Fredag 29. mars 2024 kl. 6.33

The Living Daylights fyller 20 år
James Bond (Timothy Dalton) i et sjeldent PR-bilde. Han skåler for rollen med appelsinjuice!


Sommeren for tyve år siden hadde The Living Daylights premiere. Vi retter her søkelyset på denne fabelaktige Bond-filmen, som er en klar favoritt hos alle i JAMESBOND.no-redaksjonen.

I 1987 var det premiere på en ny Bond-film på kino, The Living Daylights. Det var en spesiell Bond-premiere på mange vis. For ikke bare filmen var ny. Gode gamle Roger Moore var nå ute av Bond-eventyret, og turen var kommet til Timothy Dalton. Med bytte av skuespiller fulgte også et stilskifte og James Bond var under total endring.

At det satt spente fans her hjemme og var spente på den nye filmen, er ikke vanskelig å forstå. Mens det i vår tid blir mer og mer vanlig med verdenspremierer, eller i det minste relativt rask premiere i Norge etter at en film er vist i hjemlandet, var det nokså annerledes i 1987. Riktignok trengte ikke nordmenn vente mer enn en snau uke lenger enn amerikanerne, men med engelsk premiere den 29. juni og norsk premiere godt over en måned etterpå, den 5. august, kan man vel forestille seg at en og annen syns ventetiden ble i lengste laget …

The Living Daylights – eller I Skuddlinjen som ble den norske tittelen, var frem til Casino Royale (2006) den siste Bond-filmen med en tittel av Ian Fleming, hentet fra novellesamlingen Octopussy and The Living Daylights (1966) med nevnte to noveller. I ettertid har boken kommet i flere utgaver, og flere noveller har blitt tatt med i tillegg. Først ble Portrait of a Lady tatt med som en tredje novelle, og i 2003-utgaven var det tatt med en fjerde fortelling også: 007 in New York.

I tillegg til at filmtittelen er tatt fra ett av Flemings verk er en del av filmens handling inspirert av nettopp Flemings novelle med ganske klare referanser, noe som ikke alltid har vært tilfelle i Bond-filmer. Det begynner på Gibraltar, der 00-agentene skal delta i en fallskjermoperasjon som et ledd i en øvelse. Men også følgende handling fra novellen vil de som har sett filmen dra kjensel på: en usedvanlig gretten James Bond har fått et snikskytteroppdrag for å hjelpe en avhopper kalt ”272” med å rømme fra Øst-Berlin. Bonds oppdrag er å finne og eliminere ”Trigger”, en snikskytter fra KGB, for at denne ikke skal få drept ”272”. Oppdraget viser seg å bli vanskelig da det viser seg at ”Trigger” er en vakker kvinnelig cellist han tidligere i overvåkningen har lagt merke til og beundret. Gentleman som han er, skyter ikke 007 for å drepe denne gangen, men uskadeliggjør den kvinnelige snikskytteren ved å bevisst treffe geværkolben hennes. Så stopper likheten også her. I boka
General Georgi Koskov (Jeroen Krabbé) og James Bond (Timothy Dalton).
blir snikskytteren siden drept av russerne, noe som ikke skjer i filmen.

