QoS-analyse: En fattig liten trøst
Quantum of Solace er en av tidenes mest skuffende James Bond-filmer.
Det finnes to type Bond-filmer; de litt humoristiske og så har vi mine favoritter; de som er mer tro mot Ian Fleming og tar karakteren på alvor.
Quantum of Solace faller inn under sistnevnte kategori, ikke overraskende da det er en direkte oppfølger av Casino Royale (2006). Dermed må filmen tåle seg å bli sammenlignet med, og målt opp, i tillegg til forrige Craig-film, tidligere mesterlige mer realistisk-baserte filmer i filmserien, eksempelvis From Russia With Love, On Her Majesty's Secret Service, For Your Eyes Only, The Living Daylights, Licence To Kill mv.
Quantum of Solace faller på trynet sammenlignet med disse. Bondsubstansen er borte, og det er bare rester igjen av Bond som karakter. Actionscenene i seg selv er imponerende, men historien er i beste fall som løse tråder. Dessuten, atmosfæren man forventer i en Bondiflm er nesten helt borte. Sjokkerende nok i seg selv.
Hvordan man vurderer og analyserer Quantum of Solace avhenger av mange faktorer, men jeg tror de fleste vil være enig med meg i at den skal og må vurderes om en film i James Bond-serien - ikke som en selvstendig actionfilm. Alt annet er og blir feil. Dette er film nr. 22 i serien, riktignok en slags film nr. 2 i re-starten av serien, som blir et annet hensynstagende i seg selv.
Dessverre må jeg melde, etter å ha sett filmen hele tre ganger på kino, at dette er en film som er langt unna hva de fleste vil forbinde med James Bond-universet, det være seg om man foretrekker enten den humoristiske
Hele James Bond-atmosfæren mangler nesten totalt, selv om Bond gjennom store deler av filmen er iført en smoking. All stil og eleganse er borte, tross tilsynelatende riktige antrekk. Faktisk blir det helt feil å se Bond i smoking store deler av filmen, mens både antrekket og Bond er blodig og møkket.
Jeg skal komme nærmere tilbake til handling/plot, og de store hullene og manglene der.
Man kan henge seg opp i mindre ankepunkter som at han ikke sier «shaken, not stirred» (nå drikker han den «nye», men egentlig gamle originaldrinken (en «Vesper»), introdusert av Fleming i første bok), at Bond ikke uttaler «Bond. James Bond», eller at Q eller Moneypenny heller ikke denne gangen er med.
Tross for at dette kan - og vil - irritere en del fans, så er dette likevel ikke overskyggende - man kan lage en Bond-film med Bond-atmosfære uten enkelte av disse elementene. Noe Casino Royale er et bevis på.
Komponist David Arnold sa en gang at tar man bort «The James Bond Theme» fra scoremusikken, sitter man igjen med hvilken som helst actionfilm. Derfor er det ganske
Filmen har et bra anslag. Men obs obs! Ingen gunbarrel-sekvens!
Kameraet sveiper via helikopter mot en italiensk innsjø og motorveien på fjellsiden. David Arnolds dystre toner akkompagnerer detaljbilder av en Aston Martin, og så dundres det løs i ekte lyder fra en hesblesende biljakt. Bond kjører en svart Aston Martin, og skurkene er hakk i hæl. Det hele er imponerende, men blaserte som vi er, har vi sett enda flottere biljakter. Skurkene kjører utfor et stup (og det er veldig tydelig et helt annet sted enn steinbruddet hvor biljakten har endt opp), og Bond kommer seg til et «safehouse» i nærmeste by. Han åpner bagasjelokket og ønsker en svært rystet Mr. White (fanget og skutt i beinet av Bond i forrige film) velkommen.
Fortekstene er - som det meste i filmen - laget av et team som aldri har laget Bond-filmer før. Dette er Marc Forsters ønske, han ville ha med seg sine medarbeidere. Det former resten av det vi skal se, på godt og vondt. Fortekstene viser,
Neste scene er avhøret av Mr. White, med M til stede. «Vår organisasjon har folk overalt,» smiler en skadet skurk, og vips er en av MI6 mest betrodde medarbeidere (kalt Mitchell) i angrep. Han rekker å drepe en kollega, sikter på M og Bond, og løper så fra åstedet. M ser vi så vidt løpe unna, mens Bond løper etter forræderen. Herpå følger en lang og til tider imponerende jakt over hustakene i Sierra i Italia, som ender med et oppgjør oppe i et stillas. Denne filmens andre store actionsekvens gir assosiasjoner til åpningssekvensen i Casino Royale - mye løping. Det ender også med at Bond dreper MI6-kollegaen. Han måtte muligens, men ville det ikke vært bedre å forsøke å holdt ham i live, så man kunne avhørt ham?
