De 007 beste James Bond-sangene
Hvilke sanger er de aller beste – en slags Topp 007 – av de som har vært med i alle de offisielle James Bond-filmene? Stikkordet for mange av dem er JB – i dette tilfellet står initialene for John Barry. Det skjer til tonene av - eller inspirert av - John Barrys besettende filmmusikk: Casinoets vakreste damer flokker seg rundt deg mens servitøren kommer med en vodka martini, “shaken not stirred”. Men du må sette avgårde i Aston Martinen din og redde verden når en gal skurk vil ødelegge den. Hvem du er? Bond... James Bond. Eller kanskje tilskueren i kinosalen eller i sofaen hjemme?
Uansett, scenarioet overfor er selvsagt helt utenkelig uten det karakteristiske James Bond-temaet.
Ifølge statistiske beregninger skal rundt halvparten av jordens befolkning ha hørt det - og noen flere ble det sikkert når den nye filmen, Casino Royale, settes opp på kinoer verden over.
Hele 11 av de til nå 21 Bond-filmene har engelsk-mannen John Barry (f. 03.11.1933) laget musikken til.
Selv om det er snart 20 år siden siste gang (The Living Daylights) henger fortsatt Barrys “ånd og inspirasjon” over skuldrene til komponistene som har fått det ærefulle oppdraget å lage musikken til de andre filmene. Blant disse finner vi Beatles-produsenten George Martin, Marvin Hamlisch, Bill Conti, Michael Kamen, Eric Serra og på de fire siste filmene, engelskmannen David Arnold, som åpenlyst tilkjennegir at han er inspirert av John Barry.
De fleste har ønsket å sette sitt eget preg på James Bond-musikken, men absolutt ingen kom unna det klassiske jazzrock-temaet med den klimprende gitaren. Det måtte med. Selv Eric Serra, som skrev musikk til GoldenEye (som noen fans var skuffet over) tok med temaet. Dog var det godt skjult i lydtåken.
Men hvilke melodier har hatt størst betydning for Bonds filmatiske liv? Det finnes det ganske sikkert delte meninger om blant fansen.
JB har selvsagt sett alle James Bond-filmene et ti-talls ganger eller mer hver - og lyttet til alle “soundtrack”-albumene. Men klarte jeg å bestemme meg?
Nei, derfor har jeg valgt ut 007 melodier, som også kan være en fin huskeliste og “guide” for deg, kjære leser.
Kandidat 001: The James Bond Theme Dr. No het filmen og
Dermed fikk John Barry sjansen. Han hadde nettopp slått gjennom med sin John Barry Seven-gruppe, hvor svingende jazz-rock stod på reper-toaret. Han kjente ikke til Bond-bøkene, men hadde lest tegneserien i The Daily Express!
Barry brukte samme oppskrift på James Bond Theme som sine egne sanger. I den omarrangerte versjonen fremstod den som svært så dristig og spennende. Alle elementene på “klassisk Barry” var tilstede fra starten; drivende gitarer, blåsende trompeter og svingende trommer. Instrumentalmelodien havnet på 13. plass på engelske salgslister.
I ettertid har mange stilt spørsmålstegn ved om den krediterte komponisten Monty Norman egentlig skrev temaet selv. Norman har heller ikke bemerket seg i ettertid på samme måte som Barry, uten at det nødvendigvis er bevis nok. For noen år siden tok Barry bladet fra munnen i et intervju med det anerkjente musikk-magasinet Mojo: “Hvis jeg ikke skrev temaet, hvorfor fortsatte ikke Bond-produsentene å bruke Mr. Norman på filmene etterpå? Han hadde kontrakt om å gjøre de”, sa Barry, og la til at han aldri har brydd seg om at Norman tok æren for temaet. (Og som kreditert komponist, får Norman også alle royalty-inntekter).
Selv avfeier Norman påstanden som en latterlig beskyldning og mener at når man skaper noe suksessfullt vil det alltid finnes de som ønsker å ta æren for det. Men siden Barry har hatt enorm suksess på egen hånd, er det vel heller tvilsomt at han har det motivet for sine påstander. I senere filmer laget Barry sitt eget Bond-tema, ganske enkelt kalt 007. Det var med i From Russia With Love, Thunderball, Diamonds Are Forever og Moonraker. Men selv om også dette var meget bra, hadde det originale temaet allerede fått fotfeste som det klart beste.