I forfilmen deltar James Bond (Timothy Dalton) på en øvelse på Gibraltar, der kollegaen 004 blir drept. Etter forfilmen og tittelsangen introduseres scenen som minner om hendelsesforløpet over, men i filmversjonen er åstedet Bratislava, i det som den gang het Tsjekkoslovakia. Bond og kollegaen Saunders (Thomas Wheatley) skal sørge for at KGB-avhopperen Koskov (Jeroen Krabbé) kommer seg trygt ut fra konsertlokalet James Bond forlot i pausen og over gaten, da det er forventet at Koskov vil bli forsøkt skutt og drept av russerne under flukten. Koskov har nemlig lovet britene viktig informasjon mot beskyttelse, og må for all del komme levende fra fluktforsøket. Mens Koskov hopper ut av et vindu og krysser gaten kommer den russiske snikskytteren som forventet til syne i et annet vindu, og overraskelsen er stor da det viser seg at denne skytteren er den kvinnelige cellisten James Bond med begjær studerte under konsertens første akt. Uvillig til å drepe en kvinne simulerer 007 et bomskudd, noe som selvsagt var utført med iskald beregning. Koskov kommer seg i sikkerhet, og får oppleve flott sovjetisk ingeniørkunst – han blir sendt gjennom den Transsibirske Rørbane til vesten. I England forteller Koskov britiske myndigheter om ville tilstander i Sovjetunionen, at general Pushkin (John Rhys-Davies), etterfølgeren til general Gogol i KGB, har blitt ”syk som Stalin”. Så syk har han blitt, at han har iverksatt operasjon ”Smiert Spionem” – ”død over spioner”. (Dette er også en referanse til Ian Flemings bøker).
En mye tøffere Bond trådte frem i The Living Daylights: James Bond (Timothy Dalton).
En lapp med denne meldingen ble også funnet i nærheten av 004s lik på Gibraltar… Bond virker ikke helt overbevist om at general Pushkin, som han selv har møtt ved tidligere anledninger, kan ha blitt så gal på så kort tid. Men etter at Koskov tilsynelatende blir kidnappet under et voldsomt angrep på landstedet der han holdes skjult, tør ikke britene ta noen sjanser, og beordrer Bond til å ”fjerne” Pushkin. 007 aner ugler i mosen. Mistanken bekreftes da han oppsøker den kvinnelige cellisten på ny, som viser seg å hete Kara Milovy (Maryam d’Abo), og i tillegg er Koskovs kjæreste. Gradvis kommer sannheten frem: Koskov var ingen ærlig avhopper. Smiert Spionem er en plan som ble skrinlagt for mange år siden, og det hele er en konspirasjon der Koskov selv har trukket i trådene for å lure britene til å drepe Pushkin, hans egen overordnede i KGB. På den måten vil han selv kunne bli mektigst i det sovjetiske sikkerhetspolitiet samtidig som han kan tjene grovt på å illegal handel av diamanter, narkotika og ikke minst våpen med våpenhandleren Brad Whitaker (Joe Don Baker), en militant amerikaner basert i Tanger med en forkjærlighet for historiens kjente diktatorer. 007 avslører dobbeltspillet, og et simulert drap på general Pushkin blir ordnet for å få has på Koskov. I filmen reiser James Bond og hans kvinnelige hjelper gjennom Tsjekkoslovakia, Alpene, via et sovjetisk fengsel i Afghanistan, for øvrig et land de rømmer fra på spektakulært vis, og til slutt til Tanger der Brad Whitaker blir drept og general Pushkin personlig gir Koskov en passende straff. Avslutningsvis får selvfølgelig Bond damen, som igjen får sin største drøm oppfylt – å reise på verdensturné med sin skadeskutte Stradivarius. I tillegg er verden er litt tryggere.

I The Living Daylights opplever vi en annerledes James Bond. Han har blitt yngre og sprekere, og Timothy Dalton kan trygt sies å være et etterlengtet friskt pust i filmserien. Den forrige filmen, A View To A Kill, viste på alle måter at Roger Moore begynte å bli utbrent. Kanskje ikke så rart, mannen hadde rukket å bli 58 år gammel og leverte passende nok 007 strake Bond-filmer. Hans noe småleie holdning begynte å bli tydelig, og man kan jo tro Moore selv begynte å få nok av sine egne vittigheter.

Her skiller Dalton seg radikalt ut. Han må sies å være den best forberedte Bond-skuespilleren, ettersom han utviklet rollefiguren
James Bond (Timothy Dalton) og Kara Milovy (Maryam D'abo)
etter å ha lest alle bøker og sett alle filmer. Han benytter seg ikke av slapstickhumor i det hele tatt, men bringer Bond tilbake til bøkene, tilbake til Flemings beskrivelser av en dyster, tidvis plaget antihelt – også med sine mørke sider. Dalton ble også kritisert for dette. Publikum var vant til Roger Moores tørre vitser og glimt i øyet, og for mange ble kontrasten for stor. Moore igjen hadde videreutviklet en trend Connery begynte med mot slutten av sin periode som agent 007, å gradvis innføre mer humor i filmene, noe som fikk en bråstopp med Timothy Dalton i The Living Daylights. Dette var selvsagt ikke bare Daltons «verk», men en ønsket retning fra Broccoli & Co. som ville gjøre filmene mer seriøse i stilen.

Og syns man Bond er for mørk og gretten i denne filmen, er det ingenting sammenlignet med hva vi ser i Daltons neste Bond-film, Licence To Kill, der agent 007 drives av hevn som eneste motiv, og må forlate MI6. Og før man dømmer iskalde Dalton, er det viktig å huske at Moore også én gang brøt med ”sine prinsipper”. Jada, han har faktisk drept med kaldt blod. Riktignok mot sin egen vilje, men regissør John Glen fikk ham omsider til å sparke den bilen utfor stupet i For Your Eyes Only.

Det er mange kritikere av Timothy Dalton, men heldigvis finnes det også mange som forsvarer ham og måten han spilte på. Vi her i JAMESBOND.no-redaksjonen er blant disse, og det tør være kjent at redaktør John Berges favoritt-Bond er nettopp Timothy Dalton.