Neste scene er i London, i denne Mitchells leilighet. Igjen ser vi M, forbannet over at en mann som har vært hennes livvakt, har jobbet for en ennå ukjent organisasjon. Derpå er vi hos MI6, hvor en medarbeider forteller at etterretningsorganisasjonen har sendt inn merkede sedler i Le Chiffres pengeoperasjon, og at noen få av sedlene var hjemme hos Mitchell. Et større beløp er i ferd med å tas ut på Haiti av en Mr. Slate. Her er det en veldig imponerende grafisk visning av ulike elementer på et bord/skjerm. En ypperlig scene for en eventuell ny Q, spør du meg. Men, oppurtunity missed.
Så sendes altså Bond ut på et oppdrag og herfra blir det masse klabb og babb. Manuset henger rett og slett ikke på greip herfra og filmen ut, og jeg skal forklare hvorfor. Som kanskje ikke blir så lettfattelig grunnet manusets hull.
Bond er tilsynelatende drevet av hevnlyst, og vil finne ut hva som egentlig skjedde med Vesper Lynd. M vil vite om denne hemmelige organisasjonen. Men hvem og hva jakter de på?
Det gode med manusets retning her, er at Bond blir mer som en detektiv igjen, en som jakter på spor og finner dem. En annen ting som faller i smak, men som også virker underlig, er at Bond ikke har «så mye på stell». Trenger han en bil, stjeler han den. Må han skifte til smoking, så slår
Historiemessig: Mr. Slate blir enda en «dead end» (han drepes av Bond), som tilfeldig får tak i en koffert tilhørende Mr. Slate og dermed kommer i kontakt med en pike kalt Camille. Ved å late som om han er Mr. Slate, får Bond noen nye spor å gå etter. Et er at noen har betalt denne Mr. Slate for å få Camille drept. Camille kaster Bond ut av bilen, og han følger etter.
Der observerer han at Camille snakker med en rekke personer ved et kaianlegg. Vi som seere får se og høre all dialog, mens Bond er observatør. Dette skaper videre problemer for logikken i filmen. Slik jeg ser det ville også en topphemmelig agent kanskje hatt en gadget her som gjør at han kan peile seg inn på lyd over kortere avstander. (Han står ikke mange titalls metrene unna).
Så hva får vi vite? Camille er sint på en Mr. Dominic Green, fordi han har forsøkt å få henne drept. Angivelig fordi hun skal ha forsøkt å selge hemmeligheter om ham. Dette benekter Camille, som forsøker å innynde seg og smiske med Green (de har hatt et forhold som nå er over, får vi vite). General Medrano ankommer og Green lover å introdusere Camille for ham, for Green har lenge mistenkt at det er denne Medrano Camille helst vil treffe, via Green. Medrano var den siste som så Camilles famile i live, er neste info, og så blir hun mot sin vilje tatt om bord i lettbåten til Medrano. Bond griper inn, ved å komme seg ombord i en båt og kjøre inn i Medranos lettbåt. Enda en heftig actionscene følger, som ender med at Bond og Camille kommer seg unna. Hun er slått ut dog, og Bond bare forlater henne. Uten å spørre henne om Green eller noenting! Totalt ulogisk.
Vi får også se at CIA nekter for at de har noe interesse av Dominic Green, etter at Bond har fortalt MI6 om navnet hans, og M aner derfor ugler i mosen. Vi får vite at CIA, med Felix Leiter i spissen, vil akseptere at Green bistår med et maktskifte i Bolivia.
Et annet logisk brudd oppstår her. Green sier til de to CIA-mennene at han ønsker Bond av veien. Green har på dette tidspunkt ikke sett Bond, mens Bond har sett ham. Hvordan kan Green vite om Bond? Scenen mangler i filmen ....
