|
Wade og Purvis letter på sløret
Wade og Purvis snakker om hvordan de fikk jobb som manusforfattere på Bondfilmene. De trodde først at de ikke ville bli hyret, men ble overrasket når de fikk komme inn i varmen. Samarbeidet mellom Neal Purvis og Robert Wade, som sammen har forfattet de siste tre Bondfilmene, og som nettopp har levert inn utkastet til Bond 22, lettet denne uken litt på sløret.
De snakket med journalist Peter Harness i Star of Tomorrow, en samtale som blant annet inkluderte hvordan de kom ombord på Bondskuta, og deres forhold til Broccoli og Wilson.
Her følger et utdrag fra intervjuet:
Harness: -Hvordan fikk dere tilbud om den første Bondfilmen (World Is Not Enough)?
Purvis: -Vi var så heldige at produsentene Barbara Broccoli og Michael G. Wilson letet etter nye manusforfattere etter Tomorrow Never Dies. Filmen var svært action-orientert, og de følte den hadde mistet en dimensjon, og de ville derfor inkorporere mer drama i neste film.
Wade: -Vi ble spurt om å møte dem fordi en av deres medarbeidere var fan av vårt utkast av Plunkett & Macleane. Den første gangen vi møtte dem, visste vi ikke at møtet var om Bond. Det betydde at vi ikke hadde den fjerneste aning på det første møtet, så vi mistet ikke jobben med en gang.
Purvis: -Og vi fikk dem til å le.
Wade: -Vi kom ganske godt overens. Vi vendte tilbake med noen ideer, inkludert jakten på Themsen i The World Is Not Enough, og den kvinnelige skurken. Og etter enda et møte med studiofolkene, så det ut som om vi ikke hadde fått jobben. Vi følte at det ikke hadde gått bra, og vi forlot møte med en herskende tvil. Men agenten vår snakket med dem et par dager senere, og det var ønske om at vi skulle komme til USA om noen uker for å starte skrivingen.
Purvis: - Vi trodde vil ville møte noen som ville sjekke oss ut, og deretter møte sjefene. Men vi bli henvist til deres gigantiske kontor.
Wade: -Deres rede.
Purvis: -Det var enormt. Atten fot høyt under taket. Ikke som i den britiske filmindustrien i det hele tatt. Det er det som er så bra med Barbara og Michael. De gjør alt på en personlig basis. De møter deg. De snakker til deg. Og om vi ikke hadde møttes og de ikke hadde ledd, hadde vi kanskje ikke fått jobben.
Harness: -Var de vanskeligere eller lettere å forhandle om prosenter? Bondfilmene er jo en garanti for inntjening.
Wade: -Du får ikke prosenter nøyaktig på grunn av det. Det avhenger av andre prosjekter, fordi på alle andre prosjekter vil de sannsynligvis ikke lykkes. Men med Bond, fordi den sannsynligvis vil tjene penger, gjør de ikke det med noen, ikke skuespillerene, og særlig ikke med manusforfatterene.
Harness: -Det er en del av manusforfatterenes hverdag at manuset deres blir omskrevet på et eller annet tidspunkt. Hvordan ser dere på det?
Wade: -Du kan aldri fortelle hvem som har skrevet filmen ut i fra hva som står på rulleteksten. Når det gjelder Writers Guild, er å trekke konklusjoner noen gang det samme som vilkårlig. Vi har hatt et par tilfeller der navnene våre ble tatt av.
-Det er frustrerende, fordi om du er ansvarlig for noe, og det viser seg å bli en hit, blir personen som står på rulleteksten den personen som får kreditt for jobben i Hollywood. Når det gjelder omskriving av andre manus, kommer du noen ganger så langt som du kan eller vil med en historie, og da kan det hende at du står fast og har behov for nye impulser.
Purvis: -Vi hadde gode erfaringer med Johnny English. Vi hadde masse moro når vi skrev den, men så måtte vi videre for å gjøre noe annet, og Will Davies tok over og gjorde en god jobb. Alt kommer an på om det er ondt blod eller ikke.
Kilde: Mi6.co.uk
|