Kandidat 002: Goldfinger
Fra From Russia With Love (1963), kom tittelmelodien inn i bildet som et fast element. Den ble skrevet av Lionel Bart, mens Matt Monro fremførte vokalen. John Barry skrev resten av film-musikken.
Med den tredje Bond-filmen Goldfinger (1964) fikk han totalansvaret for musikken. Her falt brikkene på plass for hele filmserien (en slags mal for filmene, kan du si) og for det som senere ble karakterisert som “Bond-oppskriften”. Onde tunger hevder at alle andre Bond-filmer er blåkopier av denne originalen.
Poenget er, uansett negativt eller positivt syn, at Goldfinger hadde en miks av elementer, alt fra historiens oppbygning til effekter (såkalte "gadgets") og scenografi og musikk, som siden ble brukt som et utgangspunkt på mange Bond-filmer, med mindre eller større avvik.
Et av disse viktige elementene er tittel-melodien, som kommer etter en liten forhistorie på 4-5 minutter, og fremføres mens tittel og krediteringer vises på lerrettet - med Maurice Binders nakne silhuettdamer i bakgrunnen. De er også en essensiell del av Bond-atmosfæren.
Goldfinger er skrevet av Leslie Bricusse, Anthony Newley og John Barry. Den ble sunget av Shirley Bassey, som med sin kraftfulle stemme stod i perfekt kontrast til elefanttrompetene - og den eksplosive handlingen i filmen. Sangen passet også ypperlig til det etterhvert ikoniske bildet av den gullmalte Bond-piken. Ifølge myten skal Bassey ha holdt på å svime av da hun måtte holde tonene i “gold” helt på slutten av melodien.
Goldfinger ble den første store Bond-slageren, både i USA og England, hvor den havnet på henholdsvis 8. og 20. plass på salgslistene.
Shirley Bassey ble superstjerne takket være innsatsen, og fikk synge to Bond-melodier senere i karrieren, Diamonds Are Forever (1971) og Moonraker (1979).
Goldfinger er John Barrys egen favoritt-melodi blant Bond-sangene. – Shirley Bassey var perfekt i “rollen”. Hun fikk det til å lyde så overbevisende, sa Barry. Han mener også at det var i Goldfinger at filmene fant sin rette og “endelige” form.
Kandidat 003: We Have All The Time In The World Dette er er JBs aller største favoritt blant balladene hentet
Her blir Bond ordentlig forelsket og går faktisk hen og gifter seg! En av de klart beste filmene i serien, på tross av det ufortjent dårlige ryktet. Det går gjerne på at den ikke var like lønnsom inntjeningsmessig - hvem har bestemt at penger er den eneste verdi? Og at hovedrolle-innehaver George Lazenby (som kun fikk èn sjanse) gjorde en slett innsats. Alt dette er feil, feil, feil. Lazenby er faktisk dyktig i rollen.
Melodien On Her Majesty's Secret Service var også drivende god, og ble den første og siste av tittelmelodiene som ble presentert i en instrumentalutgave. Hal David skrev en tekst til denne melodien, som aldri ble benyttet.
Senere gjorde Propellerheads en vanvittig bra versjon på Shaken And Stirred”CDen til David Arnold.
Kandidat 004: Nobody
Sangen er skrevet av Marvin Hamlisch og Carole Bayer Sager, mens Carly Simon stod for fremførelsen. Det er en klar forbedring fra forrige melodi i serien, The Man With The Golden Gun, skrevet av John Barry i noe vi tror er et dårlig øyeblikk. En av de aller verste sangene i hele serien.
I et discopreget 1977, noe resten av soundtracket til Marvin Hamlisch også bar sterkt preg av, var denne balladen en åpenbaring, og er det fortsatt den dag i dag. Uten å dermed si at disco ikke er morsomt, men det er bare så lite “klassisk” i Bond-sammenheng, akkurat som Roger Moores vide bukser fra samme periode. Egentlig er det helt ufattelig at noen kan synge så vakkert om en kaldblodig morder og rundbrenner som Bond. Men det er illusjonen vi faller for, også her. Hamlisch viste at Barry ikke er den eneste med Bond-teft og Carly Simon - hun beviste at det i 1977 ikke var noen som gjorde det bedre enn henne. Sangen havnet på 2. plass i USA og 7. i England. Sangen er i dag blitt en "standard" som spilles på radiokanaler á la P4, Kanal 24 og pianobarer verden over.