(Her har et par Bond-fans sendt meg mail i et forsøk på å "arrestere meg", i min analyse. De viser til at Green ser Bond i havnen og at Bond er blitt tatt bilde
«Ikke noe problem», sier den ene CIA-mannen og identifiserer mannen på mobilbildet som agent 007. Felix Leiter later som om han ikke vet hvem det er. Men hvis Green er så høyt opp i QUANTUM-organisasjonen, må han jo vite at også Felix Leiter satt ved samme bord som Bond under casinooppgjøret i forrige film. Enda en stor logisk brist, av mange.
Plotmessig: General Medrano ønsker seg tilbake til makten, og med hjelp av Greens organisasjon - QUANTUM - skal dette bli en virkelighet. Alt de forlanger er et stort, tilsynelatende stykke verdiløst landområde i Bolivia. Videre i filmen får vi høre om dette Tierra-prosjektet, hvor rørledninger er viktig (men som vi aldri får se). Senere i filmen ser at Bond og Camille (nå gjenforent i jakten på Green/Medrano), finner ut at QUANTUM (trolig) har demmet opp vannforsyningen i Bolivia. And that's it. Camille forteller Bond at hun vil drepe Medrano, fordi generalen drepte hennes familie mens hun var et barn.
Green & Co er på vei til Bregenz i Østerrike hvor de skal se operaen Tosca. Dette viser seg å være en hemmelig samling av QUANTUM-medlemmer, som Bond da avslører ved å snakke inn i deres skjulte kommunikasjonsanlegg. Her burde han kanskje lyttet mer for å finne ut mer? Helt klart. Alt vi får vite er at de vil «kontrollere verdens mest dyrebare ressurs, og at de vil ha mest mulig av den». Men hva er det, hvorfor vil de dette, hva vil de gjøre, mv.? Det gir filmen aldri svar på!
Et gjennombrudd
Stilmessig får vi her enda en løpesekvens, med musikken i fokus foran realistiske lyder, nesten som et drømmeaktig jaktmareritt. Bond vinner, og slipper en av «skurkene» (som visstnok ikke er det likevel) utenfor en huskant lik det Roger Moore gjorde i The Spy Who Loved Me.
Bond trenger hjelp, da MI6 vil stanse ham, presset av den britiske regjeringen, som igjen sikkert er presset av CIA. Dessuten, de anser ikke Green som noen skurk!
Bond oppsøker Rene Mathis, som ikke er så blid på ham etter å ha blitt mistenkt for forræderi i forrige film. De gjenforenes, og det bærer tilbake til Bolivia. En litt fin, følelseladet scene på nattflighten følger. Bond tenker på Vesper.
Vel fremme møtes Bond og Rene Mathis av en ung britisk pike, Agent Fields, som har fått beskjed om å sende ham tilbake til London på første fly, neste dag. Etter hotellskifte på Bonds kommando, er «lærerparet på ferie», og Bond forfører henne. Uten at vi ser det, annet enn etterspillet i sengen. Bonds eneste erobring i filmen, og det med en singel kvinne. Vi lærte i forrige film at han foretrakk gifte kvinner.
Vips dukker Mathis opp med invitasjon til en fest i regi av Green, og der møtes Bond og Camille igjen. Der skjer også første møte mellom Bond og Green. Bond hindrer Green fra å drepe Camille.
Bond og Camille drar fra festen, og blir stanset av politiet bare for å finne en mishandlet Rene Mathis i baksetet. De to politimennene skyter Rene, men Bond klarer å overvinne dem. Mathis dør, Bond slenger ham bare i en søppelcontainer.
Og så drar Bond og Camille avsted ut i ørkenen, hvor hun skal vise ham Tierra-prosjektet. Hva nå det enn er for noe! De kommer over et stort transportfly. Bond «kjøper dette» i bytte mot en Land Rover (og hvor kom den fra egentlig?). Totalt urealistisk!
Før Bond og Camille rekker å snakke særlig mye, angripes Bonds fly av et jagerfly. Hvem vil drepe ham, hvem vet at akkurat han og Camille er ombord? Vanskelig å si. Vi har sett at selgeren av flyet tar en telefon, og at Bond sier at selgeren vil tyste om salget. Det er alt. Scenen i mellom mangler.
En spennende og bra laget actionsekvens følger. De klarer selvsagt mot alle odds å overleve, og kommer seg tilbake til sivilisasjonen.
