy Hamilton som var frustrert over å få parkeringsbøter. Bilen hadde også høytrykk oljeutslipp og en dispenser for spiker i baklysene. Det siste ble heller aldri benyttet i fare for å gi ideer til barn. Ellers kan nevnes røykutslipp bak, dekk-kutter som kommer ut fra navet av felgen, mobiltelefon skjult i høyre førerdør (aldri benyttet i filmen), en skuff med våpen under setet (aldri benyttet i filmen), radar basert på en sporemekanisme som må plasseres i bilen man ønsker å følge og til slutt det nå legendariske katapultsete som kan skyte ut uønskede passasjerer, styrt av en knapp i girstangen. To biler ble benyttet i innspillingen, men kun en ble utstyrt med dette ekstrautstyret. Derimot ble dette montert på den andre bilen etter innspilling, og bilen ble så benyttet til markedsføring før den igjen dukket opp i starten av neste film, Thunderball. Steven Spielberg har uttalt at Goldfinger er hans favoritt Bond-film og har selv ytret ønske om å regissere en i serien. Men Cubby Broccoli avviste ham. Dessverre! Spielberg er selv eier av en Aston Martin DB-5 og denne er til og med i filmen Catch Me If You Can i fra 2002.

En annen bil ble også berømt gjennom filmen, og det var Goldfingers bil. Dette var en 1937 Rolls – Royce III Sedance De Ville. En massiv bil som med sin tolvsylindrede motor var mer enn kraftig nok til å miste førerkortet med. Den ble opprinnelig håndlaget for Lord Fairhaven av Anglesey Abbey i Cambridgehire. Bokstavene i bilens registreringsnummer AU har sin opprinnelse fra fornavnet til Goldfinger, Auric. Auric kan relateres til det latinske ordet aurum, som betyr gull. Bilen ble auksjonert bort hos Sothebys i New York i 1986 og gikk under hammeren for den nette sum av 121.000 dollar. Bilen har i lengre tid stått utstilt på utstillingen Bond In Motion i London. Man kan bare gjette seg til hvilken astronomisk sum den ville ha gått for skulle den bli solgt i vår tid.

Den ikoniske og dødelige hatten til Oddjob trenger ingen intro. Da de ferdig filmede scenene kom til lydmannen Norman Wanstall var de av hatten flyvende gjennom luften og mot statuen, uten lyd. Han henvendte seg til sin assistent med en ide om et leketøy han tenkte de kunne benytte for å sette lyd på scenen. Dette var en leke med en propell som kunne trekkes opp slik at leken fløy rundt i luften. Assistent fant en slik i en lokal butikk og lyden til Oddjobs hatt ble skapt. Leken ble trukket opp og assistenten fulgte den og tok opp lyden. Norman Wanstall vant en Academy Award for sitt arbeid på Goldfinger, og filmen ble med dette også den første Bond-filmen som vant en Oscar. Hatten som ble benyttet i filmen har blitt solgt flere ganger og sist i 2006 da den endte med et bud på svimlende 36.000 dollar. Hatten ble i 2008 kåret – av 2.000 deltagere i en undersøkelse i regi av 20th Century Fox – som tidenes mest populære drapsvåpen i film.

Goldfinger skal inneholde i alt 111 feil. Flere av disse er gjort bevisst og andre er ubevisste kontinuitets feil. Den mest kjente er allikevel scenen hvor Bond skal stoppe bomben. Han prøver febrilsk å stoppe den før han får hjelp av Felix Leiter. I manuset står replikken: «Three more ticks and Mr. Goldfinger would've hit the jackpot». Det betyr at nedtellingen skulle ha stoppet på 003. Som en spøk valgte Guy Hamilton og endre dette til 007 slik vi kan se i den ferdige filmen. Planen var å innhente Sean Connery for å spille inn replikken på nytt, men han var ikke tilgjengelig.

Med Goldfinger-suksessen ble James Bond for alvor et verdensomspennende fenomen. Selv ikke Saltzmann og Broccoli kunne forutsi publikums reaksjon på filmen. Under premieren på Odeon Theatre, Leicester Square i London 17. september 1964 var det nesten hysteriske tilstander. Politiet måtte benytte makt for å forhindre horder av mennesker i å trenge inn i kinoen. Sean Connery var forhindret i å være tilstede under premieren da han var opptatt med innspillingen av The Hill. Under premieren i Paris kastet en kvinne seg inn gjennom sidevinduet i fanget på Sean Connery som kom kjørende til premieren i Bonds Aston Martin DB5. Dette førte til at Connery ikke deltok på flere premierer før You Only Live Twice i 1967.

Goldfinger tjente raskt inn sine produksjonskostnader på tre millioner dollar og nådde nesten 125 millioner dollar i billettinntekter på verdensbasis. En virkelig utrolig sum i 60-årene, noe som også plasserte den i Guinness Book of World Records.

En mengde effekter ble også produsert i kjølevannet av filmen som en del av markedsføringen. På banen kom den britiske leketøysprodusenten Corgi Toys som lanserte en modell av verdens mest berømte bil, James Bonds ikoniske Aston Martin DB5. En modellbil lansert i utallige variasjoner, men alle med det berømte katapultsetet. Modellen er fortsatt i produksjon den dag i dag og nye versjoner kommer stadig. Den siste er selvsagt en jubileumsmodell.

Brettspill, puslespill, samlerkort og til og med en actionfigur av Oddjob som kunne kaste hatten var noe av det som så dagens lys i tiden etter lanseringen av filmen. Planen var å fortsette filmserien med On Her Majesty’s Secret Service og rulleteksten med «James Bond will return in … » ble produsert med denne tittelen. Derimot gikk ikke avtaler i boks med innspillingssteder i Sveits og den neste filmen og rulleteksten ble derfor endret til Thunderbal. James Bonds skaper Ian Lancaster Fleming døde beklageligvis den 12. august 1964 uten å få oppleve den enorme suksess hans litterære skikkelse oppnådde på det store lerret. Jeg har møtt få fans gjennom tidene som har noe å utsette på filmen, og den lever videre i beste velgående selv etter å ha blitt 50 år gammel.

Undertegnedes favoritt replikk fra filmen:

«Man has climbed Mount Everest, gone to the bottom of the ocean. He's fired rockets at the Moon, split the atom, achieved miracles in every field of human endeavor... except crime!»

Vil du vite enda mer om Goldfinger?

Les mer om Goldfinger – eller Agent 007 mot Goldfinger som den het da den først ble lansert i Norge – og om filmskaperne og skuespillerne som var med, på vår indeksside her på JAMESBOND.no.

Lars Johnsrud er Norges største James Bond-samler, med loft, kjeller og rom fylte av effekter og uttallige utgaver av filmene på all verdens videoformater. Goldfinger er den filmen han har sett mest i hele sitt liv. Per 26. desember 2014 anslår han 516 (!) ganger. De tjue siste var i researcharbeidet med denne avhandlingen.

Lars Johnsrud / 26.12.2014 Sist oppdatert: 29.12.14 kl. 21:23