Fredag 29. mars 2024 kl. 3.33

Slik startet James Bond-filmserien
Den berømte casinoscenen i Dr. No, hvor Sylvia Trench og James Bond hilser på hverandre.


Den uken i juni 1960, da Barbara Broccoli - dagens Bond-produsent ble født - fikk hennes far Albert idéen til å starte en filmserie med James Bond.

Albert R. Broccli var riktignok ikke den første som hadde hatt idéen, men han var mannen som fikk realisert det som i dag er verdens lengste og mest suksessrike filmserie!

Det var under en samtale i 1960 med manusforfatter Wolf Mankowitz, vedrørende filmprosjektet ”Arabian Nights Adventure”, at Broccoli begynte å drøfte idéen. Broccoli beklaget og sa at han ikke trodde manuset til ”Arabian…” ville bli en god film. – Det er OK, sa Mankowitz, og spurte om produsenten hadde noen andre prosjekt på gang.

– Jeg har alltid ha lyst til å gjøre noe med Ian Flemings Bond-bøker, sa Broccoli. – Ja, hvorfor gjør du ikke, det da? Ingen ser ut til å få realisert planene, sa Mankowitz, hvorpå Broccoli opplyste om at andre satt på rettighetene. – Jeg vet hvem det er - og tror ikke han klarer det alene. Du
Albert Romolo Broccoli. © Paul Ryan Productions. Fra DVD-en JAMES BOND GADGETS.
kjenner vel Harry Saltzman?

– Nei, svarte Broccoli, og fikk beskjed om at Mankowitz skulle ordne det slik at de fikk møtes.

Harry Saltzman, en canadisk filmprodusent, hadde sikret seg en opsjon på Bond som film, men tiden var knapp før han måtte materalisere prosjektet, skulle han beholde rettighetene videre. Da Broccoli og Saltzman møttes, var Saltzmann faktisk ikke videre interessert i Bond-prosjektet. Han ville mye heller ha Broccoli med på andre filmprosjekt.

– Jeg var overbevist om at noen, før eller siden, ville sikre seg rettighetene til 007. Den eneste måten jeg kunne lykkes med prosjektet var å inngå partnerskap med Saltzman, skriver Broccoli i selvbiografien ”When The Snow Melts”

Noen få dager etterpå dro Broccoli til New York for å diskutere Bond-prosjektet med Arthur Krim, sjefen hos United Artists. Han hadde samlet flere av de andre toppsjefene, som alle så potensialet i prosjektet. De ble enige om budsjettet på 1 million dollar. 60 prosent skulle gå til Broccoli og Saltzman, de resterende 40 til United Artists.

Dette skjedde 21. juni 1960.

”Thunderball” skulle være først

Opprinnelig planla Eon Productions (Everything or nothing) å filme “Thunderball” som den første filmen i serien. Dick Maibum fullførte faktisk manuset. Men så begynte rettsaken mellom Kevin McGlory og Ian Fleming. McGlory saksøkte Fleming fordi boken, som opprinnelig var et filmmanus, ikke var kreditert McGlory på noen som helst måte. United Artists ville nødig filme en historie som var så omstridt, derfor ble det bestemt å starte med den ”Dr. No”.

Wolf Mankowitz fikk i oppdrag å skrive filmmanuset sammen med Dick Maibum. Premisset var at en skurk skulle stjele amerikanske raketter på en manér som den gang var science fiction, men fullt mulig i dag. Hovedpoenget var å skape en skurk som virkelig var tvers igjennom ond.

Mankowitz og Maibum kom tilbake med et manusutkast som Broccoli var meget skuffet over, tross hans tillit til deres evner. Duoen hadde faktisk bestemt at Dr. No skulle være en ape! Broccoli og Saltzman trodde ikke at en ape, uansett IQ, ville bli en perfekt motstander for Bond. Broccoli mente at de heller burde holde seg til bokens skurkefigur og slik ble det. Faktisk ble hele manuset mer likt boken, og Ian Fleming selv var også med på møter for å drøfte filmhistorien. Han fikk ikke bestemme noe endelig, men fordi Broccoli ville holde seg inne med ham og gjerne få noen råd, lot de ham inn i prosessen. Fleming kunne snakke i timesvis om detaljene rundt Bond, for eksempel kodenavnet 007. Mens de to nullene stod for rett til å drepe, var syvtallet det som markerte ham som person. Broccoli og Saltzman bestemt seg for at også filmen skulle reflektere Flemings bøker med hensyn til detaljene.