Der venter M & Co på
Bond blir beordret om å gi fra seg våpenet og skal sendes tilbake. (En scene med likhetstrekk med Licence To Kill.) Akkurat som i den filmen kommer Bond seg unna, og M godtar dette. Hun stoler mer på ham enn CIAs ønske om å stanse agentens ferd.
Bond får tak i sin venn fra Langley. Under møtet med Felix Leiter får han vite at Green skal møte general Medrano på hotellet Perla De Las Lunas ute i ørkenen, hvor en pengeutvekskling skal finne sted. Bond og Camille kommer seg dit, klare til aksjon. Green ankommer og forlanger landområdet samt en enerett til 60% av vannforsyningen i landet. Her får vi også vite at QUANTUM like gjerne hjelper frihetskjempere som regjeringer, uansett politisk tilhørighet. Skyggene fra SPECTRE er tydelige. Men det er altså QUANTUM som gir Medrano penger. Bond og Camille angriper, og hele hotellkomplekset blåses til filler. Kampen mellom Bond og skurken ender med at Bond lar ham leve, da Bond må prioritere å hjelpe Camille. Green flyker ut i ørkenen, men Bond drar etter. Neste scene viser at Bond slipper ham løs ute i ørkenen, uten å drepe ham. Green har fortalt «alt om QUANTUM», men vi som seere får ikke vite det pip om organisasjonen nå heller. Hvor er scenen med skurkenes hovedkvarter? Deres storslagne mål og planer?
Siste scene er at Bond (og M - hun er med overalt i denne filmen) får tak i Vespers eks-kjæreste, Yusef Kobora. Han var ikke under press for QUANTUM,
Makes any sense? NOT AT ALL! Filmskaperne kan snakke til de blir blå om at historien teller og at actionscenene skal dikteres ut fra plot. Bullshit! Flere av actionscenene er imponerende, men de henger ikke på greip historiemessig.
Jeg sitter igjen med masse spørsmålstegn. Hvem er QUANTUM? Hva vil de? Hva er Tierra-prosjektet? Hvorfor blir ikke alle de oppdagede QUANTUM-medlemmene pågripet? Hvorfor ser vi ikke hovedkvarteret deres? Bonds motivasjon mht Vesper Lynd blir vi stadig minnet på, men det gir ingen reell ressonans. Mr. White - ikke Dominc Green - er den direkte linken til Vesper Lynd. Vi ser ham i operascenen, da han tydeligvis lyktes å rømme etter at den korrupte MI6-agenten angrep M og Bond i scene nr. 2. Men ellers nevnes han ikke. Vil Bond finne ut av Vesper, burde jo fokuset vært på ham. Vi får vite at Green ble funnet i ørkenen med to kulehull i hodet og motorolje i magen.
Etter 1t 45 min er filmen over. Den er altfor kort. En halvtime til, og mange av de løse trådene kunne vært forklart eller oppklart. Merkelig nok er det ifølge regissør Marc Forster bare en slettet scene (hvor Bond sier «Bond. James Bond».) De tre manusforfatterne, Paul Haggis, Neal Purvis og Robert Wade, skuffer stort.
Det hele slutter også med gun barrel-åpningen. Hvorfor var ikke den med i starten? Snodig, igjen!
Jeg er åpen for endringer i formelen. Men Casino Royale var eksperiment nok. Med sluttscenen der, «Bond. James Bond»
Jeg sier ikke at man skal krysse av for alle de forventede type Bond-scener (casino, Q, Moneypenny, og andre "bondian moments"), men det som har skjedd med franchisen nå er at "babyen er kastet ut med badevannet".
Det er med sorg å melde at dette er «Jason Bond». En stresset, sint agent, uten selv den minste form for humor, med en frenetisk, hyperventilerende klippestil. Sjansespillet til Barbara Broccoli og Michael G. Wilson med å oppdatere serien gikk kunstnerisk sett i feil retning denne gang. Kanskje er det ikke for smart å hyre altfor selvstendige regissører, som Marc Forster. Han sier ofte i intervjuer at han egentlig ikke ville lage en James Bond-film. Av sluttresultatet å dømme, er det tydelig. Det er ingen dypere forståelse for hva en film om agent 007 må inneholde. I tillegg er manusforfatterne på tynn is, nesten åpent ishav, hva Bond er for noe. Uten en Fleming-bok som basis, vandrer de ut i en historie som ikke henger sammen.