Dalton ville få James Bond ned på jorda igjen, noe som var helt nødvendig etter at Moore hadde forlatt filmsettet. Misforstå meg rett, Moore var morsom, og det er gøy å se hans filmer også, men det var både viktig og riktig av Dalton å utvikle sin egen tolkning av rollen fremfor å ligge nærmest mulig forgjengeren. Med en ny skuespiller følger en ny stil, og det var på høy tid å få James Bond tilbake til actionsjangeren. Et tankekors er at dersom Timothy Dalton hadde foretatt annerledes valg tidligere i karrieren, kunne Bond-serien sett ganske annerledes ut, og det er ikke engang sikkert Moore ville ha vært med i Bond-familien. Dalton ble spurt allerede i 1968 om å ta over etter Connery, men takket nei grunnet sin unge alder (24 år). Og for å få en myte ut av verden: Dalton fikk aldri sparken som Bond. Han var planlagt i James Bond 17, men trakk seg da ventetiden etter Licence To Kill i 1989 ble for lang. Samtidig strevde Albert R. Broccoli både med helsen og kamp om rettighetene for Bond-serien. Broccoli var for øvrig Daltons fremste forsvarer, og ønsket mer enn noen andre at Dalton skulle fortsette i rollen. Men da Dalton i 1993 offentlig trakk seg, åpnet dette for at Pierce Brosnan kunne få rollen.

The Living Daylights er god underholdning, og er drevet av en bra historie. Filmen er som resten av filmene i serien på i overkant av to timer, og det er nødvendig. Handlingen er spredd over store deler av verden, og det skal introduseres mange skikkelser. Ingen uthaling av tiden med andre ord. Filmen var veldig samtidsaktuell, da den skildrer siste del av sovjettiden. Den spiller på vestens usikkerhet i forhold til Sovjetunionen ved å la oss først tro at KGBs øverste
Timothy Dalton poserer i The Living Daylights.
leder har blitt gal og ønsker å true den vestlige verden. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Planen er lagt av et sort får i KGB som handler ut fra egne interesser. For Sovjet er jo våre venner! Året er 1987, Gorbatsjov er president og det er tid for avspenningspolitikk, glasnost og perestrojka. Og om få år skulle unionen vise seg å være en saga blott. Det er også interessant at mujahedin får heltestatus i filmen. Deler av det som utgjorde mujahedin er i dag kanskje bedre kjent som Taliban. De roses for sin motstand mot sovjetisk invasjon, mens vi i dag har en noe annerledes innstilling til gruppen. Et annet samtidsaktuelt poeng er Daltons beskjedne omgang med kvinner sammenlignet med forgjengerne. Dette var på den tiden HIV-viruset ble kjent, og signaleffekten av å la helten omgås for mange damer var skummel.

Selv om James Bond har skiftet utseende og adferd, har han flere kjente rundt seg. Robert Brown gjør i The Living Daylights sin tredje opptreden som M, og sin fjerde opptreden i Bond-serien generelt. Den gretne, litt selvhøytidelige forsvarsministeren Gray (Geoffrey Keen) dukker opp for sjette og siste gang i James Bond-sammenheng. Ringreven Q (Desmond Llewelyn) er selvfølgelig på plass. Det er en fornøyelse å se Q spille mot Daltons Bond. Q er ikke lenger så grinete og oppgitt over agent 007 som vi har vært vant til. I Daltons andre Bond-film, Licence To Kill, spiller Q en svært viktig rolle, og omgås Bond på et plan vi ikke har sett tidligere. I The Living Daylights er han blid som en sol, og står for filmens kanskje vittigste kommentar da han presenterer Bond for sin definisjon av en ”ghettoblaster”. Selvsagt har Q et leketøy på lager denne gangen også, og i The Living Daylights får vi et gjensyn med bilmerket Aston Martin, utstyrt med missiler, skuddsikre glass, laserskjærer, ski, samt et effektivt selvødeleggelsessystem. Miss Moneypenny er derimot byttet ut, da nylig avdøde Louis Maxwell ga seg etter A View To A Kill. Den nye Moneypenny spilles av Caroline Bliss. Helt til slutt dukker en gammel kjenning opp: Gogol (Walter Gotell) takker for seg med noen få replikker, den gamle generalen er nemlig blitt forfremmet til utenrikstjenesten, og kommer ikke lenger til å være involvert i spionasje. Gotell var i likhet med Moore med i 007 Bond-filmer totalt, først som SPECTRE-agenten Morzeny i From Russia With Love, deretter som general Gogol i seks strake filmer fra The Spy Who Loved Me til og med The Living Daylights.