I forkant av innspillingen ga Fleming Eon Productions et notat hvor han beskrev Bond og omgivelsene. Secret Service skulle være en moderne organisasjon, her skulle det helst ikke være med bowlerhatter, mustasjer og engelsk slang. Om Bond skrev Fleming at han liker gambling, golf og raske motorkjøretøyer, mens han behandler kvinner like effektivt som oppdragene han utfører.

Hvem
Terence Young. Bildet er fra dokumentaren The Making Of Thunderball, og er tatt i 1992.
skal spille i filmen?

Filmskaperne diskuterte også rollebestningen med forfatteren. Fleming foreslo Noël Coward i rollen som Dr. No. Svaret var ”No… No… No… Thank you. Love, Noël”. Et annet viktig aspekt var å finne regissør. Guy Hamilton (senere kjent Bond-regissør), Ken Hughes og Bryan Forbes ble alle spurt og de takket nei. Oppdraget gikk til Terence Young, som hadde laget filmer for Broccoli tidligere.

Men mens Broccoli ønsket Young, var verken Saltzman, United Artists eller Fleming selv enige i valget. Likevel fikk han overbevist dem, og Young fikk jobben. Han ble tilbudt et mindre honorar, mot at han fikk prosenter av omsetningen. Dette takket han nei til, da han heller ville sikre seg kontante penger. Han var blakk og trengte det han kunne få der og da. I ettertid var dette selvsagt ingen klok beslutning, men ingen visste da hvor populær serien ville bli. Wolf Mankowitz ville ikke ha navnet sitt kreditert på filmen, da han åpenbart ikke var helt fornøyd med manuset.

Så gjenstod det vanskeligste, nemlig å finne den rette James Bond. Produsentene støttet seg til Flemings beskrivelser og tegneserieutgaven i The Daily Express – og var foruten det faktum at Bond måtte være en penn mann – sikker på at Bond måtte være britisk! Avisen foretok en spørreundersøkelse blant leserne for å finne ut hvem som kunne bli filmens Bond.

De snakket først med datidens store stjerne, Gary Grant, som likte prosjektet og ga et ”tja” som svar. Han var faktisk født i Storbritannia, hadde stilen som skulle til og var faktisk Bond-fan. Men han sa nei til flere enn én film, ettersom han allerede var en verdensstjerne og ikke ville bli låst i en slik rolle.

Allerede før innspillingen startet, følte produsentene seg sikker på at det kunne bli en rekke Bond-filmer. Patrick McGoohan ble foreslått, men han var negativt innstilt til sex og voldspreget. Målt opp mot dagens standard var dette selvsagt ingenting, men slik var det den gang. James Fox var en annen aktuell skuespiller på listen, men han hadde også moralske skupler. Roger Moore ble lansert som et alternativ, men var for ung. For øvrig ble Michael Redgrave, David Niven og Trevor Howard diskutert. Regissør Terence Young ønsket seg Richard Johnson i rollen. Andre aktuelle navn var Richard Burton, Peter Finch, James Stewart og Patrick McGoohan.

Terence Young: - Etter at Grant sa nei, spurte vi James Mason. Han sa ”OK, jeg skal gjøre to”. Så dukket Sean Connery opp. Han var mye mer passende i rollen, rent fysisk, enn Gary Grant.