David Arnolds score? Fortsatt for fersk i hodet til en dypere analyse - men tidvis glimrende. Spesielt likte jeg operascene-musikken, spor ni på CD-en, Night At The Opera. Arnold er igjen best på de romantiske, rolige melodiene, og er her ikke langt unna sitt forbilde, mesteren John Barry.
Setdesign? Hvis Ken Adams var forbildet, er han lite å se. Sett bort fra operascenen (en fast, ekte installasjon), er det ingen imponerende bygninger eller rom i filmen.
Fotograferingen og klippingen? Altfor Jason Bourne-aktig. Det klippes for fort, man rekker ikke å få med seg hva som skjer og hvorfor.
Olga Kurylenko som Camille er en sterk Bondpike, lik karakterer vi har sett før i filmer som Thunderball, For Your Eyes Only, Licence To Kill, Tomorrow Never Dies, m.fl. At hun og Bond ikke ender opp i sengen, synes jeg er et pluss, men det i seg selv er også enda et avvik fra formelen.
At M også er med «jorden rundt» er tåpelig. Hvor sannsynlig er det at en etterretningsorganisasjons sjef reiser verden rundt på denne måten, endatil i Russland? Bare enda en stor usannsynlighet i dette som skal være en mer realistisk Bondthriller.
Bond? Craig tar rollen 100% alvorlig, er veltrent og smidig litt lik Connery i bevegelsene. Manuset tillatter svært lite flørtne eller ironiske replikker. Han gjør som han blir bedt om, og føler kanskje at dette er en riktig Bond - hvis ikke ville han vel sagt fra seg rollen? Jeg har aldri lagt skjul på at jeg mener Daniel Craig er helt feil i rollen som agent 007. Det mener jeg fortsatt, selv om jeg føler at hans debutfilm har «vokst». Med den nye filmen, fremstår Casino Royale som enda bedre, faktisk. Jeg liker den seriøse tilnærmingen hans til rollen, men selv Timothy Dalton hadde en viss snert og ironi oppe i alt alvor. Med Craig er dette helt borte. Og han ser fortsatt ut som en skurk og/eller broren til Alfred E. Neuman (fra Mad-bladet).
Faktum er at tross Quantum of Solace sine imponerende actionsekvenser og forsøkene på karakterdrevet dialog og dybde i Bond-figuren, ender filmen opp som en av de svakeste i filmserien. Jeg liker ikke særlig godt humorbaserte filmer som Diamonds Are Forever, Live and let Die, Man with the Golden Gun, m.fl. Men av de mer seriøse og realistiske filmene må jeg svært skuffet konstatere at Quantum of Solace er den svakeste av dem alle.
I historisk sammenheng vil denne filmen bli ansett som et eksperiment som gikk galt, i alle fall kunstnerisk sett. Det er visstnok den dyreste Bondfilm gjennom tidene, men pengene er etter min mening ikke brukt korrekt.
Jeg er svært, svært skuffet – og registrerer også at mange andre anmeldere og fans er enig med meg.
Enig? Uenig? Eller midt i mellom?
DISKUTER Quantum of Solace MED ANDRE FANS I CLUB JB FORUM! Følg denne linken og velg Quantum of Solace som tema, og emnet: «Hva mener fansen om filmen»: Quantum of Solace (2008) CLUB JB FORUM-diskusjon
Quantum of Solace hadde norsk premiere 007. november 2008. Følg med her på JAMESBOND.no for de ferskeste nyhetene!
MER INFO OM Quantum of Solace?
Les alle sakene vi tidligere har skrevet om Quantum of Solace her.
|
Daniel Craig spiller James Bond for andre gang i Quantum of Solace
Avhørsscenen av Mr. White. M og Bond på hver sin side.
Det filmen ikke mangler er action. Det er det massevis av. Her fra båtscenen i Quantum of Solace.
Camille og James Bond.
Det var mye løping på James Bond i Casino Royale, og enda mer i Quantum of Solace.
Regissør Marc Forster under innspillingen av operascenene i Quantum of Solace.
James Bond og Camille klar til å leie et fly i den bolivianske ørkenen. Ulastelig antrukket tross blodflekker på skjorten.
M dukker opp rekordmange ganger i Quantum of Solace.
James Bond og Felix Leiter i Quantum of Solace.
Strawberry Fields, Rene Mathis (delvis skjult) og James Bond på flyplassen i Bolivia.