Kandidat 005: For Your
Den gang nykommer, Sheena Easton (en slags datidens Idol-artist) fikk sjansen med“For Your Eyes Only (1981) og hun var da den første “popjenta” som fikk muligheten til å prøve seg i ung alder, med stort hell. Bill Conti skrev melodien, mens Michael Leeson laget teksten. Med sitt syntheziser-pregede komp og ditto trommemaskin-komp lyder sangen noe mer datert enn den ville ha gjort med et mer klassisk arrangement. Men den holder seg fint likevel.
For med smukke Sheena Easton var det klart for de unge popartistenes inntog som Bond-vokalister. Sangen nådde fjerdeplass på amerikanske slagerlister og respektable 8. plass i England. Sheena er foreløpig den første og eneste av vokalistene som også opptrer i selve filmen. Hun gjør seg godt i fortekstene.
Kandidat 006: A View To A Kill 80-tallet var preget av en rekke gutte-grupper, deriblant Duran Duran. Med sine smådekadente videoer hadde Duran Duran allerede vist høy “Playboy-
John Taylor traff Albert “Cubby” Broccoli på en kjendis-fest i 1984 og foreslo overfor ham at gruppen burde lage den neste Bond-melodien. Resultatet ble A View To Kill - den største Bond-slageren gjennom tidene - og Duran Durans siste singel med sin første besetning. Den havnet på 1. plass i USA og 2. plass i England i 1985. Kombinasjonen av Duran Durans popularitet blant de yngre generasjonene og deres popteft blandet med John Barrys Bond-oppskrift, gjorde susen. Gruppen laget også en musikkvideo som er som en liten Bond-film å regne. Her spiller vokalist Simon Le Bon rollen som “Bon... Simon Le Bon” og er på oppdrag i Eiffeltårnet, akkurat som Bond (Roger Moore) er i filmen. Videoen er selvsagt sømløst klippet sammen med klipp derfra i filmen.
Men A View To A Kill er på langt nær like tidløs som mange av de andre Bond-tittel-melodiene - det er lett å høre hvilken tidsperiode den stammer fra. Det ødelegger ikke dens andre tidløse kvalitet, nemlig at den setter deg i Bond-stemning. Det er og blir det viktigste kriteriet for at en Bond-låt skal funger. Vi synes fortsatt de kalde 80-talls trommene er en liten inspirasjon til mimring.
Kandidat
Denne må på listen, om ikke annet enn av nasjonalistiske årsaker? Gode, gamle a-ha, som for lengst har gjort comeback med ny musikk, skulle nemlig følge opp der Duran Duran fikk sjansen. Og den lå i samme “gaten”. Det gikk dessverre ikke like bra kommersielt sett - og noen mener også musikalsk. I etterkant av innspillingen kom det frem at Barry og a-ha´s sjefskomponist Pål Waaktaar ikke kom overens - og gruppen viste sin misnøye med å ikke møte opp på verdenspremieren. Hallo? Du skriver ikke tittellåten til en ny film i verdens mest suksessrike filmserie, og lar være å møte opp på premieren. Det gjør du bare ikke, men a-ha vet selvsagt best. Om de har sett filmen senere vet de kun selv...
Melodien er i alle fall en fengende pop-låt av klassisk a-ha merke, og som gruppen i årene etterpå stadig vender tilbake til som en konsertfavoritt blant fansen. Der er også Waaktaar flink til å flette inn 007-temaet i instrumentalpartiet på midten av sangen. a-ha spilte inn en ny versjon på albumet “Stay On These Roads” året etter (1988). Originalversjonen havnet på 5. plass i England, men ble nr. 1 i Luxemburg. USA-noteringen var svært lav. Ikke topp 100 engang.
Bonus-sanger: Det er noen Bond-sanger etter 1987 som også fortjener hederlig bemerkninger. Licence To Kill fra 1989 med Gladys Knight synes JB hadde trekk av gammel storhet á la Shirley Bassey over seg, og likeledes hadde vi stor sans for The World Is Not Enough som David Arnold skrev og Garbage fremførte. En knallmelodi.
Verste melodi: Her er det ingen som helst tvil – den slår selv The Man With The Golden Gun. Madonnas Die Another Day har ingenting med James Bond å gjøre, det var et lyd-eksperiment, en teknopop-tripp uten verken melodilinje eller spenst, ganske enkelt forferdelig som Bond-melodi. Sånn – nå er det ut av systemet, en gang for alle! :)
|
Dr. No [Remastered] CD
Goldfinger [Remastered] CD
Louis Armstrong
Carly Simon
Sheena Easton