Visstnok ble over hundrede aktuelle navn vurdert for rollen. Men etter som jakten pågikk ble Broccoli enda mer overbevist om at en ukjent skuespiller ville være riktig i rollen. Da ville publikum akseptere Bond som en virkelig person. (De trodde også at skuespilleren ikke ville klage hvis de ble flere filmer. De tok feil, Connery var stadig på kant med Broccoli, ikke minst på grunn av lønnen)

Connery blir valgt

Mens diskusjonene pågikk, tenkte Broccoli på en skuespiller han hadde møtt så vidt det var, året før i London. Klipperen Peter Hunt sendte over noen filmruller fra London til Los Angeles, slik at Broccoli kunne få vurdere Connery i aksjon. Broccoli så filmen ”Darby O’Gill and the Little people” for å sjekke ut Connerys evner. Kona Dana var med for å se tingene fra en kvinnes synspunkt. – Det er vår Bond! Han er en veldig sexy kar, var hennes entusiastiske reaksjon etter visningen. Sean hadde ”ballene” for rollen, slik Broccoli så det. Han var pen, men samtidig maskulin og tøff nok.

Sean Connery kom til det første møtet med Broccoli og Saltzman i South Audley Street uten å virke anstrengt. Han svarte vennlig på spørsmålene med sin brede skotske aksent. Taktikken var å ikke gi uttrykk for at han virkelig trengte rollen. Det imponerte Broccoli og Saltzman at Sean Connery virket så arrogant. Dette var en hard negl.

Men da regissør Terence Young, som kjente Connery fra før av, fikk vite at han var valgt, svarte han:

– Katastrofe, katastrofe, katastrofe!, uten at han klargjorde hvorvidt det var Connerys skuespillertalent
Portettbilde i studio av Sean Connery fra Dr. No.
eller utseende han tenkte på.

Ian Fleming var heller ikke begeistret, men gikk med på valget som en kompromissløsning. Fleming møtte Connery på et forretningskontor.

– Jeg kunne tenkt meg noe annet enn en forvokst stuntmann til å spille Commander James Bond, skal Fleming ha sagt. Forfatteren, som selv kom fra de høyere sirkler i det britiske samfunnet, ønsket seg en mann med tilsvarende status – ikke en arbeiderklasse-mann fra Skotland. Men da Fleming fikk høre fra flere damebekjentskaper at Connery i hvert fall hadde utseende med seg, ble han umiddelbart mer positiv. Til bladet Photoplay sa han i 1962: - Denne karen Connery er slett ikke verst! Senere fortalte Fleming at Connery egentlig ikke var den han hadde sett for seg, men at han ”ville vært det hvis jeg skrev bøkene om igjen!”.

Etter hvert begynte også Terence Young å venne seg til tanken på Connery som Bond, og bidro sterkt til at Connery ble Bond, både i oppførsel, klesvalg og mat- og drikkevaner. Young tok Connery med til sin skredder og overtalte ham til å gå ut i finklærne. Sean foretrakk å gå i dongeri og flyverjakke. Young tok han også med til eksklusive restauranter, rett og slett for å lære ham hvordan han skulle te seg i slike sammenhenger. Det er ikke usannsynlig at Terence Young så på seg selv som en slags Bond-type. Yung var nemlig - akkurat som Fleming - en slags ”virkelighetens” Bond, en mann fra samme sosiale klasse og som viste hvordan han skulle te seg i de rette kretser og bestille riktig vin. Fleming skapte den litterære Bond i sitt bilde, gjorde Young det samme med filmversjonen.

I et intervju med magasinet Starlog i 1983 sa manusforfatter Richard Maibum følgende om Connery:

– Han var helt fjernt fra Flemings konsept av Bond. Sean var en røff, tøff skotsk type. Sean var ikke fra finere finkretser, men en fyr som hadde beina solid plantet på jorda. Det at vi ga ham et slik kvalitets-preg i kles- og matvaner ble en slags spøk.

Nektet å testfilme

Før innspillingstart ble Sean Connery bedt om å komme til Pinewood Studios for å testfilme med noen unge skuespillere. Men han nektet. Produsentene forsto ikke helt hvorfor.

– Take it or leave it. Men jeg testfilmer ikke, var den klare beskjeden.