Dalton er altså alvorligere i Bond-rollen enn tidligere Bond-skuespillere, men handlingen rundt Bond er i kjent stil. Man smiler flere ganger gjennom filmen, forskjellen er at det denne gangen ikke er James Bond som sier de vittige tingene, men at handlingen rundt ham er lagt opp på en underholdende måte. For eksempel synet av en synkende Lada med klønete tsjekkoslovakiske politimenn som forsøker å klatre ut og unngå isvannet. Eller da en politibil av samme russiske fabrikat forsøker å kopiere svevet James Bond elegant gjennomfører med sin ”noe” sprekere Aston Martin Volante. Flukten og grensepasseringen med cellokasse som akebrett er også noe jeg utmerket godt kunne sett for meg forgjengeren gjøre. Heldigvis har regissøren visst å begrense seg. For de spesielt interesserte kan det være en artig kuriositet å kikke på ekstramaterialet og se scenen der James Bond rømmer på et ”flygende teppe”, som vi bare kan takke for at ble utelatt. En scene som hadde kledd Roger Moore utmerket, da det minner litt om den merkelige luftballongferden i Octopussy. Den kan sees i ekstramaterialet på DVD-spesialutgaven.

The Living Daylights appellerer til nordmenn også musikalsk, da tittelsangen ble laget og fremført av a-ha (i samarbeid med John Barry). På midten av 80-tallet kjempet a-ha og Duran Duran om å nå ut til det samme publikummet, og begge skulle vise seg å få en Bond-låt. Harket, Furuholmen og Waaktaar har utnyttet denne verdenshiten for alt den er verdt, og sangen spiller de fortsatt på konserter 20 år etter. Det er også litt spesielt at a-ha er den eneste gruppa James Bond-komponist John Barry mislikte å samarbeide med, og følelsen var visst gjensidig … Den eneste norske gruppa som har vært ”i nærheten” av å spille inn en Bond-låt etter a-ha er Boyzvoice med tittelsangen Spy Me at Noon til den fiktive Bond-filmen med samme navn. Denne må for øvrig sies å være høyst uoffisiell – sangen og musikkvideoen finnes, men filmen eksisterer kun i Boyzvoice-universet. (Det er for øvrig mye som tyder på at det er Morten Harket som synger sangen for Boyzvoice, men dette er en «hemmelighet»).

The Living Daylights er alltid verdt å se på nytt. Vi oppfordrer nye og gamle Bond-fans til å finne frem filmen på DVD og feire dens 20 år med et gjensyn! Vi gratulerer en jubilant som eldes med stil – måtte filmen holde seg like godt de kommende år!

The Living Daylights kan i dag oppleves på DVD i to varianter: som Ultimate Edition 2-discutgave spekket med ekstramateriale, eller i 1-discutgave. Sistnevnte har likt omslag som 2-discvarianten, men er vesentlig billigere gjennomført. Minimalt med ekstramateriale og tendenser til trykkfeil på coveret (Sean Connery har fått æren for minst tre filmer for mye hvis man studerer tekstlinja over tittelen.) ”Ekstramaterialet” består av en James Bond Ultimate Edition-trailer samt kommentatorspor med John Glen, deler av skuespillerstaben og annet crew.

FILMEN KAN BESTILLES I 007 SHOP som en del av Ultimate Edition kofferten, og snart også separat i nye 007 SHOP (Lanseres etter planen i desember 2007. Dette blir en omfattende og helproff nettbutikk med blant annet kredittkort-betalingsmulighet!)

MER INFO?

Vil du lære mer om The Living Daylights? Les mer om filmen i det omfattende filmindekset her på JAMESBOND.no.

Les mer om Timothy Dalton i det omfattende skuespillerindekset her på JAMESBOND.no.

PS: VI KOMMER TILBAKE MED ARTIKLER OM DE TO ANDRE FILMJUBILANTENE I 2007: You Only Live Twice og The Spy Who Loved Me.

Helt til slutt en liten presentasjon av andre runde jubilanter fra Bond-universet i 2(007):

Roger Moore – 80 år (f. 14.10.1927)

From Russia with Love (roman, Ian Fleming 1657) – 50 år

You Only Live Twice (film 1967) – 40 år

Casino Royale (film 1967) – 40 år

The Spy Who Loved Me (film 1977) – 30 år

No Deals, Mr. Bond (roman, John Gardner 1987) – 20 år

Tomorrow Never Dies (film 1997) – 10 år

Tomorrow Never Dies (roman, Raymond Benson 1997) – 10 år

Zero Minus Ten (roman, Raymond Benson 1997) – 10 år

Alexander Hagen / 15.11.2007