Men han ble ”lurt” med på noen filmopptak og gikk med på var å stå ved siden av disse damene, mens kamera gikk. Dette opptaket ble sendt til United Artists i New York, som svarte ”Nei – fortsett letingen!”. Broccoli og Saltzman skrev tilbake at Connery var den beste for rollen – og at valget var tatt. Det ble til slutt godtatt. 3. november 1961 ble det offentliggjort at Sean Connery hadde fått rollen og en avtale på X filmer frem til 1967. Han fikk kun £6.000 for første film.

– Da jeg fikk rollen, fikk jeg høre at folk spøkte med det. Rollen var så fjernt fra min personlighet som det går an å komme, sa Connery. Han trodde ikke at agent 007 ville bli noe annet enn en helt vanlig jobb. Etter filmen var det bare å vente på neste, dårlig betalte filmoppdrag…

Så ble resten av crewet ansatt. Ted Moore som filmfotograf, Ken Adams og Syd Cain som designere. Ursula Andress fikk rollen som Honey Ryder (Honeychild i romanen). Et fabelaktig PR-bilde av henne, ikledd en våt T-skjorte, opp av havet gjorde susen.

Honey Ryder hadde brukket nese i boken, mens Dr. No hadde to stålkroker i stedet for armer. Disse elementene ble ikke beholdt i filmen. Honey ble perfekt, på alle vis, mens Dr. No fikk to stålhender. Amerikaneren Joseph Wiseman fikk rollen, mens Bernard Lee skulle spille M, Bonds sjef.

Innspillingstart

Eon Productions startet innspillingen på Jamaica den 16. januar 1962. Der begynte filmingen av en rekke utendørsscener, blant annet Ursulas oppstigning fra havet. Den aller, aller første scenen ble imidertid filmet på Kingston flyplass. Det er scenen hvor Bond går inn i telefonkiosken og ringer til sin kontakt for å spørre om de har sendt en bil etter ham. Det har de ikke, og dermed vet Bond at sjåføren som venter er en av skurkene!

Sean Connery følte slett ikke at dette var filmen som skulle bli hans endelige gjennombrudd.

– Det var stunder i Jamaica hvor både jeg og Terence Young tenkte ”Hva har vi egentlig her? Vil noen se dette?”, forteller Connery ifølge forfatteren Robert Sellers. Men Young så etter hvert potensialet i både filmen og Connery.

– Sean var virkelig interessert i å gjøre en god jobb, han forsøkte virkelig, sa Young.

Sean Connery ga kredit tilbake: – Terence definerte stilen i de første Bond-filmene. Han tok hånd om meg og passet på at jeg kledde rollen. Han visste nøyaktig hva han måtte gjøre.

Mens filmcrewet var på Jamaica, jobbet Ken Adams med innendørs-settene i Pinewood Studios. Der startet filmingen i slutten av februar 1962.

Maurice Binder skulle lage logo/intro-vignetten. Men han hadde utsatt tankevirksomheten.
Portrettbilde i studio av Joseph Wiseman som Dr. No.
Derfor brukte han femten minutter før møtet på å lage utkastet til ”geværløps-siktet-logoen”. Han fikk beskjed om å lage noe som kunne fange essensen av Bond, ”sex og død”. Han var også den som fikk flere av Londons vakreste modeller til å stille opp for siluett-sekvensene i filmen som kom etter ”Dr. No”.

Da filmen hadde verdenspremiere 6. oktober 1962 på London Pavilion, var kritikerne stort sett positive. Flere mente at Connery kunne bli en stor stjerne.

Den kommende stjernen var også fornøyd. Han satt stille i salen og så det ferdige resultatet. Etterpå kommenterte han: – Bloody good.

Ian Fleming sa at de som hadde lest boken ville bli skuffet, men de som ikke hadde det, ville glede seg stort over filmen.

Etter London-premieren tok Ian Fleming både Broccoli og Saltzman i hendene og sa: - Det var fabelaktig!

I USA ble ikke filmen lansert i stor skala. Dermed åpnet filmen på mindre steder, og det skjedde først i mai 1963. Men så kom anmeldelsene i Variety og Time, som var svært begeistret for filmen. Og da sa United Artists at de hele tiden hadde tenkt å spre filmen over hele landet, men at de ville starte i det små. Veien lå åpen. Filmen tjente inn tyve ganger så mye som den hadde kostet. Alle kritiske røster hadde tatt feil, og Broccoli var ikke så rent lite stolt over at magefølelsen hans viste seg å ha hold i virkeligheten.

Oppfølgeren

Så skulle ”Dr. No” følges opp – og Broccolis idé om en serie filmer fikk sin start. ”From Russia With Love” ble filmen som Sean Connery den dag i dag mener er den beste, ”fordi den har en god historie som slett ikke er usannsynlig”. Innspillingen startet på Pinewood Studios i april 1963 med et budsjett dobbelt så stort som ”Dr. No”. Connery hadde levd det gode liv i mellomtiden og var ikke like slank som forrige gang. Da han skulle spille inn scenen hvor han står med kun et badehåndkle foran seg, foreslo Terence Young at han holdt inn magen, hvorpå Connery sa at ”nå vet jeg hvordan Tarzan føler det!”.

Mindre enn to måneder etter innspillingstarten hadde ”FRWL” premiere i London 10. oktober 1963. Sean Connery ankom premieren sammen med sin mor og far, som ble svært overrasket over all ståheien som ble deres lille Tommy til del. USA-premieren fant sted 8. april 1964 (et slikt langt mellomrom hadde vært umulig i dagens filmindustri!) – og Variety proklamerte at dette var en ”sikker vinner”. Filmen ble en mega-suksess i Statene og på den tid den mest lønnsomme britiske film på det amerikanske markedet. ”FRWL” var enda mer elegant og bedre gjennomført enn den første filmen i serien. Her ble forfilm-sekvensen innført, John Barry ble fast komponist og attache-kofferten ble den første i en lang rekke av ”gadgets”.

Pengekrangelen

Sean Connery er James Bond het det på 60-tallet. Connery ble møkka lei, og ikke så lite forbannet over at Broccoli og Saltzman stakk av med mesteparten av fortjenesten, mens hans ansikt var det som ble spredt verden rundt.

Regissør Terence Young bønnfalte produsentduoen om å gjøre Connery til en partner.

– La det være Cubby, Harry og Sean. Sean vil være trofast, for alltid, fordi han er skotte. Og han liker lyden av gullmynter. Hvis dere hyrer ham som ansatt, vil han forsvinne, men ikke hvis han blir partner i selskapet.

Youngs forslag falt i grus, noe Broccoli og Saltzman skulle angre bittert på senere. Connery gjorde alvor ut av varselet om at ”You Only Live Twice” var hans siste Bond-film. Bare et rekordstort honorar (1 mill. dollar) gjorde at han gjorde sin aller, aller siste Bond-film (i den offisielle serien), ”Diamonds Are Forever”.

I 1985 saksøkte Connery både United Artists og Broccoli for rekordstore 225 millioner dollar. Dette var penger han mente å ha rettmessig krav på. Mens Broccoli mente Connery var grådig, han hadde tross alt gjort ham verdensberømt, så Connery saken fra en annen side. Merkelig nok snakket de to direkte med hverandre under rettsaken. Saken ble avklart utenfor rettsalen, med en avtale ingen kjenner detaljene rundt. Connery forsonte seg delvis med Broccoli, da produsenten ble syk. Connery ringte og ønsket ham god bedring. Men da minnehøytidligheten etter Broccolis død ble holdt i november 1996 glimret Sean Connery med sitt fravær.

Dette er James Bond

Commander James Bond, RNVR i British Secret Service, er sønn av Andrew Bond of Glencoe i Skottland og sveitsiske Monique Delacroix fra Canton Vaud. Han gikk på Eton-skolen (som Fleming). Ettersom faren var reisende i Europa, lærte James både tysk og fransk i ung alderø. Han er en ekspert på ski, vet mye om kvinner og mistet jomfrudommen i Paris da han var 16 år.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i James Bond 3•2000.

JB / 01.11.2006 Sist oppdatert: 10.11.06 kl. 10:18